Hvordan holder man ut å ha en deprimert mann?

[Polyxena]

Jeg tror jeg blir gal. Orker ikke mer. Må bare ta hensyn, hensyn, hensyn, og kan ikke kreve noe som helst tilbake. Absolutt ingen ting. Han er helt jævlig iblant, og jeg må bare finne meg i det hvis det skal være noe håp om å redde ekteskapet.Hvordan holder man det ut?

[Gjest]

Off, det må være forferdelig! Får han ikke noe slags behandling da?

[selfangerkjerringa]

Er det en diagnostisert depresjon, får han behandling? Skjønner at du må ta hensyn til ham, men du behøver ikke ende som deprimert selv heller Send meg en pm, så kan du få et par tips - ønsker ikke skrive her.

[Gjest]

har vært der selv... Han var manisk depressiv da, og det førte til visse... voldelige tendenser. hvis du vil kan jeg sende deg en pm med mailadressen min så kan du maile meg, eller spørre de spørsmålene du har her=)

[Polyxena]

Den er ikke diagnostisert, nei, men det er nok ikke tvil. Har sett mye depresjon før, og dette kjenner jeg igjen. Tror det er noe han har hatt liggende latent i mange år, men nå har det virkelig slått ut i full blomst. Han bare gir opp alt, ved første tegn på konflikt eller krav fra min side, så vil han bare skilles. Tror egentlig ikke han vil det innerst inne, men nesten alt utløser en bunnløs håpløshet i ham. Han lovet meg i helga at han skulle kontakte en psykolog i dag. Privat, vi har ikke tid til å vente på at han skal få time gjennom henvisning fra fastlege. Har såvidt snakket med ham på telefonen i dag (vi bor ikke sammen, jeg flyttet i sommer fordi hverdagen vår nesten tok knekken på meg, men planen var å jobbe med ekteskapet allikevel), og han var helt mørk i stemmen og sa at vi fikk snakke senere. Jeg vet av erfaring at det kan ta mange, mange timer, og i mellomtiden må jeg gå her i total uvisshet sammen med to barn. Blir livredd for at han bare skal gi oss opp, prøvde å forklare at han må gi meg bare et lite stikkord om hva det gjelder, hvis ikke går jeg i stykker av angst for hva det er. Han ble bare sint, mente det var respektløst av meg å fortsette å spørre, og la bare fra seg røret og lot meg snakke til luften. Han vet at det er noe av det verste han kan gjøre mot meg, han har gjort det før og gjør det igjen, selv om jeg trygler ham om å la det være. Jeg kjenner ham godt nok til å vite at han ikke ringer psykolog i den tilstanden. Og gjør han ikke det, er vi ferdige. Da kan vi ikke fungere sammen.

Noen ganger vet jeg ikke om jeg elsker eller hater ham. Antakelig begge deler, og det er vel derfor det er så vanskelig.

[Gjest]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

og jeg kan nesten garantere han at han ikke kommer til å ringe psykolog i dag. Siden jeg har vært deprimert selv OG har bodd med en som var MD føler jeg jeg vet en del om emnet.

Du må gi han et ultimatum, noe som gjør at han pent må søke hjelp. Du og ungene har ikke godt av at han er sånn, og det har ikke han heller. Hvis dere er gift tror jeg du kan bestille time til han selv. Sørg for at han går til timen. Depresjoner og forhold er nesten umulig sammen.

[Polyxena]

Problemet er at hvis jeg stiller det ultimatumet, så går han. Eller rettere sagt, lar meg gå. Det er jo det som er en del av problemet, det at når han kommer i en presset situasjon, så gir han bare opp. Han har alltid vært sånn, men nå er det helt ille. Jeg tror vi kan redde dette hvis han får hjelp nå, men jeg kan ikke stille noen krav før han har et annet ståsted. Kanskje nekter jeg bare å se i øynene at dette ikke går. Blir så fortvilet, for jeg tror dette er unødvendig. Har mast om at han skal komme seg til psykolog i minst ett år, og i helga sa han selv at han tror det er eneste mulighet nå. Kanskje jeg skal ringe selv.

[mamma39]

hei.

 

Ta og ring en psykolog selv du, og be psykologen ringe mannen din. Kansje ikke i dag men om et par dager.

Kansje han tenker klarere da.

Mannen min er på samme måte, men han går til psykolog.

Har hjulpet en del.

 

Lykke til.

 

Klem