Jeg hadde en gang ei venninne........

[enpå6årogeipå9mnd:)]

vi har kjent hverandre siden russetiden og hadde kjempekjemi og god kontakt etter det.. Når jeg ble gravid med førstemann så var vi mye sammen, og hun støtta meg mye gjennom svangerskapet så når han ble født så ble hun ett naturlig valg som fadder...

 

Må tilføye at hun er sammen med en psykotype som skal eie henne og som ikke tåler trynet på meg og de har vært sammen i 7 år, han er sjømann og er hjemme 10 uker og ute 10 uker...

 

Etter dåpen til guttungen (6 år siden) så har vi nesten ikke hatt kontakt, jeg melder ringer og maser i ett par år og til slutt så gir jeg opp og vi møtes 2 gange i året til jul og bursdager (leverer gaver og slår av en prat), også tyter hun om at vi må møtes en dag og det hadde vært så kjekt med en fest i lag og bla bla bla bla... det blir jo aldri noe av noe..

 

Men her er toppen da, når jeg fikk tullemor i mai så sendte jeg melding med bilde, og hun svarte nei gud så nydelig, jeg tar meg en tur i 6 tiden i dag jeg (på sykehuset), og slå denne da, jeg har ikke hørt fra henne siden men i dag (kl 06.45) så kommer meldinga på telefonen min... "jeg må levere julegave til barna, skal du til byen en dag"? HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ... Ka i hel.....? Jeg svarte at jeg ser ikke noe poeng i å kjøpe gaver til unger man ikke har kontakt med, og du har jo ikke sett jentungen engang...Har ikke fått svar på den...)

 

Må også tilføye at vi hørte heller ikke noe når guttungen ble 6 år i august, også må jeg si at jeg er fadder på hennes datter som er 11 år..

 

Hva hadde dere gjort?? Synspunkter noen???

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er naturlig at man noen ganger sklir fra hverandre.

 

Er selv på manger måter i samme situasjon. Verdens beste venninner fra skoletiden bare forsvinner... Men vi tar forskjellige valg i livet og tror det rett å slett handler om at våre valg ikke lenger krysser over hverandre og da blir det ikke til at man får like tett kontakt lengre.

 

Dette betyr ikke at hun ønsker å bryte kontakten. Tvert imot. Det at hun fortsatt ønsker å gi gaver kan jo heller tolkes som at hun ønsker at dere skal fortsette å treffes.

 

Jeg tror jeg hadde møtt henne. Prøv å ha det hyggelig sammen og ikke tenk på avstanden som har kommet mellom dere...

Vennskapet dere imellom blir kanskje aldri det det var, men prøv å ta vare på det "lille" som er igjen ihvertfall...

[Amanda-]

det er vell naturlig og gli litt fra hverandre... MEN hallo??? nei hu der hadde jeg ikke giddet og kastet vekk tiden min på.... ikke besøker dere på sykehuset da hun sa hun KOM.??? nei.. be hun ryke og reise-... kanskje jeg er litt kald av meg.. men det er bare slik jeg er---

[enpå6årogeipå9mnd:)]

Takk, det er vel sånn ca nøyaktig sånn jeg føler det:)))

[Anonym bruker]

Vi også er i den samme situasjonen. Min mann valgte barndomskameraten sin som fadder pga av at han er alenebarn. Datteren vår er 10 år, og han har aldri sendt gave eller sendt julekort på denne tiden. Vår nye datter nå, 1 uke, har mannen min valgt tanten sin. Er ihverfall sikker på at hun blir fulgt opp resten av livet. Jeg har bevisst valgt bror og søster til faddere, pga venner/venninner kan kan miste senere i livet.