Kommer ingen vei....

[Anonym bruker]

Orker ikke legge ut så mye om hva som har skjedd, annet enn at min kjære ikke elsker meg lenger. Han sier sjansen for at han kommer til å gjøre det igjen er like stor som å få sju rette i lotto.

3 mnd siden han fortalte det. vi flytter hvert til vårt etter jul, ingen har råd til å sitte igjen med det store huset og den store gjelda.

Dette har vært min største redsel i alle disse 5,5 årene vi har vært i lag. Har til og med gått til psykolog for å klare å kjenne på at jeg har blitt høyt elsket og hvor godt vi egentlig har hatt det. Men mine psykiske problemer har fått han til å tvile det siste halvåret. Vi har tæret på hverandre og han har vært mye borte på reiser etc.

Det er ingen andre inn i bildet.

Vi har to små. stakkars gode, flotte barna våre.

Ingen fysisk kontakt, bare ord som at han trenger en tenkepause bort fra meg og "er ikke glad i deg lenger." - at han ikke har noen følelser igjen. Går til familieterapi.

Jeg har ingen familie å støtte meg til. Bare et svært overfladisk og meget anstrengt forhold til mine foreldre pga skaden de har påført meg oppigjennom oppveksten.

Jeg sliter så forferdelig. Vil bare at han skal snu og elske meg igjen, at vi skal starte på nytt, gi og ta og være en fin og trygg familie, slik vi alltid har vært.

Jeg er så redd. så deprimert. Det svartner oftere og oftere og jeg har mange destruktive og vonde tanker. Ungene mine...de stopper meg fra å gjøre slutt på livet, jeg vil se de vokse opp og være en god mamma slik jeg alltid har vært.

Men det har gått tre mnd og jeg synes angsten og sorgen lammer meg mer og mer. Har vært til psykolog et par ganger (får ikke hyppigere timer pga det trange systemet) og følt meg litt lettere etter disse timene, men så går det noen timer og jeg er tilbake til den samme mentaliteten.

Jeg jobber innen helse. yter ikke like god kvalitet som før. Setter meg ofte på toalettet og har det store strev med å holde tilbake tårene.

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg over dette. Har innerst inne liten tro på at han vil vende tilbake og elske meg. Han har sagt han tidligere i andre forhold aldri hatt så sterke følelser for noen som han har hatt for meg. Nå er de borte, og det har det vært i strekk i tre mnd. Han har alltid vært en som har klart tydeliggjort at han har elsket meg og sagt at det må jeg ikke glemme.

Gråter mye igjen nå og sier til meg selv at jeg ikke klarer mer. da dukker alltid barna mine opp i klare bilder.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det håp? kan han faktisk finne tilbake til meg?

Det blir ikke bedre. Jeg er så redd og ensom. Vi bor i lag, ser hverandre hver dag (ingen annen mulighet før vi finner to leiligheter å leie og får selge huset, noe som vil bli en lang og vanskelig prosess. Må bo her i nærheten av bhg begge to pga ungene).Savnet etter han er uutholdelig. Et kyss. Varme ord. Ligge inntil hverandre før vi sovner. kjenne hud mot hud.

Jeg klarer ikke.Elsker han.

Måtte få det ut et sted.

[Anonym bruker]

Noen som kan være så snill og legge det ut på skravle for meg?

[winneboo]

Det eneste du kan gjøre er å rett og slett fortelle han det du forteller oss. Gi deg hen en siste gang. Legg alle kortene på bordet. Da vet du hvertfall at du har gjort alt du kan. Da får du enten et ja eller nei, men bedre det enn å gå i uvisshet.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg kan legge det ut. gjør det nå

[Anonym bruker]

jeg har gjort det, altfor mye. Han sier det virker mot sin hensikt at jeg forteller om tankene mine, han blir veldig irritert og sint på meg da. Han vil ha luft og avstand fra meg.

han sier han deler sine tanker rundt dette med venner han har betrodd seg til. Jeg betyr jo ikke noe for han lenger, annet enn at jeg er mor til barna våre.

Så jeg tørr ikke si mer til han. bare være overfladisk og holde meg hard. Det hjelper ikke.

[Anonym bruker]

Takk for at du la det ut for meg.

[Anonym bruker]

Eneste rådet jeg kan komme på er at du må prøve å tenke positivt uansett hvor langt nede du er!

Man grever seg bare lengere ned ved å dyrke de negative tankene når man er i vanskelige situvasjoner..

Tenk på hvor fint du har det når du er sammen med de nydelige barna dine,og hvor mye godt de gir deg..

Med tid og stunder vil du nåkk klare å komme deg ovenpå..selv om dette tar tid..

Håper ting ordner seg på best mulig måte for deg og dine!

Klem..

[winneboo]

Skjønner hvordan du føler det har selv prøvd å være overfladisk å hard å det har desverre ikke hjulpet. Men gjort det enda verre.

Eneste som har funket for meg er tid. Jeg trengte hvertfall 3 år før følelsene ikke hadde kontroll over meg lenger. Han kommer alltid til å bo i mitt hjerte på en måte men jeg elsker han ikke lenger.

Jeg har funnet en ny mann å han er også grunnen til at jeg er over eksen. Han er 100 ganger bedre å jeg innser at jeg har det mye bedre nå enn før.

Men jeg syns du bør få hjelp med de psykiske problemene dine, hvertfall når de går utover hverdagen min. Kjærlighetssorg er det verste som finnes, hvertfall en av de verste tingene. Veldig ofte fordi det å bli avvist av en du elsker bryter deg fullstendig ned å man føler at man dør sakte men sikkert innvendig.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Bare gråter av å lese dette her...vet åssen du har det for jeg har hatt det på en lignende måte. Jeg er også psykisk syk, og dette blei for mye for barnefar. I mars i år slutten han å elske meg!:-( Vi bodde sammen til november fordi jeg var gravid med vesla. Det gjør vondt ja...veldig vondt! Men utrolig nok greier jeg meg bra nå...har vært skikkelig heldig med behandleren jeg fikk til slutt (ba om hjelp med en gang problemene oppstod i januar 06, men blei kasteball i systemet...fikk ikke ordentlig hjelp før i mai i år, og da var det for seint mtp forholdet), og jeg får timer hver uke. Hva slags tilbud er det du får? Jeg går til et dps (distrikpsykiatrisk senter).

 

Har du angst når du tenker på hvordan det blir uten ham? Det hadde jeg...da jeg hadde bodd vekk fra ham i 2 uker fikk jeg 4 angstanfall/sorganfall på ei uke, noe som er mer enn vanlig. Men så forstod jeg at jeg at jeg ikke trengte å ha angst, for mye av angsten min gikk ut på å være redd for å miste barnefar, men nå har jeg jo mista ham, og da trenger jeg ikke engste meg for det! Og jeg overlever faktisk uten ham...det hadde jeg aldri trodd bare for et par måneder siden. Trist å tenke på at familien er splitta, men jeg trøster meg med at barna mine er såpass små at det oppleves jo ikke som en krise for dem, men det blir normalt for dem at mamma og pappa ikke er sammen.

 

Jeg håper du får det bedre...send meg gjerne PM hvis du vil snakke!

STOR KLEM!