Hvordan tør folk å bare få ETT barn??!

[Anonym bruker]

Da tenker jeg selvsagt ikke på dere såkalte "slitere", som endelig lykkes med f.eks IVF etter mange år og utallige forsøk osv, men på alle (oss) andre.

Hvordan tør dere? Jeg kommer aldri til å forstå meg på dem som frivillig velger å bare få ett barn. Tenk om barnet dør? Da har dere INGEN igjen!

Min bestekamerat omkom i en bilulykke da han var 19 år gammel. Han var enebarn, og de stakkars foreldrene hans har aldri klart å fungere normalt igjen, til tross for at det er flere år siden ulykken.

Og ja, jeg vet selvsagt at uansett hvor mange barn man har så gjør det ikke mindre vondt om man mister ett av dem, men man har ihvertfall fremdeles noe å leve for, for å uttrykke det litt banalt. Mister man sitt eneste barn, eller alle sine barn (grøss), så kan jeg ikke forestille meg at man kan få en lykkelig dag i resten av sitt liv!

 

 

[Gjest -<<-]

Noen av oss har et liv i tillegg til unger.

 

Ikke at jeg har forsøkt, men jeg innbiller meg at det er like kjipt å miste en av en unger som en av ti.

[Anonym bruker]

Enig med pila.

MEN, vil egentlig bare snu litt på det, for selv enebarn, og det verste er egentlig det å miste en foreldre. Da sitter man igjen alene med det fulle ansvaret for den siste gjenlevende. Og når da begge dør er man helt alene. Selvsagt har man evt stiftet familie, men ingen nær familie til å trøste.

DET savna jeg nemlig..

[Anonym bruker]

Det ene barnet er vel like mye borte selv om det hadde femti søsken.

 

Synes det høres forferdelig trist ut dersom man har KUN barnet/barna å leve for og ingenting annet.

[Anonym bruker]

Sorgen er like stor ja, men du har fremdeles en grunn til å se fremover dersom du har ni unger igjen.

Og det du sier om å ha et liv ved siden av ungene; INGEN kan nekte på at livet forandret seg drastisk og på mange måter fikk en ny mening etter at man ble forelder. Det betyr ikke nødvendigvis at man ga opp sitt "gamle" liv (selv om noen gjør det), men mer at man fikk et nytt verdisyn og et nytt perspektiv på ting. Og man finner aldri tilbake til den man var før man ble forelder, derfor klarer man ikke å leve et lykkelig liv som "barnløs, forhenværende mamma eller pappa", for å si det på den måten.

[Anonym bruker]

Jeg forstår jo hva du mener. Men synes det høres litt egoistisk ut på en måte. At barna lever for at du skal ha et liv... Foreløpig har vi ett barn, og noen fler er helt uaktuelt med det første. Jeg har mer enn nok med èn... Håper at jeg om noen år blir klar og har lyst på en til. Men ikke for enhver pris...

Jeg vil tro at om man mister et barn, så er det like vondt uansett. Men når man har ansvar for et barn til, så må man finne styrke til å fortsette livet på en eller annan måte. Jeg synes at livet er så fantastisk og så grusomt på så mange måter. Tror ikke at man kan "sikre" seg lykke i framtiden.

 

"Fortiden eksisterer bare i hukommelsen, og fremtiden er bare tankespinn. Å være til stede er å leve med livet som det er og la det skje, fordi det er hva det er".

[Fleskepølsa]

Alvorlig tema, og skal ikke flåse her.

 

Men med denne innstillingen er jo svaret å ikke få barn i det hele tatt. Da risikerer man ikke å miste.

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Når broren min døde sa mamma at hun aldri hadde klart å komme seg på bena igjen om det ikke var fordi hun hadde 2 barn til og barnebarn som "trengte" henne.

Hun sa det hadde vært verre å miste sønnen sin hvis han hadde vært det eneste barnet faktisk, for uansett hvor jævelig det er, så hadde hun fortsatt noe å "leve" for gjennom resten av barna/barnebarna, som hun sa.

 

Har ikke mistet noen barn, men når den ene broren min ble borte så var det unektelig bra å ha en bror igjen.

 

Men det er mange grunner til at folk velger å bare få et barn og det synes jeg man skal respektere. Har selv et barn og til tider så lurer jeg på om jeg kanskje bare har lyst på et barn også. Hvem vet hva tiden bringer:)

 

 

[Anonym bruker]

Det er NETTOPP det jeg mener!

Jeg tror alle foreldre som har mistet et av barna føler det på samme måte som moren din; at det er de barna/barnebarna man fremdeles har igjen som holder en oppe.

 

Trist å høre om broren din, Cat78:(

 

Og nei, det er ikke slik at jeg ikke respekterer de som velger å bare få ett barn, men jeg vet om veldig mange som har opplevd det verst tenkelige, og jeg ser hvor mye de som mistet sitt eneste barn sliter i forhold til de som mistet et av flere barn.

[Inga Bling]

Hvor mange bør man ha da for å være sikker på at de ikke dør for en? Og hvordan bør man plassere dem i alder? Bør man kanskje holde dem mest mulig inne? Hva om flere ryker i en trafikkulykke?

 

Tankegangen din er morbid og absurd. De fleste barn dør ikke.

[Gjest]

Moren min har mistet 2 barn av alle de hun har fått.... Jeg tror neppe det var noe lettere å miste de barna, selv om hun hadde flere å "leve" for som du sier det... Jeg vil ikke ha flere barn enn hun jeg har. Mulig jeg ombestemmer meg om 10 år, selv om jeg er meget skeptisk til det.... Hvis hun skulle dø, blir det ikke noe lettere å komme seg videre fordi jeg har flere barn... Det er mer det at man bare må skjerpe seg når man har flere barn å ta vare på.... Så helt ærlig tror jeg ikke det går på det at man klarer å komme seg tilbake fordi man har mer å leve på.... Mer det at man bare må komme seg raskere tilbake.

[Gjest]

Den eneste grunnen til å angre på å ha fått flere barn er at da kan man ikke ta livet av seg om det ene dør.

[snurkle]

Jeg skjønner hva du mener HI.

Hva andre gjør og tenker er deres sak, men jeg vil ha flere barn pga dette og at jeg vil de skal ha nær familie når vi er borte.

 

Har sett familier miste det eneste barnet og de som har flere barn, og det er absolutt en forskjell.

Jeg tror ikke det er enklere eller mindre vondt å miste et barn bare fordi man har fler, men jeg tror at det holder en litt igjen fra å drukne fullstendig i sorgen. Da er det fortsatt noen som trenger deg og tvinger deg til å holde hverdagshjulene igang.

[Anonym bruker]

Folk reagerer jo forskjellig når sånne ting skjer og jeg kjenner noen som har mistet sitt ene barn, men det andre barnet lever og de sier selv at de ikke har noe å leve for. Men man ikke hele tiden tenke på hva som KAN skje, man må faktisk levet det livet man vil.

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Er jo ingen som sier at det er lettere å miste et barn hvis man har flere barn da (til et innlegg over her). Om du så har ti barn, så betyr jo ikke det at du har et par å miste!! Her er det snakk om at det kan være litt lettere å få den vonde tåka som legger seg over livet når noe sånt skjer til å lette et par hakk om man faktisk har flere barn å "leve" for!! Klart det er forferdelig jævelig uansett om man har ett eller tre barn, men det tar jeg for gitt at folk skjønner!!

 

Som sagt så vet jeg at det var en erorm trøst for mamma å ha 2 barn til når broren min døde. Selv om han var 33 år så kommer jeg aldri til å glemme hvordan hun halvveis lå oppå kisten hans etter bisettelsen og gråt at de måtte ta av lokket igjen slik at hun kunne holde gutten sin en gang til.

De gjorde som hun sa og hun løftet han halvveis over i fanget sitt og knakk sammen. Da trodde jeg at hun aldri ville reise seg igjen og at dette var slutten på en hver lykkelig dag videre i livet. Men hun tørket tårene, kom bort til meg og broren min og sa at hun kom til å klare seg fordi hun hadde oss og selv om vi var voksne, så hadde hun fortsatt en oppgave som mamma ovenfor oss og at vi sammen med barnebarna hennes var det lyset hun trengte for å se i mørket.

 

Så jeg skjønner veldig godt hva HI mener og er faktisk helt enig. Men kan godt hende jeg tar sjansen og bare får et barn selv. Men det gnager litt i bakhodet hva som skulle skje med meg om jeg hadde mistet henne.

 

Jeg tenkte heller ikke på hva som KUNNE skje i livet, for sånne vonde ting skjedde jo ikke meg!! Men får man en støkk i livet så får ofte pipen en annen lyd!

[Mage Mi Sa Jo]

det ervel et fåtall som bevist velger å kunn få et barn.

selv har jeg altid ønsket meg mange barn og startet tidlig, så av en eller annen grunn var det mye annet som tok opp tiden våres ogvi tenkte ikke på å få flere. jeg skulle bare bli ferdig kose oss litt lengre med snuppa og så skullejeg bare bli ferdig med utdannelsen min det var såmye vi ville før vi fikk flere. vi har nå to barn men vi holdt da på å skulle vente til mannen min fikk seg en ny utdannelse også. og sånn kunne det gått videre for jeg har lyst på videre utdanning også nå når han blir ferdig. altså hadde det ikke vert for at jeg fikk så indelig lyst på flere da jeg var ferdig med mine studier. og fikk overtalt mannen til at det var nå eller aldri eldste rakk og bli 7 år før hun ble storesøster og den tiden gikk så alt for fort. så slik er det det kan gå at noen kun får ett barn uten at det egentlig er noe iveien som gjør at de sliter.

 

når det kommer til det å miste barn så er det like ille uansett, men man kan ikke grave seg ned i sorgen, fordedet fortsatt er flere barn som trenger foreldrene sine. men uansett så har man vel noen å leve for vi lever da vel ikke kun for barna? selv lever jeg for min egen del fordi jeg er så forbannet nyskjerrig på det neste jeg skal oppleve. jegleverfor å følemin mans kjærlighet til meg og for å dele min kjærlighet med in mann og ja jeg lever for å elske mine barn også. jeg lever rett og slett for de opplevelsene og følelsene jeg har for de rundt meg nå . de opplevelsene og følelsene jeg har hatt og ikke minst for de opplevelsene og følelsene fremtiden min vil bringe. jeg ville ikke ønskeat min mor skulle gå helt til grunne om jeg skulle dø. håpet er jo at hun har andre gleder også å leve for og det vet jeg hun har. slik vil jeg også leve om jeg skulle miste en av mine enten deter et barn en av mine foreldre eller min mann sorgen vil være tung uansett men jeg har andre rundt meg. som vil være der når jeg trenger det slik jeg vil være der for dem.

 

og jeg har opplevd å miste.

[Anonym bruker]

Man har da virkelig ikke råd til å miste noen av barna sine uansett hvor mange man har.

[:::) Frøken Velferdsrett]

hm... lurerer på om jeg skal få flere barn... hm... *lage en for og i mot liste* å jeg glemte og tenke på at om han døde så var det bare meg igjen, det kan jeg ikke leve med. da får vi skaffe oss en til.

 

når jeg vurderer om jeg skal få flere barn så er ikke dette så veldig tungtveiene. og apselutt ikke noe jeg hadde tenkt på helt av meg selv.

 

 

ganske mange ting som er mer vesentlig for om man skal ha ett barn til eller ei.

[Anonym bruker]

Så de barna man produserer etter det første, har på en måte samme funksjon som reservehjul?

"Dette er grunnen til at jeg vil ha flere barn". Det er GRUNNEN?

Litt av en livsoppgave å ha: Skjerme foreldrene fra eventuell sorg. Derfor kom de til jorden, liksom.

Du burde jo spørre hvorfor folk tør å få barn i det hele tatt, HI.

[Loglady]

Litt dumt at en så viktig avgjørelse som det å sette barn til verden er, utelukkende skal være basert på frykt.

[Anonym bruker]

Signerer HI og anonym 00:33

[ღMaria har TO prinsesserღ]

er nok like fælt å miste et barn som er enebarn som et barn når du har to eller fler..

 

orker ikke tenke tanken en gang..!!!!!!!!!!!!!!!!uansett er det tragisk!!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Hvordan tør folk å få flere barn da? Hvis en av dem dør så mister jo de resterende en bror eller en søster,- er ikke det en helt jævlig smerte å påføre barna sine?

[Gjest]

En kollega av meg var alenebarn og mistet begge sine foreldre med veldig kort mellomrom.

Hun har selv 3 barn nå og hun kunne gjerne tenkt seg flere.

For som hun selv sier, hun vil ikke at hennes barn skal være igjen alene, slik som hun følte hun ble.

 

Det er slik hun ser det.

 

At andre ser det på andre måter er greit nok.

Jeg er hvertfall ufattelig gla for at jeg har min kjære søster, skulle gjerne hatt fler :D

[Anonym bruker]

Statistisk sett er det like stor, om ikke større, sjanse for å stryke med av en graviditet og fødsel - og etterlate de barna man har morløse. Hvorfor tør kvinner i det hele tatt å bli gravide - og så flere ganger, da gitt?