Gå til innhold

Trenger virkelig noen råd fra dere jenter!!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har kanskje det omvendte problemet enn mange andre her inne når det gjelder bf. han vil ha nesten "for mye" samvær. Vi har aldri vært sammen, men hadde en greie på gang. Fant ut at jeg var gravid etter at dette tok slutt.

 

Mitt problem kan kanskje virke egoistisk. Vi har vært veldig mye sammen, men kun som venner. Må nok innrømme at jeg er veldig glad i gutten, selv om jeg aldri ville hatt noe forhold til han, det hadde vært dømt til å ta slutt en eller annen gang.

 

Jeg har vært mye dårlig, og er 100% sykemeldt. Han har null forståelse for dette og at jeg sitter mye hjemme pga situasjonen min og jeg har mistet velsig mange venner pga jeg er gravid. Hormoner er også noe som bare er teit. Situasjonen legger ikke akkurat demper på svingningene i humøret.

 

Jeg tenker å flytte til der han bor når termin nærmer seg pga han har jobb der. Ikke sammen, men til samme by. Sånn at han får vært med på mye. Selv om vi ikke er sammen,så er jeg glad i han og vil ikke ta fra han noe. MEN her er problemet. Han krever likevel 50% med en gang. Vi har snakket om dette, men jeg kommer ingen vei. Jeg føler jeg ofrer mye for å flytte et sted kun for han sin skyld. jeg vil ikke ta fra han muligheten til å bli kjent med barnet sitt, men 50% fra starten er vel litt drøyt? Vil ikke være egoistisk heller, derfor vil jeg la han være med på alt han vil og gidder. Men det er meg han ikke vil være med. Han vil ikke ha meg "hengende over seg" hele tiden og mener jeg kommer ti å sitt og klamre meg til barnet hele tiden.

 

Siden han ikke tar noe hensyn nå, og jeg derfor er redd for hvordan det vil bli seinere, vurderer jeg å ikke skrive under på noe 50% før ungen er ihvertfall 2-3 år. (vi har snakket om 1 før) Hadde jeg ikke vært så glad i han så hadde jeg faktisk lagt opp til hvor mye han ville vært med, ikke hvor mye han skal få muligheten til hvis han vil... hadde flyttet et helt annen sted feks. Gjør jeg det, sier han at jeg kan glemme han i barnets liv. Han tenker ikke på barnet sitt, bare på seg selv mener jeg. også når det gjelder 50% Det er vel normalt å være med mor ihvertfall det første året?

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger,noen som har noen råd?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg anbefaler ikke 50 % før barnet er blitt minst 2 år egentlig, barnet er alt for lite til å være bort i så lang tid fra mammen sin og det skjønner ikke at mamma kommer tilbake, ikke har han krav på 50 % heller, første året har han faktisk ikke krav på annet enn å komme hjem til dere å ha samvær om du tillater det fordi barnet er så lite at det helst ikke skal være borte fra mamman sin i særlig lang tid av gangen..

Så jeg anbefaler deg å gjøre det du føler er best, her er det du som bestemmer og selv om han ikke vil ha deg hengende over seg så får han lære seg til å tåle det fordi dere skal faktisk kunne klare å oppføre dere som venner og kommunisere godt for barnets del og da får han svelge sine kameler og tenke på barnet istedet for seg selv.

Skrevet

Dette finnes det mye forskning på, bare let litt på nett!!! Det er IKKE sunt for små barn å splittes opp og fraktes frem og tilbake før de er nådd en viss alder, mener å huske det var ganske mange år faktisk. Ikke bra for et barns psykologiske utvikling å ha ustabile omgivelser, m tanke på at de ele tiden skifter. ER det noe et barn trenger så er det faste rammer og rolige omgivelser som gir trygghetsfølelse. Synes du ofrer mye om du flytter nært ham, og det er slvsagt bra at barnet får kjenne faren sin og er vant til å se dere begge fra starten. medn dere bør ha en base hvor barnet bor fast, og så får han heller delta ofte hos dere og være m på utviklingen derfra. Barnet kan selvsagt besøke ham når det blir større, men synes det høres drastisk ut 1. året. Barn er ikke en ting man kan flytte rundt som det passer, de har røtter. Mitt tips, sett deg inn i hva psykologisk forskning sier er det beste for et barn!!!

Skrevet

Han kommer ikke til å få 50 med en gang...jeg tror ikke noen anbefaler det før ungen er 3.Ikke sikkert at det er en god ide da en gang

 

Harregud!Men ta det med ro--han kan ikke kreve det!

Skrevet

Takk for svar! :) er ikke så lett det her. Høres sikkert teit ut, men det er dager jeg kunne ønske det bare var meg og lillegutt. Føler meg så alene selv om jeg på en måte ikke er det. Vil jo bare at alle tre skal ha det greit, og ikke minst lillegutt. Det er jo han det gjelder. Vil ikke kaste han frem og tilbake som en ball. men bf vil ikke være med på noe annet enn akkurat det han vil,50% fra dag 1. Så føler snart jeg bare må ta et egoistisk valg, og heller se om han forstår at det er for barnets beste etterhvert.

Skrevet

Spør han om han har melk i brystene til å amme barnet annenhver uke:P

Spør han om han vet hva han skal gjøre når barnet gråter hele natten i strekk, om han takler å skifte basjbelei midt på natten, om han vet hva han skal gjøre fordi barnet gråter av savn etter mamman sin men pappan ikke aner at det er derfor og ikke får roet barnet, spør han hva han skal gjøre når barnet nekter å ta noe annet enn pupp og ikke vil roe seg før det får pupp, spør han om han har fri fra jobben annenhver uke for å være hjemme å ta seg av barnet som er for lite til å settes bort til barnevakt, spør han om han vet hva han skal gjøre når barnet har luftsmerter i magen, når det har hard mage, når det har bleieutslett, når det er sykt.. Spør han om han aner hva det innebærer å sette seg og sine behov fullstendig til side for å gi alt av seg til barnet, spør han om han takler å gå en hel dag uten å få spist, at når han endelig har laget seg mat våkner barnet og han likevel ikke får spist, spør han om han vil trille tur med barnet hver dag, mate det hver tredje time, bli siklet på, gulpet på, tisset på, basjet på, snørret på..

Spør han om han i det heletatt har tenkt over alle disse tingene?

Vet han i det heletatt hva han trenger for å kunne ha ett barn hos seg, vet han hva han i det heletatt skal gjøre i de fleste situasjoner? Nei, vi mødre har en ting som pappaer aldri kan få og som barnet ganske sikkert vil hyle seg rød etter.. nettop mamman sin.. lukten av trygge gode mamma, lukten va morsmelk og varmen i armene til mor, nærheten inntil mammas bryst og melken bare hun kan gi.. Har han ikke alt dette, så nei da kan han ikke ha 50% .. for han har nemlig ikke det, det er bare du som kan gi barnet ditt alt det trenger den første tidne uansett hvor slemt det høres ut så er du det aller viktigste for ditt barn dets første leveår og ikke pappan...

Dette er for barnets beste, så får han bare svelge sine kameler for de aller fleste med hodet på plass forstår at dette er for barnets aller beste og at i denne situasjonen er barnefar ufattelig egoistisk som vil ta fra barnet sitt det barnet trenger aller mest!

Skrevet

"Pleier barnet å dø hvis mora dør, har du ikke hørt om flaske eller?" Det er det svaret jeg får fra han. Blir lettere oppgitt! Det at jeg flytter til samme by som han har ingenting å si, det er jo han som har jobb. Han har noe yngre søsken, så han kan det med bleieskift og sånn. Men han er helt blind når det gjelder hva som er det beste!! Aner ikke hva jeg skal gjøre!

 

Jeg spør om vi kommer til å klare å være venner og samarbeide greit etterhvert. "Ikke før jeg får mine 50%." Han mener jo også at det ikke blir sånn, for han kommer ikke til å ta seg fri annenhver uke. Det er jo derfor jeg blir litt bekymret, at han skal kjøre løpet etter hvordan det passer han. Plutselig har han fri en uke da, og skal ta det han har "krav på" fordi han har jobbet de andre fri-dagene sine? Jeg vil ha en ordentlig avtale på hvordan ting skal gjøres, hvis ikke kan han glemme det. Er jeg for slem da? Jeg vil jo bare ikke kaste sønnen min fram og tilbake, ivertfall ikke sånn det passer pappa'n. Han gir seg jo ikke. Og har sagt til han at hvis han ikke kan samarbeide med meg om en avtale, så må det bli retten eller noe etterhvert da. (for å få han ned på bakken igjen) Det vil han ikke, for han vet at jeg vil vinne alt da. Så hvorfor står han så på kravene da??! Føler noen ganger han prøver å lure meg...

Skrevet

Jeg blir opprørt av å lese dette, måtte skumlese mot slutten her... hva er det du driver med jente?? Alt dette jeg har lest handler jo bare om barnets far jo! Hvor er du? og hvor er BARNET?? Faren kan (dessverre) bare stikke halen mellom beina og vente på at DU er klar og at DU mener BARNET er modent for et sånt samarbeide du her snakker om. Du sier ikke noe om din situasjon i forhold til familie og andre som kan støtte, ei heller om deres alder. Dette virker lite gjennomtenkt og han virker svært så umoden.. Dere må sjekke ut det rettslige her, han har nemlig ikke krav på noen verdens ting... Glem all synsing og hva andre måtte mene.

Skrevet

Jeg har mange som støtter meg, men ikke i byen jeg skal flytte til. Og det er det jeg mener med at jeg føler jeg gir mye. Jeg er et par år eldre enn han,men vi er over 20 begge to. vi bodde sammen, men kun som venner. så begynte ting å skje, fant ut at dette var dumt, sluttet og fant ut at jeg var gravid. Etter et par mndr endte det med at jeg måtte flytte hjem, for vi klarte ikke å bo sammen som venner heller. Hadde tenkt til det uansett, både pga økonomi og at det var en spesiell situasjon. Kom jo til å flytte fra hverandre en gang uansett siden vi ikke hadde noe forhold, men det ble til at jeg bare måtte flytte til foreldrene mine for en periode til slutt. Og de er helt fantastiske! har også mange gode venner, men det blir over tlf. Savner å være med noen.

 

Han vet at hvis det feks hadde endt i retten at jeg hadde hatt alt på min side. Derfor forstår jeg ikke hvorfor han er så vrang. Han har skilte foreldre, og vet at han synes det har vært vanskelig. Han har til og med sagt at jeg ikke har rett til å uttale meg om det fordi mine foreldre fortsatt er sammen.Jeg forstår at han ikke vil at sønnen hans skal oppleve det samme som han gjorde, det er derfor jeg prøver å legge mye til rette for han. Men også derfor jeg blir så fortvila når han ikke tar imot før et er "godt nok" Derfor trenger jeg noen råd. Det er jo som du sier, mest for barnets skyld. Vil at han skal ha en mamma og en pappa selv om vi ikke er eller bor sammen. Men hvor mye skal jeg måtte gi? Begynner å bli lei!

Skrevet

Han kastet meg ut en helg også fordi han ikke orka å møte meg etter en krangel. Sendte bare en melding til meg først. Hvis jeg var så ille, kunne vel han dra? neida, han har jobb, ikke jeg. Endte med at pappa kom og hentet meg. Forstår at humørsvingningene mine kan bli litt mye, men det er jo for en grunn, han behandler meg en dag greit, og en annen dag dårlig. Sier at jeg vil ha en ordentlig avtale pga dette, for jeg stoler ikke på han etter at det skjedde. Det er vel ikke så rart?

Skrevet

Det er åpenbart at du trenger tid og ro til å tenke gjennom dette. Og det er for meg og fler med meg åpenbart at du ikke må flytte til den byen han bor i, men holde deg der du har venner og familie og støtte. Ta kontakt med jordmor, rådgiver og trygdekontoret der du bor og få hjelp og veiledning i forhold til det økonomiske først og fremst. Hva du kan forvente av stønader og hva du kan kreve osv. Du må ikke la ham styre mer av dette nå. Det er fullt mulig å ha en far inne i bildet som ikke nødvendigvis bor der dere bor. Han må ta ansvaret for å besøke deg slik at han får treffe ungen sin - når DU vil og når det passer for DEG.

Skrevet

Er ikke alle barn som vil ta flaske og man risikerer at barnet heller vil ha flaske enn pupp til slutt, en kjip utgift når du egentlig kunne gitt brystmelk og brystmelk er det beste for barnet om man får til å amme, spør han om han har hørt om at man skal sette barnets beste foran sine egne egoistiske behov.. faen jeg har så lyst til å filleriste den mannen for deg, er det mulig å være så egoistisk at han vil frata barnet sitt muligheten til å bli ammet!

 

Om han ikke klarer å samarbeide uten 50% og han presser deg slik han gjør kommer ett samarbeid ang 50% aldri til å fungere, man kan ikke bare tasse igjennom viljen sin bare fordi man vil, flott at han vil ha barnet ofte men det er ikke til barnets beste at han gjør det.. det er kun hans egoisme som snakker.

 

Nei du er ikke for slem, sønnen din skal være hos deg første året og det får han leve meg! Herregud sønnen min er fem og en halv måned og har aldri overnattet hos pappan sin, han er for liten til det og kjenner dessuten ikke pappan sin godt nok synes jeg, dessuten som pappan sier, noen ganger går det kun å roe sønnen vår med pupp og da vil han heller vente fordi han har jo ingen pupp!

 

Ikke gi etter kjære deg, dette kommer han ingen vei med, lukk ørene for dritpraten hans og konsentrer deg om deg selv og den lille, la han drive på til han blir blå i trynet men ikke rikk en tomme, for det er barnets beste det er snakk om:)

Skrevet

Er helt enig med deg BarnErEnMorsLivsanker<3Lucas<3...

De eneste du skal konsentrere deg om er DEG selv og SØNNEN din, det er det viktigste nå, jeg vet det kan være vanskelig å ikke tenke på ting som skjer rundt deg , men tenk på ditt og sønnen din sitt beste:)

Og når det gjelder bf må du bare drite i hva han sier akkurat nå, rett og slett, han har ikke krav på 50% det første året minst, som jeg tror, sønnen din er rett og slett avhengig av deg:)

Skrevet

Helt enig!!!!! kjempe bra skrevet

Skrevet

Det aller viktigste her er jo barnets følelser men hva med den sterke MORSFØLELSEN vi får!!Det hadde vert helt forferdelig å måtte gi fra seg babyen en uke!

 

Hva med Morsinstinkte som er nevnt over!

 

Helt sykt å skille mor og barn

 

Barnet trenger mor og mor barnet....Nei han virker jo helt rar!

Kan jeg spørre?Prøver han å få kontroll over deg?

 

Jeg synes det er flott at du ønsker å legge alt til rette for han og barnet men det viktigste du kan gjøre for babyen din er å ha det bra selv

 

Skal du bo i en by du ikke føler deg hjemme i ?

Hvis det er så viktig for han å ha mer kontakt enn han kan ha hvis dere bor i forkjellige byer så får vel han flytte selv?

 

Jada han har jobben å tenke på men du psyken din å tenke på...du trenger familien din og venner!

 

 

 

 

 

 

Skrevet

Er jo de som deler permisjonen 50-50 da... Mor har krav på de 6 første ukene også deler de resten (foreldrene bor jo da gjerne sammen når det er slik løsning) . Poenget mitt er at vi ofte undervurderer fedrene. De fleste ( nå mener jeg ikke dere som er voldelige psykopater osv...sier seg selv...) er vel så kapable som oss til å ta vare på barna. Vet om fedre som har hatt hele permisjonen utover de 6 første ukene fordi det har vært enkleste løsningen da mor har tjent bedre og de har vært avhengige av det, eller rett og slett fordi far har mistet jobb og derfor blir hjemmeværende pappa. Disse ungene har det kjempe bra! Mamma pumper, og pappa stikker innom jobben til mamma og mamma ammer. Far og barn får muligheten til å bli kjempe godt kjent og knytte sterke bånd som de eller ofte ikke får muligheten til fordi vi mødre er så overbeskyttende og tror vi kan alt pga det innebygde morsinnstinktet. Jeg tror de aller fleste fedre også ville vise dere at de er kjempe dyktige hvis de får muligheten til å "prøve og feile"akkurat som oss - vi er heller ikke utlærte når vi får barn - man lærer stadig noe nytt om de små - og jeg har erfart at pappaen til knøtten er kjempe flink og oppdaget dette ved at jeg trakk med tilbake og ikke ble som en overvåkende "hauk", lot ham ta bleieskift på egenhånd, gi mat, lage i stand flasker, kle på, osv...

 

Når det er sagt skal du ikke bekymre deg for at pappaen kan få 50% fra dag 1. DET SKJER IKKE! Og om dere bor langt unna hverandre så kan du jo evt foreslå en sammværsavtale som gjør at de får truffet hverandre annenhver helg, men at dere bytter på å reise, slik at det blir en tur på hver av dere i mnd (man skal jo egentlig dele kostnadene forbundet med reise til/fra samvær, så dette er jo egentlig en grei løsning) og at de helgene du og baby drar til ham så blir dere lengre, slik at det blir en langhelg feks tors-man. Jeg skal foreslå en slik avtale fra nyåret av. Og evt at foreldrene hans som bor i nærheten av meg har ham en dag i uken, tror de og mini syntes det hadde vært flott:) (mini er 5mnd)

 

Håper jeg har klart å formulert meg riktig (innlegget er ikke ment som et angrep på noen) c",) - bare syntes vi er litt kjappe noen ganger til å tro at pappaene ikke klarer noenting:)

Skrevet

Dere aner ikke hvor mye det hjelper å lese det dere skriver! :) Jeg spurte jo for å få noen råd om jeg er helt bak mål hvis jeg sier nei til 50% fra dag 1. Og det er godt å vite at det er fler som mener det samme som meg, og ikke bare de som kjenner meg fra før og holder automatisk med meg.

 

Har sagt jeg ikke vil snakke noe mer om dette til han nå, tenker han trenger litt tid til å tenke seg om. Og så tenker jeg at hvis jeg flytter dit, taper jeg ingenting på å prøve å gi han mulighet til å være med på det han vil. Men gir han seg ikke på kravene sine, eller ikke gidder å stille opp før han får det, så flytter jeg dit jeg vil etter en stund.

 

Er jo glad i idioten, og det er det som ødelegger for meg. Og ja, jeg tror nok at han prøver å få kontroll over meg. Mye fordi han vet jeg er glad han, og mye fordi jeg "endelig" setter foten ned og sier nei. Derfor forstår jeg ikke hvorfor han bare fortsetter. Han burde vel virkelig gjøre omvendt, være snill og god og bry seg. For samvittgheten min er det som er problemet mitt. Vil ikke at noen andre skal ha det vondt pga noe jeg gjør. Men det er først og fremst lillegutt som skal ha det bra. Og jeg vil ikke gi fra meg sønnen min til en jeg ikke stoler på. Jeg beviser ihvertfall noe med å flytte nærmere, det sier vel litt?

 

Jeg gleder meg jo så til lillegutt kommer, men det er så vondt at han skal ødelegge så.

Skrevet

Jeg er enig med deg Kosel, derfor jeg er så usikker. Jeg vil ikke ta fra han noe,for jeg tror han blir en kjempe bra pappa. Men nå har jeg fått nok av at alt skal skje etter hvordan han vil ha det. Han vil ha 50/50, men ikke en avtale på hvordan det skal være. Jeg skal flytte til byen han bor i, siden han har jobb og ikke jeg. Hvis jeg flytter dit jeg vil sier han vi kan glemme å ha han i livene våre. Og da tenker jeg jo på lillegutt og hvordan forholdet til pappa kommer til å bli fordi mamma var "egoistisk."

 

Hadde vi vært sammen, så kunne han kommet til meg på jobb, og jeg kunne amme, osv. Men han har også en jobb der han jobber mye natt og kveld. og da sover han jo på dagen. Jeg bare lurer på hvordan han skal få tid til alt. Jo mindre de er, jo mer avhengige av foreldrene er de jo. Heller hos meg hele tiden og han kan velge selv, enn at han skal la noen andre ta varet på mitt barn når han skal på jobb og ikke har tid, Men likevel så står han så på kravene. Jobben kommer jo alltid først. Så jeg forstår ikke at han ikke forstår at det beste er at jeg har ansvaret første året, og han får være med så mye han orker og vil. Og også får ha noen timer alene etterhvert med avtale som vi kan endre etterhvert som lillegutt blir større.

Skrevet

Hvor lenge skal du vente på at han kansje forandrer meining?

 

Tro meg...jeg er kjempe opptatt av at barn skal ha 2 foreldre...jeg hadde ikke pappa men så er det det da!---hvor mye du skal ofre for han og om det vil funke

 

Off for en vanskelig situasjon du er i!

Det fortjener du ikke:=(

Skrevet

Begynner å bli så sliten. Han har begynt å forstå litt.. tror jeg. Men man kan jo aldri vite. Vet det er helt forferdelig å si det, men det er dager jeg faktisk kunne ønske han ikke ville ha noe med oss å gjøre, at det var han som tok det endelige valget om hvordan ting skulle være. Det er i bunn og grunn det jeg sliter med, må bestemme meg for noe snart, ikke bare høre på samvittigheten hele tiden..

Skrevet

Vil bare si tusen takk for alle svar jeg har fått! Det hjelper veldig med noen gode ord. :)

Skrevet

Bare hyggelig! Prøv å slapp av og kos deg i julen!! Og om du lurer på noe, vil prate e.l.så legger du ut en tråd, eller skriver pm :)

 

Nå sitter jeg i julepyntet leilighet og ser frem til min første jul som mamma- blir sååååå kos!!!

 

GOD JUL ALLE SAMMEN!!!

Skrevet

Bf sier nå han har en venn av en venn..osv som vant rettsak der bf fikk 50/50 etter 14 dager. Kan det stemme?? Da MÅ jeg jo flytte da! Han nekter jo kun fordi jeg ikke har jobb, men han. Har nesten bestemt meg for å bli, men orker ikke å si det til han enda. Blir bare krangling. Er jo så glad i han også!! Men kan ikke legge opp livet mitt til en som bare tenker på seg selv! Og vi kan jo besøke, og han kan besøke. ER så leeeeeeei!!!!!

Skrevet

I meget spesielle og sjeldne tilfeller, så kan bf få hele foreldreansvaret også fra dag 1. Om du er i stand til å ta vare på babyen, så får ikke bf 50/50, så lenge du ammer iallefall.

Skrevet

Hva skal til da for at det skjer? Vil ikke ta fra han noe, men synes han kan gi litt han også. begynner å bli skikkelig redd nå!! er ikke noe grunn for at jeg ikke kan ha noe ansvar, men hvem vet hva han vil gjøre for å få det han "skal ha"

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...