Blir helt rar snart...

[Anonym bruker]

Har en mann som har vært av og på sykemeldt i snart 4 år,og jeg hater syke mannfolk!

Leger har undersøkt han på alle mulige måter,og finner ingen ting.Sannsynligvis psykisk.

Virker som alt startet da ungene kom,og nå bare kjefter og smeller han fra morgen til kveld og klager over hvor sliten han blir av disse ungene.

Ikke rart de blir høylytte og stressa når pappa bare er sint.

Og han bare klager over at jeg jobber,selv omjeg nå jobber mindre en periode når ungene er små,i tillegg gjør jeg ene jobben hans som han ikke orker selv,og her om dgen måtte jeg steppe inn på den andre for han følte seg ikke i form.

Han trenger ikke gjøre noe hjemme,det gjør jeg.

Blir jeg spurt om å jobbe ekstra en dag,er det surmuling og klaging så det er ikke noe vits i .

Føler tålmodigheten min nå er strukket til bristepunktet!

Men har jo ikke noe ønske om å skilles,bare at han skal 'våkne' opp,ta seg litt sammen og bli den han var.

Jeg vet ikke om jeg orker å dele resten av livet med en som ligger til langt på dag,klager og syter om hvor forferdelig alt er,og ikke ser positivt på noe.

 

Noen gode råd til en kone/mor som føler for å kjøre hodet i murveggen gjentatte ggr??

 

[Gjest -<<-]

Generell sykdomsfølelse, hissig, vil sove hele tiden, ser negativt på alt og blir fort sliten. Og dere har forsøkt antidepressiva? I motsatt fall er nok tingen å bytte fastlege.

[Anonym bruker]

Han går til samtale med psykolog,og har prøvd antidepressiva uten noen forbedring.

Klager over smerter i mage ,bryst og får behandling for dette .

men jeg skjøøner virkelig ikke hva som feiler han,føler det er meg og ungene som er i veien.

[Dotten]

Tror kanskje en av dere bør flytte for en liten stund, for å se om det kanskje kan få ham til å våkne litt opp! Da må han ta vare på seg selv. Ikke får han mat, rene klær e.l. servert rett opp i henda, og han bør rydde og vaske litt rundt seg, om han er oppegående nok. Ingen har det godt sånn dere har det nå, så litt tid for dere selv er nok tingen. Så finner dere ut om dere savner hverandre, og om dere fortsatt ønsker å bo sammen. Det enkleste er jo at han flytter ut, og du og barna blir igjen.....! Bare et forslag!

Håper det ordner seg for dere alle

[Anonym bruker]

Jeg har nevnt det,men da har han fått for seg at jeg har funnet meg en annen.

Akkurat som om jeg skulle hatt ork til å i det hele tatt tenke den tanken...

Det verste er at jeg merker det tærer nå på min egen tålmodighet ,jeg har fått veldig kort lunte i det siste.Og sliter med vondt/stressmerter i magen.Og syns det er godt å komme på jobb for der får jeg være i fred.Og ingen som kjefter og klager...

[hit og dit]

Det er ingen som kjem til å våkne opp ein morgon og så er alt fiksa. Det skjer berre ikkje. Dåke må handle eller fortsette i den samme "tralten". Fire år og ingen diagnose, mulig psykisk? Ok, tid for handling.

 

Krev at legen får fingen ut og setter igang tiltak. Sidan dåke har fått ein lite engasjert lege (sannsynligvis) så må dåke stå på krava. Krev at legen legger fram alternativer: treng han behandling for depresjon? treng han psykolog? treng han ditt og datt. Dersom legen ikkje veit: skaff ny.

 

Evt flytt fra kvarandre, så begge får tenke. Det har lite å bety at han har fått for seg at du har ein anna, er han noe å samle på så vil han innse kva det egentlige problemet er

 

Ein ting er iallefall sikkert. Det blir ikkje betre uten handling. Det blir meir kjefting og smelling, og, unnskyld at eg seier det, utrygge barn!