Far savner barnet - er jeg urimelig?

[Anonym bruker]

Hei!

Er det noen som har en mann/samboer som sliter med savnet av barna? En vanskelig biomor gjør at min sambo har sett barnet ytterst sjelden siste året, og i tillegg bor h*n langt unna. Jeg ser jo at dette er trist for han, men han vil ikke snakke om det. Mitt problem er at det virker som om han tolker alle mine utsagn rundt barnet på en negativ måte! Siste påfunn var å tape fast døren til h*n`s soverom mens den stod åpen (for å holde den åpen), ettersom jeg hadde lukket den (1,5 mnd siden h*n var hos oss sist...)

Når han sier at han må ringe h*n, og jeg sier "åja, hvorfor det?", blir jeg beskyldt for å ikke ønske at han skal ha kontakt med barnet sitt.Og her går jeg og kjøper inn det ene og det andre til barnets soverom, kan garantere at ingen har et flottere rom! Men DET får jeg ikke så mye som en takk for. Heller ikke de mange opplevelsene jeg tar h*n med på. Og da merker jeg at jeg "gruer" meg til at h*n kommer, for da skal alt det tapte tas igjen.. Og jeg sitter i bunn og grunn igjen med ingenting. Ingen takk, ikke noe som helst.

 

Nei, får gi meg før innlegget blir for langt. Har noen gode råd eller synspunkter å gi meg?

[Anonym bruker]

Høres ut som det er mye usagt mellom dere..

 

Du forventer takk for din innsats, men sier ingenting. Du kjøper ting til rommet til barnet, men er kanskje ikke flink til å si med ord at du setter pris på ham/henne?

 

Han savner barnet sitt, men snakker ikke om det. Han gjør heller tåpelige ting som å teipe døren til rommet åpent. Herre! Snakk om passiv-agressiv stil. Savner han noe fra deg, eller lar han aggresjonen og fortvilelsen han føler fordi han savner barnet sitt gå ut over deg fordi det er det enkleste?

 

 

[Anonym bruker]

Slik kan dere ikke ha det! Om han virkelig mener at du faktisk er slik han beskylder deg for må han jo se å dra sin kos, for da er det jo fælt for barnet.

Mener han det egentlig ikke så bør han jo be om unnskyldning for helt totalt uakseptabel oppførsel mot deg.

Det er jo greit at han savner ungen sin, men han har jo ikke rett til å oppføre seg som en dritt av den grunn. Villa ha tenkt meg om et par ganger om jeg faktisk ville være sammen med en sånn fyr, du må i hvert fall gi tydelig beskjed om at han oppfører seg helt bedritent, og at du nekter å godta det. Få han til å ta seg sammen før han lærer at mot deg kan han tillate seg hva som helst.

 

Uten at en strengt tatt skulle behøve å sette slike grenser fra ens elskede. Det skulle vel helst komme helt naturlig!