får angst av det

[Anonym bruker]

følelsene mine til mannen min svinger så veldig. I det ene øyeblikket vil jeg være alene,i det neste vil jeg at vi skal være den kjænrefamilien vi er..

i går hadde vi sex,dårlig sådan.jeg ble nesten kvalm..liker ikke kroppen hans lenger.vil ikke kysse el ha sex. men vi er verdens beste venner. familielivet fungerer bra. vil ikke være skilsmissehjem:( stakkars ungene mine!og stakkars mannen min som elsker meg og gjør alt for meg. får ekstra dårlig samvittihet derfor.

blir jeg skilt er jeg redd for å ikke finne noen så snill som han, vil ha et slikt forhold som nå igrunn,men savner sånn å føle meg tiltrekt av mannen min. jeg er jo ung,redd for å angre på at jeg blir,eller på at jeg drar..i dag har jeg det godt økonomisk,det kommer jeg ikke til å ha som alenemor. og det blir sikkert bekymringer rundt det. det slipper jeg nå som gift. jeg har en som støtter meg når jeg er syk og i alt jeg vil gjøre, det har jeg ikke som skilt.heller ikke til å hjelpe til med ungene.

feire jul uten barna:(må være det værste. krangle om hvem som skal ha de til vanlig. ååååååå jeg trenger noen til å sortere tankene mine..

 

Anonym

trenger mange råd,kan noen legge det ut på skravle for meg?

[Anonym bruker]

Høres ut som om dere har det bra sammen, og at du ikke ønsker å gå. Snakk med mannen din, søk hjelp og gå til parterapi.

Ikke skill deg ihvertfall.

[Anonym bruker]

han vet at ting ikke er helt på topp da..men han vet vel ikke hvor ille det egentlig er.. fra hans side er ting bra.vet ikke om jeg tror på terapi..vi kan prate om alt.men er følelsene som er borte..

må vel holde ut litt til. gjort det lenge nå,for å se om ting blir klare den ene eller andre veien. Men ting blir bare som før,hverken verre eller bedre.. får angst på ordentlig når jeg tenker på det,kjenner følelsen av at ting ikke er som de skal,at jeg ikke har lyst på mannen min og at vi kanskje blir skilt,eller ikke skilt. off..den som kunne sett inn i fremtiden og hvordan det ville gått om en valgte det ene eller det andre

[Anonym bruker]

vondt å sitte med sånne følelser alene, skjønner at det ikke er så lett å ta det opp med mannen din heller.

Lagt det ut på skravle for deg.

Lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk! føler sånn for å snakke med noen om det, men vil jo ikke såre mannen med å fortelle om alle tankene jeg tenker. og ikke så festlig å si det til en venninne eller mamma heller. ekkelt for mannen at de vet det,og ekkelt for alle om de ekle følelsene går over og vi forblir gift. off.håper neste år blir bedre. dette har vært et veldig tøft åt for oss på flere områder

[Anonym bruker]

Kjære deg, du er ikke alene om å ha det sånn. Har det på mange måter likedann. Har vært i et forhold tidligere hvor jeg følte det akkurat som du gjør nå. Jeg vet at det er grunner i fortiden min som gjør at jeg får det sånn i forhold. Mannen min, som også er far til min sønn, har jeg det likedann med til tider. Det er tungt når det står på.. .

Jeg takler det bedre nå, livserfaring samt forstår mer av hvorfor jeg blir sånn i alle forhold. Han er mannen jeg vil leve med, jeg elsker alle de positive sidene hans, jeg vil ikke være alene med barnet, vi har det så bra sammen og er så gode venner. .

Men jeg savner å kjenne de sterke intense følelsene, gode sexlivet...

Jeg tror du sliter nå fordi du ikke klarer å legge fra deg tanken. Det blir altoppslukende. Du må enten lære deg å leve med det (det har jeg til en viss grad gjort) eller gå fra han. Ikke rart at du får angst, kroppen din prøver desprat å fortelle deg at hodet er overarbeidet.

Et tips som hjalp oss var at jeg fortalte min mann at jeg slet en del med å klare å kjenne lyst og følelser i forhold til han. Vi ble enige om å la nærhet og sex ligge en stund. Der var supervannskelig å si det, han ble utrolig lei seg, men det hjalp noe helt sinnsykt! Sånn som du har det nå, det er så utrolig tøft!! Ingenting er verre, selv ikke å snakke med mannen din

[Anonym bruker]

Så bra at det går bra for deg! Gir meg håp om at jeg skal få det til også. Mannen min vet at jeg ikke liker å kysse eller ha sex,det blir jo nesten aldri noe på han. og da mener jeg ALDRI..

jeg har vært nedfor en stund,angst osv,vært til psykolog som mente at jeg reagerer utfra opplevelser i barndommen. (snakket ikke om mannen min til han men om angst generelt) jeg har ikke opplevd overgrep eller noe sånt men tydeligvis er jeg blitt litt ødelagt på veien. ting er ikke optiale som de er nå iallefall...

 

[Anonym bruker]

du som skrev at du har det litt på samme måte.har du opplevd veldig ille ting eller "vanlige" ting? lurer på om det er noe slikt som kan ligge bak hos meg som gjør at jeg blir sånn i alle forhold..men jeg har ikke opplevd noe som er SKIKKELIG ILLE liksom. hendelser som blir til småting sammenlignet med incest og overgrep osv.men som tydeligvis har gjort meg litt følelsesmessig rar når det kommer til forhold..

[Anonym bruker]

Hvis det er noen trøst så har ikke vi heller sex mer en 1 gang annenhver mnd. Håper selv på at ting skal bli bedre mellom oss. Jeg vil bare anbefale deg å snakke med noen om det du tenker på, godt at du har skrevet det her ihvertfall!!

Ser du skriver at du har fått noen "arr" i oppveksten din, samme har jeg. Har derfor problemer med forhold, vet ikke hvordan jeg skal få det til på en måte, klarer ikke elske hvis du skjønner..

Jeg er sånn fyrverkeri med en gang så daler det derfra.

Andre menn derimot har jeg veldig lett for å bli tiltrukket av. Men den siden har jeg akseptert med meg selv, javel så er jeg nå en gang skapt sånn at at jeg ikke er monogam..

Blir lett betatt av kolleger o.l men aldri utro så da tenker jeg det får være greit... Må liksom bare leve med det...

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en oppvekst hvor jeg har blitt følelsesmessig avvist, latterliggjort, oversett o.l. Psykisk misshandlet kan man vel kalle det... Er meg som har skrevet de 3 siste innlegg, vi har det mye på samme måte ser jeg

[Anonym bruker]

så godt å lese det du skriver. blir litt roligere. er mulig å leve meddet,må bare godta at slik er jeg. blir lett betatt og i de forholdene jeg har vært i har jeg vært kjempe forelsket,helt til jeg mistet interesen for sex og for mannen. da blir jeg helt avvisende og på grensen til ufin/frekk,greier liksom ikke noe med den personen. jeg har vanskelig for å slippe andre folk innpå meg,gått bedre i forhol. men vet ikke om det er for at jeg ikke greier tanken på å binde meg som gjør at jeg blir sånn i forhold. foreldrene mine er skilt og faren min har hatt mange forhold som går skeis,redd for å bli som han,seriemonogamist...

blir jo ikke lykkelig av det heller. og jo flere forhold en er i som ryker tror jeg det blir verre å slå seg ned og finne roen

[Anonym bruker]

Er sånn jeg også tenker, går jeg fra typen min nå og finner en annen forandrer det ingenting... Jeg vet at jeg sliter med å elske, det er ikke typen min som er feil for meg... Kommer til å bli samme neste og neste og neste etter der igjen... Derfor har jeg valgt å bli.

Syntes det var godt å lese inleggene dine selv, det er ikke bare meg liksom..

Også litt rart hvordan ting er så likt... Ang oppvekst og sånn... Hvordan man reagerer i "voksne" forhold når man har blitt dårlig behandlet som barn...

[Anonym bruker]

ja psykologen kalte det å reagere konservativt,en reagerer på samme måte som da en var barn,prøver å beskytter seg selv ved å lage et skall.

ble veldig lettere av å lese om deg nå,kjente angsten slapp litt.mannen og barna har vært å vasket bilen til jul,de kom hjem nå og jeg greide faktisk å følge glede ved det,hadde blitt kvalm tidligere i dag,nervene på høygir og dårlig samvittighet.. får bare innse at de store følelsene er noe jeg får være uten og se det positive i det jeg har. får passe på å slippe til mannen innimellom (der er han veeldig tålmodig!) så han ikke går helt lei. men ekkelt å "bite tennene sammen å gjøre det når en absolutt ikke har lyst.

Ønsker deg god jul sammen med familien anonym! Vi får tenke på det positive vi har!

[Anonym bruker]

Å, det var godt å lese at det er litt bedre nå God jul til deg også! Sender deg en juleklem!

*klem*