det å miste et barn. (ispirert av krangle nå ja...)

[lenej :o)]

er det værre å miste et barn som er enebarn, å sitte igjen med ingenting, enn å miste et barn som har søsken, å enna ha noen der?

 

[Gjest]

Nei, det tror jeg ikke for min del. Hadde jeg mistet en av ungene mine hadde det vært like jævli uansett.

 

*Orker ikke tenke tanken*

[Gjest Jawhol]

Tror det å miste et barn er det værte som kan skje en person, uansett om du har ett eller ti barn, men tror at hvis du skulle oppleve det så er det veldig viktig å ha folk rundt seg deriblandt sine egne barn, tror du da må lære deg å leve vidre, det er andre som trenger deg , du kan på en måte ikke bare legge deg ned selv.............selv om det er det du har mest lyst til

[lenej :o)]

det trur nok eg åsså.

 

har ingen plana no om å få en til, men håper eg en dag føler meg klar, for har lyst på en baby til da.. egentlig.. sjøl om det eg tvile på, er jo at eg skal klare å ta meg av to samtidig...

 

men uansett, å miste et barn, så er sorgen like stor uansett. man må bare gå videre, sånn er det. man må lære seg at selv om man går videre, er ikke barnet glemt.

[Gjest]

Eneste er vel at du da har et annet barn å "leve for". Som trenger deg i oppveksten - ellers hadde jeg sikkert fulgt barnet i graven :-(

[lenej :o)]

i lang tid etter eg mista da, så følte eg trang til å fåen til med en gang. men skulle jo ikke det, var jo bare 17 da!

 

men føler ikke jeg klassifiserer til å kunne vite hvordan det er å miste et barn, da mitt barn ikke var hos meg så lenge.

tenker det må være værre å miste et barn etter å hatt det en stund så...

 

 

å, no er mini våken. må gå å klemme litt på han. go'gutten min jo ... :)

[It's all about me]

Man tar ikke noe lettere på tapet om man har et barn til. Men det barnet som er igjen gir en fremdeles noe å leve for.

Er det ens eneste barn som forsvinner så er det lettere å legge seg ned å gi opp.

Så det er ikke snakk om at det blirmindre trist hvis en har fler, men at fremtiden blir lettere når en har kommet over den første vanskelige kneika.

[*Athena* Lucas,englepia+Dani!]

Det er like forferdelig uansett tenker jeg da.

Vi mistet vår førstefødte da hun var 1 mnd og jeg følte rett og slett for å hoppe ut av vinduet i 8 etasjen på sykehuset, så lite hadde jeg å leve for føltes det. Men god støtte fra mannen min og det at jeg ble gravid bare 6 uker etter den første fødselen gjorde at det var lys i tunnellen. Hadde da noe viktig å se fram til igjen, en lillesøster eller lillebror.

Men har tenkt mye på at om man har barn fra før så har man noe viktig å støtte seg på, noen som trenger deg, og du er "tvunget" til å ta deg av dem så godt du kan. Kan være en utrolig god trøst. Det er grusomt å komme hjem "tomhendt". Helt stille i huset, tom barneseng, skulle pakke vekk alt barneutstyr og klær...huff....skjønner ikke hvordan jeg egentlig klarte å komme meg etter det..Det er bare så urettferdig at barn dør.

[Gjest]

Man har jo ikke noen å miste selv om man har 100 unger.....MEN jeg tror man kan finne mye trøst i de som er igjen etter et tap. Det handler jo mye om syklus også på lang sikt.....da mener jeg slekter og slekters gang.

 

Ellers så var planen her 1 barn helt til jeg mistet moren min....og jeg fikk føle på kroppen hvordan det er å være enebarn på vondt og ikke bare godt.