MA i uke 15 - føler meg så alene

[Anonym bruker]

Synes det er så vanskelig å tenke på at jeg har hatt et dødt foster inni meg i to måneder. Fikk vite på ultralyd at fosteret - eller embryoet - hadde sluttet å vose i uke 6. Var helt uforberedt på at noe var galt. Har hatt masse symptomer; kvalme, trøtthet, tisse hele tiden, ømme bryster. Føler meg så dum som har prøvd å skape et bånd til noe som kun levde en uke etter at jeg visste jeg var gravid.

 

Noe av det verste er at alle viiste at jeg var gravid. Ettersom jeg var i uke 15 når MA'en ble oppdaget, hadde jeg jo fortalt det til alle. Nå synes jeg det er helt grusomt å møte folk, for alle ser så rart på meg, og ingen vet hva de skal si. Alle har vært så snille, men jeg blir bare så trist av det. Jo snillere de er, jo verre føler jeg meg.

 

Jeg prøver å ikke isolere meg, men de eneste jeg klarer å prate med er mannen min og moren min. Men jeg vil ikke at noen av de skal se meg gråte, og jeg vet ikke hvorfor. Har aldri hatt noe problem med å gråte foran dem før. Det er som om jeg føler at hvis jeg får noen å dele det med og støtte meg til, så kommer jeg til å knekke helt sammen.

 

[Anonym bruker]

Kjære deg, det skal ikke være lett.. Fant ut jeg hadde MA i uke 11, på UL, ante ingenting.. Ville bare undersøke at alt var bra før jeg fortalte den hyggelige nyheten! Det er mange tanker som kommer over en, planer som endres og jeg følte at noe i meg endret seg litt og..

 

Det er nok en ekstra "byrd" å måtte fortalle alle om det i ettertid.. Du har lov til å være trist, men alle takler det forskjellig. Jeg er også redd for å gråte. Hvis jeg føler jeg må, gjør jeg alt jeg kan for å holde meg, når jeg "kan" gråte får jeg det ikke til. Ikke føl deg dum, det er jo kjempe flott at du har tatt vare på det som skulle blitt ett lite barn, hva kunne du vite om at noe var galt og at det ikke kunne utvikle seg videre? Jeg prøver å være realistisk. Noe var ikke som det skulle, bedre at det skjer tidlig. Det er tungt, men ganske vanlig desverre.. 1 av 3 har jeg lest opplever noe liknende. Jeg prøver også å tenke at jeg er fruktbar og at meg og min samboer kan få barn sammen. Det er en beroligende tanke. Neste gang skal vi få det til.

 

Du er ikke alene, men jeg kjenner igjen følelsen. Selv om din kjære, din mor og dine nærmeste sørger med deg, er det din kropp og man føler at ingen andre helt kan sette seg inn i dine tanker og følelser. Følelsen av å ha en død spire som man trodde var frisk er ganske ubehagelig. Kanskje hadde du fått antydning til mage og? Det hadde jeg, og jeg tok ofte på den.. Men det som kunne blitt no var værtfall ønsket og allerede elsket. Det er litt godt å tenke på. Den lille tiden det levde i deg tok du vare på det og knyttet bånd.

 

Jeg tenker på deg. Du er ikke alene..

[lykkeliten kom til meg....]

Du er definitivt ikke alene! Men jeg vet akkurat hvordan følelsen er! Jeg hadde MA for to år siden, og det fant jeg ut i 13. uke. Det var helt grusomt og som du sa, alle vet det og det er så mange du møter som du ser at helst ville sluppet for de vet ikke hva de skal si. Og det er i grunn ikke rart, for det er veldig lite som kan bli sagt som gjør følelsen din så veldig mye bedre. Nå opplever jeg mest sannsynlig min andre MA denne gangen kun i uke 7, men det er ikke gøy allikevel. Denne gangen er det mange venner som vet om det og det syntes jeg er bra. For da må jeg på en måte ta tak i det selv og prate litt om ting. Sist visste hele verden det, og det var ikke gøy for det var jo også mennesker som jeg ikke har et sånt forhold til at det er naturlig å snakke med de om vanskelige ting...Det som er litt morsomt er jo at jeg blir så mammadalt og savner mannen min så intenst når han er borte fra meg. Det hjelper veldig å ha en av dem rundt seg kjenner jeg, blir oppriktigtalt ordentlig lei meg når jeg må dra fra mamma! Blir som en liten jente...Nei dette er ikke gøy, men jeg vet fra sist gang at det går greiere etter hvert, det gjør litt mindre vondt for hver dag. Men neste graviditet kommer til å bli veldig slitsom, og vervepirrende! Men vi krysser fingrene for at det klaffer for oss neste gang!!!! Lykke til videre, og trenger du å snakke med noen som har vært gjennom dette er det bare å kalle på meg:-)

[Lemonia]

Jeg skjønner at dette er tøft for deg. Hvis det er en liten trøst kan jeg fortelle deg at det trenger ikke være slik at fosteret var dødt helt siden uke 6.

Jeg var på UL i uke 7 og der så vi ingen hjerteaktivitet og et embryo som ikke var helt rett størrelse. Jeg fikk UL hver uke etter det og først i uke 9 så vi endelig hjerteaktivitet og et embryo som tilsvarte omtrent uke 6. Jeg visste nøyaktig når jeg hadde hatt EL så jeg visste at det ikke var mulig å avvike med så mye, så noe måtte være galt. I uke 10 var det ikke lenger hjerteaktivitet, jeg ønsket ikke utskraping og i uke 11 spontanaborterte jeg av meg selv. Så, embryoet levde faktisk helt til uke 10, men hadde jeg ikke kommet på UL før da hadde vi jo alle trodd at embryoet hadde dødd før uke 6 siden det var det størrelsen tilsvarte.

Vet det er en mager trøst, det endrer jo ikke det som skjedde, men i allefall kan det føles litt lettere å vite at kroppen din kanskje ikke har lurt deg så lenge likevel og at du gikk så lenge før det ble oppdaget nettopp fordi embryoets hjerte banket lenge selv om den ikke vokste så mye i størrelse.

[Mia og gullgutten!]

Det er så godt å se at det er andre som har det helt likt som meg.. Føler meg også veldig alene, og at det er ingen som forstår meg siden de ikke har gått gjennom det samme..

Godt å se at det er naturlige reaksjoner en har. Et veldig stort behov for å være sammen med mammaen min og ikke minst mannen min.

Hadde MA i uke 10, men hadde oppfølging fra uke 6 pga spotting. Var inne på ultralyd hver uke. Men siden det kun var plommesekken som vokste og ikke noe embryo ble det satt igang i uke 10. Var en tung beskjed å få..

Må nesten si at vi heldigvis hadde tatt avgjørelsen om å fortelle om graviditeten til nærmeste familie og gode venner. Har fått mye støtte og forståelse. Tror det er bra å bli tvunget litt til å snakke om det med mennesker en stoler på. Viktig å bearbeide det som har skjedd. Er jo en sorgprosess vi går igjennom.

Selv om det er tungt og trist så begynner jeg å føle at for hver dag blir det litt bedre og kan se litt lengre fram.

Håper at det går bedre med alle dere!! Vi er ikke alene og det er viktig å tenke på

[bollenr3]

Hei.

Jeg vil bare si at jeg er lei for det som har skjedd med deg... Opplevde omtrent akkurat det samme som deg for to måneder siden... Fikk blødning(uke 15) og dro til legen.. Kunne ikke finne fosterlyd, og måtte til UL som viste at forsteret hadde vært dødt lenge.. Det var helt FORFERDELIG å få den beskjeden!! jeg hadde virkelig begynt å glede meg til å bli mamma igjen, og selvfølgelig hadde vi sagt det rundt, så mange visste at vi var gravide.. Noe av det jeg tenkte mest på var det å måtte fortelle folk at vi hadde mistet.. men synes faktisk den delen har gått greit, og det er som du sier.. folk er veldig snille og omsorgsfulle..

jeg har lagt merke til en del folk som stirrer på magen min uten å si noe si noe.. får en lei følelse av det...

 

mennene våre ikke kjenner det å være gravid, og forstår oss ikke helt.... De prøver jo, men det er vi som hadde et lite foster i magen, og som kjente på kroppen å være gravid... Jeg vet ikke helt hvilke trøstende ord jeg har å komme med, men det kommer til å bli bedre med tiden!!! For min del er jeg over den værste kneika, og er instilt på å prøve igjen! Ønsker deg all lykke, og håper du bruker mannen og mammaen din til å få pratet ut med... Og ikke vær redd for å grine.. fin måte å få det ut på!!!