Alle hjerter gleder seg...?

[Anonym bruker]

..det er så mange som kommer med kommentarer om dagen, "Nå nærmer det seg, du er vel spent?" "Nå skal det vel bli fint å få ut babyen?""Ååå...så spennende,¨nå kommer hun snart, du gleder deg vel?"

For å være het ærlig, så syns jeg tiden går så altfor fort, jeg kan ikke si jeg gleder meg eller er spent...jeg skjønner såvidt at det bare er en mnd igjen til jeg blir mamma.....

Er det bare jeg som føler slik?Syns det virker som om alle gleder seg så veldig.........er redd jeg ikke skal få følelser for babyen min....

[kokosyklus]

Vet du, det er nok helt normalt.

Jeg har hatt det som deg gjennom hele svangerskapet. Jeg gleder meg til ikke være gravid lenger, og så klart blir det koselig å få hilse på babyen min, men jeg går ikke rundt dagen lang og nynner og gleder meg. Jeg føler ingen utålmodighet over at det bare er en måned igjen og tror ikke den kommer til å gå for sakte for min del.

 

Synes ikke du skal stresse med det. Alle er forskjellige, men samfunnet forventer at man skal juble av lykke fra dag en. Slik er det ikke for alle. Tydeligvis ikke for deg og meg, heller ikke for mine venninner.

Jeg er så heldig å ha mange venninner som har født i 2007. De er heldigvis jenter som er ærlige og omtrent alle har sagt det samme som vi sier her.

Det var ei som ikke engang orket å se på sønnen sin en dag. Moren hennes var der hele dagen og tok bleieskift mens hun kun ammet da babyen trengte det.

Plutselig en dag under et stell, nesten 3uker etter fødselen begynte hun å bli skikkelig glad i babyen sin.

 

Vi skal ikke stresse med dette. det kommer helt garantert, enten med en gang, eller en liten stund etter fødselen:)

 

[Anonym bruker]

Du aner ikke hvor godt det er å lese det du skriver.....triller noen tårer her...hormoner altså...

Tusen takk for svar!!

 

 

[kokosyklus]

He he, mannen min og jeg har gått noen runder med oss selv. Senest fro noen uker siden fikk han en dag hvor han ble i skikkelig dårlig humør uten at han egentlig forstod hvorfor. Så lå vi halve natten og snakket om hvordan livet vårt vil bli etter babyen kommer, og han innså at han bare er redd og gruer seg til alt sammen. Så ble dritthumøret borte og han gleder seg litt igjen:) Noen dager etter var det min tur, Satt og så på en film og fikk en jævlig følelse i kroppen. Vet ikke hva det var, men plutselig ble jeg dritredd og tenke "hva har vi gjort nå???" Jeg ble irritert på sparkingen og lengtet etter kroppen min igjen. Det går som regel over når vi får snakket om det.

 

Det eneste vi har funnet ut er at vi er i en sjokkfase gjennom hele svangerskapet. Vi er så glade for at det er 9 måneder, for vi har virkelig hatt behov for så lang tid for å forberede oss mentalt på hva vi skal inn i. Det går opp og ned,noen dager gleder vi oss, andre dager er vi bare redde.

 

Jeg tror det er en veldig god egenskap å tørre å sette ord på slike ting som egebtlig er "tabu". Dermed kan det hende at vi som ikke smiler og stråler over at alt er så fantastisk hele tiden muligens kan få det ganske så bra etterpå. Har man tenkt igjennom litt av dette på forhånd blir ikke sjokket og skuffelsen så stor hvis man skulle oppleve å ikke ha noen morsfølelse for babyen sin.

Nå mener ikke jeg at de som smiler og traller ikke kommer til å ha det bra, men jeg håper at de fleste som ikke har det bra tør å innrømme det.

 

Det viktigste for meg er å kunne snakke med mannen min om dette og fortelle han hva jeg gruer meg til og hva jeg føler. Det hjelper og plutselig er ikke det som var en stor sak i hodet mitt noen big deal i det hele tatt:)

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det hjelper alltid å snakke om det...jeg har verdens beste, mest tålmodige og gode mann som lytter og trøster og elsker meg uansett, det er veldig godt. Jeg får noen ganger dårlig samvittighet for at jeg klager, jeg er jo egentlig SÅ heldig som får oppleve alt dette...

Og som med deg og mannen din, så går humøret opp og ned her også, noen dager er det ikke en big deal....saken er bare den at jeg aldri så langt i svangerskapet har gledet meg skikkelig til babyen kommer..jeg elsker jo babyer, de er små og søte og gode, varme, myke...ingenting er mer beroligende enn å holde en varm baby inntil seg....Jeg tror nok kanskje jeg føler det på denne måten, fordi det hele er så uvirkelig...jeg klarer ikke skjønne at det skal komme en baby i huset om bare 1 mnd....Og som du sier, så må det være lov å gi seg selv litt tid til å bli kjent med babyen og sine egne følelser i en helt ny situasjon......Jeg skal prøve å fokusere på det, isteden for frykten for at jeg ikke blir glad i babyen min.....

[Afrodite´71]

Hei

Vet du, da jeg fødte datteren min, var jeg helt clueless. Skjønte ikke helt at hun var min og faktisk skulle bli med meg hjem fra sykehuset. Jeg dro jo dit uten barn! Jeg fikk henne om natten, og delte rom med to andre. Midt på natten begynte hun å lage lyder, og jeg prøvde å hysje på henne og sa noe sånt som "nå må du være stille så du ikke vekker de andre!" He, he. Dumme, rasjonelle meg som prøvde å snakke fornuft til et 5 timer gammelt spebarn.. Jeg la en hånd oppi senga hennes og hun begynte å sutte på fingeren. Trøtt som jeg var, tenkte jeg ikke på at hun kanskje var sulten og at jeg burde ta henne opp.

Da vi kom hjem til et tomt hus, skiftet jeg på henne og la meg på sengen med henne. Husker jeg tenkte "Ok, nå er vi hjemme... Hva i helvete gjør jeg nå? Skal jeg leke med henne? Snakke med henne? Skal hun sove? Kan jeg gå fra henne?"

Morsfølelsen kom etterhvert, men det tok tid. Imellomtiden led hun ingen nød, og fikk alt hun trengte av omsorg og pleie. Det var bare det at den store morslykken lot vente på seg, noe som for meg var helt uventet. Jeg trodde alle eksloderte av lykke umiddelbart etter fødselen. Nå, med nr 2 rett rundt hjørnet, vet jeg at jeg må gi meg selv tid. Følelser og hormoner er kompliserte ting, og alle er forskjellige.

Ikke vær redd for at du ikke kommer til å bli glad i ungen din. Men stress heller ikke om den store morslykken lar vente på seg. Alt kommer til sin tid.