Alle disse tanker...

[aten]

Alle disse tanker...

 

Nå sitter jeg her med pakke fra Adopsjonsforum. Men av en eller annen grunn synes jeg det er vanskelig å forholde meg til den. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til skulle ta kontakt og si hvordan jeg føler det. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til at vi skal sette igang prosessen.

 

Ofte føler jeg meg fortsatt helt utmattet etter ikke å ha lykkes å bli gravid, men jeg innser at det nå er gått 6 år.. og jeg er bare så fryktelig sliten. Har aller mest lyst til å låse meg inne, sittende i sofaen og glo apatisk på tv.

 

Er det noen som har noen gode råd til meg, eller gjerne noen erfaringer å dele med meg. Jeg kjenner jeg trenger å føle at jeg ikke er helt teit. Jeg stresser meg litt med at vi må skynde oss før vi blir for gamle, men er samtidig litt lei grunnet de mislykkede forsøkene (å bli gravid) som vi har vært gjennom.

 

Noen gode erfaringer til en søkende sjel i denne førjulstida?

 

Takknemlig for svar.

 

Klem

[Anonym bruker]

Huff:-(

 

Jeg er som deg, har strevd leeenge med å bli gravid, og har utallige ivf forsøk bak meg.

Om jeg skal gi deg noen råd eller meninger, så synes jeg du først og fremst må jobbe med din egen psykiske helse før du starter opp adopsjon.

Dette er ikke vondt ment, men det virker ikke som du er helt klar for dette enda, det virker ikke som om du har fått bearbeidet barnløsheten ordentlig.

Du er langt i fra teit, og det er heller ingen grunn til at du skal føle det:-)

En adopsjonsprosess er lang og kronglete, men jeg personlig synes at man bør ivre etter og komme i gang, ikke grue seg.

Det er jo et "svangerskap" på en måte, en prosess der man ender opp med et barn...

 

Jeg vet ikke helt hva du tenker selv? Er det ønsket nok?

Ikke misforstå, det var bare en undertone i innlegget ditt som fikk meg til å tro at du ikke er helt klar for dette.

En adopsjon er minst like psykisk frustrerende som det å prøve å bli gravid, og den mentale helsen bør være rustet nok til å mte utfordringene underveis.

Har du snakket ut nok med mannen din? Er dette noe dere ønsker like sterkt? Dere må prøve å legge år med prøving og nederlag bak dere før dere starter opp adopsjon. Jeg vet det er vanskelig, men det går faktisk an!:-)

 

Jeg har selv hatt det fryktelig tøft under alle år med prøving, men nå bare gleder jeg meg over framtida.

Jeg gleder meg over at jeg ikke skal teste negativt hver bidige måned, og at om en stund er vi foreldre.

I mellomtiden må vi bare prøve å tenke på andre ting (Som om det er mulig!) og kose oss med hverandre:-)

 

Ønsker deg lykke til, håper du kanskje føler ting litt anderledes om en stund.

 

Klem

[snøfilla - mamma til 2]

Hei aten:-)

 

Ser at vi er i ca. samme situasjon. Vi har 4 mislykka forsøk bak oss og er nå i tenkeboksen for å vi finner veien videre. Mye tyder på at vi setter i gang adopsjonsprosessen på nyåret, selv om jeg har prøverør-abstinenser også. Det er så rart å tenke at man ikke skal prøve å bli gravid mer - i hvert fall ikke med ass. befruktning. Hva vi gjør hjemme i egen seng er jo en annen sak, men etter 3 1/2 år har vi liten tro på å lykkes der.

 

Fordelen med adopsjon er at jeg og mannen min kan være likestilt i prosessen. Ved ICSI-forsøkene har jo jeg hatt den største belastningen med hormoner, uttak, ruging osv. Mannen har nok følt seg litt på sidelinja, men går vi for adpsjon nå så vil vi være likestilt og kunne stå på og engasjere oss like mye begge to. Tror det er viktig at du og mannen din tar en god prat om dette, hvor dere er åpne og ærlige mot hverandre. Tror det er tøft å gå i gang med samtalene med barnevernet hvis man ikke er samstemt om det man ønsker seg.

 

Håper dere finner ut av det etter hvert, det skader i hvert fall ikke å kontakte de ulike adopsjonsforeningene, begynne å orientere seg om valg av land og papirer som må samles inn. Ta et skritt av gangen og se hvordan det føles. Føles det feil er det bare å ta en pause og kjenne etter nå du begynner å bli klar igjen. Og føles det riktig så vet du at du har tatt første skrittet mot å bli mamma:-)

 

Juleklem fra

[aten]

Takk for velmenende ord, begge to. Mannen min og jeg er nok enige og forlengst overklare for dette, men skuffelsen over utallige forsøk ligger fortsatt der. Og i julen er det jo så mye koseligere med barn, enn uten. Og da sniker det seg litt innover oss..

 

Og det er jo bra å ta et skritt av gangen, slik snøfilla skriver. Så nå skal jeg ta en steg videre og lese pakka fra Adopsjonsforum fra perm til perm.

 

Fortsatt god romjul!

[Anonym bruker]

Hei til deg..

 

Velger og være anonym, for jeg vet ikke hvilke reaksjoner jeg får.

 

Har en liten baby, og priser meg lykkelig over at jeg har vært tildelt den gaven å kunne få mitt eget barn. Får klump i halsen av å lese innlegget ditt, og oppdage det store savnet noen sitter med.

 

Ville bare komme med noen oppmuntrende ord om det å adoptere, og ikke gni inn hvor heldig jeg er og hvor stort savnet ditt er...

 

Jeg vil adoptere ett barn. Jeg har vært utrolig heldig å fått mitt eget lille barn, og det er ingenting som tilsier at jeg ikke kan få flere, men jeg tror nok ikke jeg kommer til sette flere barn til verden. Tenk på alle barna der ute som ikke har foreldre, som ikke har et hjem. Hvorfor skal jeg da LAGE et NYTT barn som jeg kan gi et trygt hjem, og en god oppvekst? Det å adoptere et barn er det modigste og fineste du kan gjøre. Å gjøre noe så stort for noen andre. Å gi et barn en mamma. Å gi et barn en pappa. Det må være det flotteste gaven noen kan gi.

[Lisa78]

Hei!

 

Jeg har ikke for vane å blande meg inn i andres tråder, men denne gangen kjenner jeg at jeg bare må gjøre nettopp det. Jeg er eldst i en søskenflokk av både adopterte og norskfødte søsken, grunnet sykdom kunne ikke foreldrene mine få flere egne barn etter jeg ble født. Nå er jeg selv i den situasjonen at adopsjon kan bli eneste løsning for meg og mannen min.

 

Selv om jeg har sett hvor utrolig bra adopsjon kan fungere, så tenker jeg noen ganger akkurat slik som deg. Mange merkelige tankerekker settes igang når man sammenligner det å få egne barn med det å adoptere et barn, dette tror jeg IKKE kommer av hvor mye en ønsker å adoptere eller hvor klar man er for å gå gjennom denne prosessen. Med andre ord, jeg synest ikke du er teit :-)

 

Når det er sagt, har jeg et par tre ord jeg brenner etter å få si. Dersom man adopterer får å "gjøre noe for verden", er man på gyngende grunn. Det første månedene etter at barnet har kommet til Norge kan være knalltøffe, det nytter virkelig ikke å da tenke tanken: Dette gjorde jeg for å være snill! Det eneste som hjelper en gjennom de hardeste stundene er et enormt ønske om å ha et barn å være glad i, og jeg synest det høres ut som om dere virkelig ønsker dette.

 

Dersom dere setter igang prosessen nå, har dere sikkert lang tid på å forberede dere på det første besøket fra kommunen. I min kommune går det cirka ett år fra du leverer søknaden til de fra barnevernet kommer på hjemmebesøk. Å være ordentlig klar for prosessen tror jeg ikke det går an å bli. Jeg tror ikke man på forhånd kan vite hvordan man reagerer på uventet ekstra ventetid, forholdene på barnehjemmet, ventingen på resultatene etter den norske helsesjekken, språkbarrierene osv.

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg nesten er litt negativ til adopsjonsprosessen, men det er jeg altså ikke. Jeg har sett med egne øyne at adopsjon er hardt arbeid i starten, men både hodet mitt og hjertet mitt er ufattelig takknemlig over den søskenflokken jeg er en del av.

[aten]

Kjære begge to, jeg måtte lese innleggene flere ganger for å skjønne hva det sto der.. :-)

 

Først av alt; gratulerer til anonym med ditt lille barn, det er flott at du har lykkes med å få barn.

 

Så til adopsjon; nå er det nok slik at man ikke gjør dette for å "redde" verden, selv om det jo faktisk er slik at man kan gjøre noe godt for et annet menneske, men minst like mye godt for seg selv. Jeg tror dette med adopsjon er litt feilaktig plassert hos ufrivillige barnløse. Det er ikke nødvendigvis en naturlig tanke, men en helt ny prosess. Slik er det ihvertfall for oss. Vi har et fantastisk samliv og ønsker oss barn. Det har vi gjort i mange år, men dessverre ikke lykkes. Det har ikke vært naturlig for oss å tenke adopsjon. Men når vi ikke lykkes, har vi nå vurdert dette. Og i tillegg har vi bestemt oss for å gjennomføre.

 

Så tror jeg at selv om man gjerne ønsker å forstå alt, er denne prosessen noe man må gjennom for å se omfanget av den følelsesmessige karusellen man sitter på. Heldigvis trenger ikke alle å gå gjennom det for å forstå at ting er vanskelig til tider. Men riktig Å forstå det er vanskeligere. Det er jo derfor vi søker til disse sidene. For å møte andre som er i samme situasjon.

 

Takk for begge innleggene! Ønsker dere et flott 2008!