Sinna og lei seg!!

[Anonym bruker]

Er ikke sammen med bf, men prøver å gjøre alt jeg kan for at han skal bli kjent med gutten sin når han kommer. Skal flytte til en by jeg egentlig ikke vil til fordi han bor der. (Egen leilighet) Synes han skal få være med på så mye som mulig. Så har sagt at vi skal være sammen med han så mye som han vil.

 

Når vi har blitt enige om det, vil han ha noen timer alene med gutten. Greit det, så når jeg sier vi kan skrive en avtale med hjelp fra rådgivning,om at han kan ha noen timer alene, og etterhvert som gutten blir eldre, flere timer. Men når han først kan få det, "hvorfor kan ikke han få dager/døgn alene da?" Og sånn går det hele veien. Hva mer skal jeg gjøre? Blir så fortvila!!

 

Han vil ha en "grunn" til at lillegutt har det bedre hos meg det første året enn hos han? Jeg vil jo ta han med på alt, synes det er fint han vil være pappa! men det er så vanskelig når han er sånn!! Hjelp, noen som har noen råd???

[Anonym bruker]

Kjære deg:=) tro meg jeg skjønner veldig godt at du blir fortvilet!

 

Det første året kan ikke babyen være så lenge borte pga da ammer du kansje?+at barnet trenger moren litt mer enn pappaen

 

Jeg hadde bare sagt det at jada når babyen er stor nok så går det nok fint at han eller hun ligger hos deg en natt av og til..

 

Han forstår nok det etter hvert at babyen trenger deg litt mer når den er liten.

 

Vil bare si at:jeg synes det er kjempe fint at du er villig til å bo der for barnet og pappaen sin skyld:=) viser at du kommer til å bli en kjempe mor:=)

 

Hvis han samarbeider litt bedre med deg så er det jo en kjempe mulighet at barnet får god kontakt med pappaen og etter hvert så kommer du nok til å trenge avlastningen.

 

Jeg elsker min datter over alt men det hadde vert bedre om hun hadde hatt kontakt med faren...hadde virkelig trengt litt avlastning og hun en pappa

 

 

Lykke til videre:=) ordner seg nok skal du se

[Ikkelektuell]

"+at barnet trenger moren litt mer enn pappaen"

 

Dette er en mildt sagt uholdbar påstand å komme med sånn på generelt grunnlag. Du forveksler nok egne meninger med indoktrinerte, gammelmodige og uvitende holdninger (fort gjort, for enkelte). Bortsett fra amming er det ingen ting på denne jord som en dedikert far ikke kan gjøre like bra som en mor.

[Anonym bruker]

Takk anonym, dette hjalp veldig! Jeg håper bare han en dag forstår. Han truer med at han ikke vil ha noe med oss å gjøre hvis han ikke får det på sin måte. Noen ganger tenker jeg at det nesten hadde vært like greit... Men har ikke samvittighet til det. Ikke for han eller den lille.

 

Får bare ta en liten tenkepause i jula og håpe at han blitr litt voksen. Har prøvd å si at jeg kunne vært mye mer egoistisk,men ikke kommer til å gjøre noe av det. men da får jeg høre at jeg bare truer han. Ingenting er godt nok. Men,men.. Får tenke meg litt om og kanskje sette ned foten etter jul

[Anonym bruker]

Neida hun kan vel etter DIN mening gi faren 50% med en gang ammeslutt.....

[Supertea]

Han høres fryktelig vanskelig ut. Jeg synes du skal være forsiktig så du ikke ofrer deg for en mann som ikke er verdt det. Greit nok at den lille skal få bli kjent med faren sin, men jeg synes det høres ille ut at det skal gå på bekostning av deg, med flytting til ny by og alt. Og det at han er så vanskelig å samarbeide med i tillegg gjør jo ikke saken bedre. Husk på at barnet ditt har det ikke noe godt om ikke mamman har det bra med seg selv.

 

Og så synes jeg det er helt latterlig å høre misforståtte likestillingsforkjempere påstå at far og mor er totalt likeverdige omsorgpersoner for et spedbarn. Kanksje enkelte kjønnsløse menn i visse miljøer kan være like gode omsorgspersoner som kvinner - men det forandrer ikke det faktum at babyen trenger moren sin mest. Det er en grunn til at moren alltid har vært hjemme med spedbarnet, og det har ingenting med indoktrinerte mønstre å gjøre. Vi kvinner er fra naturens side både programmert og mer egnet til å ta oss av små barn. Men som sagt, det finnes sikkert individuelle avvik.

[mamma til 2 små:=)]

Ja helt enig med supertea!

[Ikkelektuell]

Jeg har ikke uttalt meg om hva HI bør gjøre. Det får hun finne ut selv. Jeg trekker ikke slutninger om en slik situasjon basert på det lille jeg får vite ut fra det hun skriver her.

[Ikkelektuell]

Jada, og siden vi fra begynnelsen av var 'programmert' til å samle mat og stelle i hulen, så er det best om vi holder oss til shopping og kjøkkenbenk. Og griser kan visst fly...?

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg aldri vil ha noe forhold til han. Men er glad i han. men siden han oppfører seg som han gjør, begynner jeg å bli lei!

 

Jeg flytta fra den byen pga jeg mista alle vennene mine der fordi jeg ble gravid. De som har vært der og hatt kontakt med meg er de som jeg ikke vil flytte fra nå. Men tenker at hvis jeg ofrer det lille og flytter tilbake igjen, har han ingenting han skulle ha sagt. Og så får vi se hva han gjør videre, kanskje jeg flytter tilbake hit igjen.

 

At han vil ha gutten så mye han vil når han er født. men nå bryr han seg ikke. Hva med at han er sur bare han kommer inn døra fordi jeg er sykemeldt(for en grunn! ikke for moroskyld som han tror) og sitter hjemme. Hver gang vi krangler er det bare MIn skyld, aldri hans. jeg vet at med mine hormoner + situasjonen så har jeg vært mye trist og lei meg, ikke akkurat noe solstråle. men hva med å gi en klem istedet for å lage en krangel av det? Eller at han ikke vil være med på ul fordi han heller skal jobbe,en vakt han fint kunne byttet. (fikk han med, emn da men han var ikke fornøyd) Aldri vil være med til legen,jordmor,etc. Jeg satt alene på legevakta i nesten fem timer fordi det var noe galt,gikk heldigvis bra. men hvor var han? Jo, hjemme og så på tv,han hadde jo faktisk fri og ville gjøre som han ville.

 

Jeg har gitt han muligheter til å være med på alt det her. Men han er ikke intr. hvis han ikke er det nå, hvorfor skal jeg være så sikker på at han blir det seinere? Greit han ikke bryr seg om meg, men hvis han bryr seg så om den lille, hvorfor gjør han det ikke nå også? Føler jeg ofrer nok, synes han kan begynne å gi litt tilbake.

[Anonym bruker]

hei,gå inn på barneombudets sider. der står det hva de anbefaler ang samvær det første året.

 

å ja, mor er faktisk "viktigst" den første tia. har ingenting med omsorgsevnen å gjøre..

det er biologisk..

[Anonym bruker]

hei, synes du prøver for mye å gjøre han til lags på alle måter. Du skriver at du flytter til ny by bare pga han. Hva med at han strekker seg litt?

 

Synes han høres jævla egoistisk ut. Han hadde jeg ikke giddet å gjøre til lags. Og jo mer du prøver å gjøre han til lags, jo mer idioti-oppførsel vil han vise deg.

 

Mitt råd: Ikke flytt til ny by - da mister du nettverket ditt, og du er ekstra sårbar nå før nedkomst og den første tida med nyfødt baby. Du trenger dine venner og familie. Barnefaren kan komme på besøk til deg, og trille babyen turer den første tiden. Men det er ikke noe særlig for barnet å være på overnattingsbesøk før etter det første leveåret ville jeg tro.