Hjelp! (langt, men please les!!!!)

[Anonym bruker]

Dette er litt utenom tema, men legger det inn her fordi jeg ønsker å være anonym.

 

Har en psykisk syk mor, som har fått diagnosen bipolar lidelse nå nylig, men har vært syk i mange år. Hun skyver alle fra seg, inkludert oss barna... så nå sitter hun alene og depper! Prøver å snakke fornuftig med henne, men det når ikke inn. Alt som blir sagt bare vrenges på, og alt skal dreie seg om henne! Det er utrolig slitsomt... jeg har vært gjennom utallige krangler med henne de siste årene, hvor hun behandler meg som dritt. Slenger masse dritt og sårer på de værst tenkelige måter. Det siste sjakktrekket var å ikke kommet i dåpen til barnebarnet sitt... noe som såret meg mer enn noe annet! Men alt det hun ser er "feilene" til alle andre, dvs at hun egentlig gjenspeiler sine egne feil i andre, på et vis...! Hun tillegger oss egenskaper, etter hvordan hun selv egentlig oppfører seg!

 

Kunne lagt ut om dette i det vide og det brede, men greia er nå at hun tror ingen bryr seg om henne... Min bror, som ikke er myndig, har flyttet ut hjemmefra, og orker ikke å ha noe med henne å gjøre - fordi hun bryter han ned gang på gang. Sambo og jeg skal i år til hans familie, etter å ha vært hos mamma 2 år på rad. Nå har vi også en liten baby, så vi kan ikke skuffe sambos familie med å avlyse jula der, men mamma blir sittende helt alene... Dette har hun visst i 1 år nå...og det er kjempetøft for meg. Har ikke snakket med henne på en stund nå, for jeg er bare nødt til å ta litt avstand, fordi hun sårer meg så mye, og jeg har en baby å ta meg av...og at hun ikke kom i dåpen, det fikk virkelig begeret til å renne over.

 

Men jeg var så dum å sende henne en mld i dag, og da er helvete løs igjen. Spurte om hun ikke ville se barnebarnet sitt snart - jo, men hun trodde ikke hun orket. Det ville rippe opp i følelsene omkring det at hun var alene i jula, og at barna hennes ikke bryr seg - som hun hele tiden sier! Jeg prøver alltid å gjøre det beste, men det er aldri bra nok...hun finner noe negativt med alt! Nå er jeg redd jula er slutten for henne. Det siste jeg hørte var "du skal slippe mer fra meg!".... Redd hun er suicidal, for hun tror virkelig på alt det absurde hun har for seg!

 

Hva skal jeg gjøre for å hjelpe henne? Fastlegen gjør ikke noe, han bare sier det skal settes igang et "opplegg". Dama er sååå lang nede og tror hun er alene i verden, og nå kommer jula som betyr så mye for henne, og hun må sitte alene?

 

Hvor kan jeg få hjelp til henne når fastlegen ikke gjør noe???? Jeg er redd hun ikke overlever jula!

 

Hvor langt skal jeg gå for henne? Det jeg gjør er jo aldri bra nok... jeg føler at jeg svikter henne i jula, men føler også at jeg ikke kan avlyse jul hos svigers siden de gleder seg sånn, og sambo må få feire med sin familie også.... Jeg ødelegger alt for han om jeg tar med meg junior til mamma, og han vil heller ikke feire uten meg...

 

Hva gjør jeg? Hvor går grensen for hva jeg skal tolerere fra henne?...hun er jo tross alt syk, men hun sårer jo de som er rundt seg...!

Jeg bare gråter og gråter...! Skulle ønske det ikke ble jul i år....

[strekkmerketrollet]

Hei du!

Uff, dette hørtes ikke godt ut!

Først vil jeg bare gi deg en klem ;o)

 

Jeg synes det er påfallende at fastlegen ikke setter i gang tiltak med en gang! Bør du ta deg en ny lang prat med ham?

Vil også anbefale deg å kontakte en støttegruppe.. noen du kan få råd og veiledning fra, som har erfaring og kompetanse...

Kanskje dette kan vere noe: http://www.mentalhelse.no/

eller

http://www.startsiden.no/helse/psykisk_helse/organisasjoner_for_psykisk_helse/

 

Men du? Kjenner svigerforeldrene dine til disse problemene?

Kan det vere en mulighet at din mor kan vere med dere å feire julaften hos dem?

 

Synes forferdelig synd til deg, og din bror... det er ikke enkelt å vere pårørende til noen med psykiske problem. Jeg har vert der selv.

 

Send meg gjerne en PM viss du vil snakke )

[Anonym bruker]

(HI)

 

Hei!

 

Tusen takk for svar og klem! Samboeren min skal prøve å få tak i legen i dag, men han er så travel....og jeg føler ikke at han tar dette på alvor. Jeg knakk fullstendig sammen hos han sist (mamma og jeg har samme fastlege....tror jeg skal bytte!), det var første gang jeg snakket med han om det....siden jeg vet mamma bruker han litt som "psykolog"...og han hadde liksom ikke tid til å høre på meg! Han sa at jeg måtte ta vare på meg selv og min lille familie... men det er ikke så lett!

 

Svigers vet at hun har oppført seg ganske dust...måtte fortelle dem det etter at jeg knakk sammen hos dem sist...men har ikke fortalt om diagnosen. Tror ikke det er så aktuelt for mamma, for hun sliter sånn med angst også...og hun har ikke møtt dem før, og så blir det mange nye mennesker for henne. Det var vel en av grunnene til at hun ikke kom i dåpen også...

 

Føler meg bare så maktesløs... og mamma, hun SER virkelig ikke hvor mye jeg bryr meg og ønsker å hjelpe....

[strekkmerketrollet]

uff...

 

håper sambo'n din får tak i legen da! Viss ikke så må dere få snakket med noen andre... noe MÅ gjøres!

Hun er syk og må ha hjelp, ferdig med det. Noen må hjelpe dere.

 

klem, klem, klem og KLEM )

[Anonym bruker]

Takk!

 

Hvis ikke skal jeg høre om han kan ringe hjelpetelefonen til Mental Helse for meg....tror ikke jeg orker å snakke med dem selv. Kommer bare til å gråte.

 

Har avtalt med broren min at vi drar til henne etterpå. Han har jo ikke møtt henne på mange måneder... Aner ikke hvordan hun kommer til å reagere, håper bare ikke vi gjør vondt verre. Hun tolker jo ting på sin måte (lever i en egen verden kan man si...) Hun ba meg ikke fortelle han om diagnosen, men jeg måtte gjøre det. Synes han har rett til å vite at mamman hans er syk...

 

Aner ikke hva vi skal si og gjøre....for det når liksom ikke inn til henne i det hele tatt!... men vi MÅ dra dit....så får vi ta det derfra. Sambo skulle ta lillemann i mens...

 

[Anonym bruker]

Jeg føler virkelig med deg! Faren til eks-samboeren min minner meg om moren din. Å lese innlegget ditt, fikk meg til å reise litt tilbake i tid. Det var ingen kjekk tid da det sto på som verst!

 

Synes det er veldig viktig for deg at du får snakket skikkelig med mannen din, slik at han forstår hvordan du har det og at han kan støtte deg best mulig. Det er alfa omega å ha noen å snakke med, dele tanker med, noen som bryr seg om DEG!

 

Det finnes støttegrupper for pårørende av psykisk syke. Du hadde nok helt sikkert fått noe ut av å tatt kontakt med dem. Kanskje merkelig, men det kan være godt å høre at andre også sliter med det samme, hvordan de har håndtert forskjellige ting som har kommet opp, kunne fortelle historien din å virkelig bli forstått...

 

Dersom du føler moren din virkelig ser ut til å være suicidal, hadde jeg tatt direkte kontakt med ditt lokale sykehus sin psyk avdeling.

 

Håper jula ikke blir så svart som du ser den nå og at dere får kost dere sammen som familie!

 

Masse tanker og klemmer fra meg!

[strekkmerketrollet]

ja er nok fornuftig at dere tar dere en tur etterpå... så kan hun i allefall ikke ta dere på det at dere ikke kom, ikke brydde dere osv...

 

uff, håper det går bra!

[Anonym bruker]

(HI)

 

Takk for støtte!

 

Burde jeg droppe alle avtaler og være hos mamma, eller gjør jeg det rette? Synes ikke jeg skal la henne få styre livene våres heller... hun har jo ikke akkurat oppført seg til å fortjene det heller, men igjen...hun er jo syk...? Vanskelig å vite hva som er rett i en slik situasjon...

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet bare med meg selv at jeg må gjøre noe.... hvis det utenkelige skulle skje, så kan jeg aldri tilgi meg selv hvis jeg ikke prøver... !

 

Håper bare hun slipper oss inn.... hvis ikke har jeg nøkkel!

[Gjest]

Først og fremst vil jeg si at jeg føler med dere, det høres ikke ut som en lett situasjon.

 

Nå vet jeg ikke hvor langt unna du bor fra moren din og hvor langt det er til svigers familie. Men jula er lang og hva med å feire litt sammen med moren din på andre dager enn selve julaften?

 

Kanskje kjøpe inn litt ferdig julemat og dra på overraskelses besøk sammen med barnet ditt og mannen din? Det trenger ikke være så mange timene, noen ganger er det ikke så mye som skal til.

[Anonym bruker]

(HI)

 

Fin idé.... svigers bor 3 timers kjøretur unna oss...og mamma 20 min unna. Siden vi skal reise såpass langt så reiser vi på lørdag og blir til tirsdag eller onsdag... Men kjenner jeg mamma rett, så er det ikke bra nok...for da blir hun satt i siste rekke. Hun klarer alltid å dra frem det negative i alt! Nå er det rundt 2 måneder siden hun så barnebarnet sitt, som snart er 4 mnd.... men det ser ikke ut som hun bryr seg om det en gang! Det er bare trist...

[Anonym bruker]

Synes ikke hun skal få styre livene deres, nei. Det er den balansen mellom å ha et eget liv, og det å ha kontakt med den syke. Som du sier, vil hun nok aldri bli fornøyd, uansett hvordan du organiserer det eller ofrer for henne. Så mitt råd er å gjøre det beste du kan ut av situasjonen, det som du har samvittighet til. For selv om du ikke skal ha dårlig sambvittighet, klarer nok hun å få deg til å få det.

 

Jeg har ikke syke foreldre, men alltid når vi skal feire julaften med svigers, kjører vi til mine foreldre på dagen. Julemiddagen står jo ikke på bordet før kl 17, så da har vi mesteparten av dagen på oss hos mine foreldre. Og selvfølgelig omvendt når vi feirer jul med ine foreldre. Er liksom både litt for barna og for besteforeldrene. At de skal få se hverandre på selveste julaften, ettersom det er det som er den magiske dagen.

 

Uansett, del deg/dere så godt du kan.Mer kan du ikke gjøre. Men prøv så godt du kan å kose deg sammen med den lille familien din. Du kan ikke være på to plasser samtidig.

 

Klem

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg skal ikke komme hit og fortelle om mine sorger..Skal prøve hvertfall.. Men jeg vil bare si at når du beskrev mamman din, så var d som å lese om min egen. Bortsett fra at mamma ikke har noen diagnose, og ingen lege vet hvordan hun har det. Mamma skulle hatt folk å snakka med osv, men jeg fikk beskjed en gang da jeg skulle prøve å ordne opp litt, at d der måtte mamma ordne selv. Jeg hadde ikke noe med d å gjøre..

 

Jeg er sliten, veldig sliten. Jeg er vokst opp som enebarn hos mamma, og det har vært mange slitsomme år. Jeg ble ganske tidlig voksen, og ingen så hor mye jeg led.

Jeg var ikke gamle jenta da jeg første gangen opplevde å se mamma prøve å ta sitt eget liv. Og antall ganger hun har prøvd å slukke sorger med alkohol har jeg heller ikke tellinga på.

 

Vi er flere i familien, og de får jo også "sin dose av mamma", men ikke på samme viset som meg. Jeg er jo d nærmeste hun har, og kjenner henne alt for godt. Og ikke minst alle de pengene som hu har lånt av meg, greier å lure meg rundt lillefingeren og får låne mer og mer. Enda jeg vet at jeg IKKE skal låne bort. Nå skylder hun meg 17 000,- Ja det er en voldsom sum!! Men det er ikke enkelt skal jeg si dere. Når hun truer med at "nå er det slutten" og i den duren, om hun ikke har penger. Hun låner ikke store summer i gangen, men det har jo blitt mye da:S

Sambo greier ikke mamma. Og han har prøvd mye for å få meg til å si nei. Så dette beløpet vet han ikke om. Og det tærer på meg!! Har jo så dårlig samvittighet for at han ikke vet:(

 

Nå kommer jula, og jeg sitter også i saksa. I år vil vi feire helt alene, men så sitter mamma der da, helt alene. Kunne godt ha invitert henne, men sambo vil ikke. Og det kan jeg jo ikke akkurat fortelle henne.

 

Jeg har også tenkt på å ta kontakt med støttegrupper eller noe slikt.. Men da føler jeg at jeg blir enda mer trekt inn i ting jeg vil ha mindre med å gjøre. Hun nekter jo på alt uansett. På å snakke med legen osv... Hun har jo en fastlege som kjenner henne ut og inn, mne han skriver bare ut medisin!! Gjør ikke mer med saken liksom.

Så d tar på å høre hver uke at "Nå er det slutten". Og til tider så er jeg livredd jeg ikke får tak i henne dagen etterpå, så enkelte netter er ganske nærvepirrende.

Ettersom jeg vet hun har prøvd så mange ganger, så er jeg jo aldri helt sikker på hva som kan skje da.. Men hver gang hun har prøvd så går d alltid bra. At hun ikke prøver "hardt" nok liksom. Så inni meg sier jeg til meg selv at ettersom hun hele tiden sier ifra at hun skal gjøre d, så kommer det ikke til å skje. For folk som tar selvmord de sier ikke fra. De gjør d bare...

Tror bare hun vil skremme.. Men aldri godt og si:(

 

Er så uendelig gla i henne, uansett hvor mye vondt jeg har opplevd. Og hun er så gla i jenta mi. Men det er hardt å være enebarn når man har slike foreldre. Og av og til tenker jeg at vi hadde fått d så mye bedre om hun faktisk hadde gjort virkelighet ut av det hun sier. Får dårlig samvittighet av å si det, men hun har ødelagt mye for meg. Venner, skolegang, forhold, økonomi...

 

Har desverre ingen gode råd jeg, du må nesten følge hjerte ditt. Men jeg vet hvor vanskelig det er, man føler seg mellom barken og stammen. For man vil jo det beste for mamman sin.

 

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som også har bipolar lidelse (type II), har stort sett hatt depressive perioder - men nå har det "tatt av" i en manisk fase. Og sammen med alkohol ble det litt vel mye... har utviklet seg til det verre iløpet av siste 5 måneder. Der tok søsteren til slutt kontakt med psyk.legevakt, da fastlegen heller ikke i dette tilfelle tok ansvar.

De fikk med seg venninnen min frivillig på legevakten, der de snakket med en psykiater. Han anbefalte oppfølging ved DPS, og første time innen en uke.

Psyk.legevakt har også et team som kan reise ut dersom pasienten ikke vil frivillig til legevakt. De kan kartlegge og sette igang hjelp.

 

Så mitt tips må være å forsøke å få kontakt med legevakt/psykiater - eller kontakte lokal DPS for å få gode råd om hva du kan gjøre. Det er slitsomt og leit å være i en sånn situasjon.

 

Håper dere finner ut av det - de trenger hjelp mødrene deres! Og dere trenger at de får hjelp, slik at dere kan være pårørende uten å tenke på behandling og behov...!

 

Og skift fastlege!

De har faktisk ansvar for å henvise videre dersom de kommer til kort..!

Stå på - det er dessverre sånn i dag at kun de som roper høyest får hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg er venninne med en hvor moren er manisk depressiv og har vært det i nesten 20 år. Det har vært skikkelig trist å følge med på sidelinjen hvor tøft det har vært. Nå har hun forsonet seg med at hun har gjort alt hun kan for sin mor og at hun må leve sitt eget liv. Hun har 3 barn, en hektisk jobb og det er begrenset hvor på hold hun kan sette livet sitt hver gang moren trenger det. Hun har også forsonet seg med at hun ikke har en mor hun kan støtte seg til slik det egentlig skal være og ei heller en bestemor til barna si sine. Dette er en stor sorg for henne, noe jeg skjønner veldig godt, hun har gått i terapi for å behandle disse følelsene og har også et veldig åpent og godt forhold til de andre i familien sin. Moren er alltid velkommen til å komme i bursdager, julebesøk osv og hun kommer når hun føler seg sterk nok til det. Moren har også vært litt "manipulerende" og prøvd å spille på dårlig samvittighet når hun ikke får det som hun vil. Men dette er jo en del av sykdommen og det er opp til dere "friske" å sette grensene.

 

Jeg vil anbefale deg å sette press på fastlege slik at han kan ta over omsorgen for din mor, slik at du slipper å tenke på hennes behandling. Jeg vil også anbefale deg en støttegruppe, felles sorg er felles trøst.

 

Ønsker deg og dine en riktig god jul!

[strekkmerketrollet]

HEI!

 

Hvordan går det?

Fikk dere tak i legen i går?

 

 

klem

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

(HI)

 

OPPDATERING:

 

Nei, fikk ikke snakket med legen. Jeg og broren min dro til mamma (hun har ikke sett han på over 1/2 år...!!!) Fryktet at hun ikke ville slippe oss inn, men det gjorde hun. Hun gråt og var så glad for å se oss broren min. Vi pratet ikke så mye om det vi kom for å prate om, sykdommen hennes, for hun var helt i forsvarsposisjon. men vi forsøkte i allefall å vise at vi brydde oss....og hun sa hun hadde vurdert tidligere på dagen om hun hadde noe mer å leve for! Vondt for et datterhjerte å høre... hun tror oppriktig at ingen bryr seg...Vi var der noen timer, gråt og klemte. Fikk snakket litt...men ikke nok. Men avtalte at min bror skulle til henne lille julaften på middag (vi reiste bort 22...) han var også og hjalp henne med handling en dag før dette... og var innom henne på dagen/ettermiddagen på julaften...

 

Dette var utrolig godt for meg, og også for henne... Deilig at ansvaret lettet litt fra mine skuldre ved at bror min og tok litt ansvar! Tror han endelig skjønte alvoret her! Så dro jeg og sambo innom henne den 22. før vi reiste til hans familie. Jeg gråt hele veien i bilen etterpå, fordi jeg reiste fra mamma som ble alene....og dette føltes feil, men jeg måtte jo bare holde avtalen med hans familie. Ble ganske skuffet over sambo, for han ga meg ikke et trøstende ord på hele veien, så da ble jeg enda mer lei meg! Gråt i oer 2 timer....og orket ikke snakke med han resten av kvelden pga dette! Trenger litt forståelse...men tror ikke han fatter!

 

Ellers har jeg ringt mamma og snakket med henne hver dag. Det har vært tøft,men gått over all forventing, for det har virket som hun har hatt det greit etter forholdene :-)

 

Vi skal på middag til henne en av dagene Men vet at en nedtur venter igjen....om ikke lenge. Og da er helvete løs igjen! :-(

 

Har vært inne på mental helse. De hadde en side der hvor du kan skrive inn, slippe å snakke. Så det har jeg gjort, og fikk et fint svar tilbake... så kommer til å bruke dem litt når det er på det vanskeligste tror jeg :-)

[Anonym bruker]

HUff jeg får så vondt av deg når jeg leser dette.

 

Jeg har ei venninne som har fått denne diagnosen og hun blir bare verre og verre. Jeg har ikke så mye kontakt med henne lenger for hun avskriver alle rundt seg.

 

Men jeg kan bare forestille meg hvordan du har det, dette kan ikke være lett.

 

Vil bare gi deg en god klem jeg.