Er så lei meg om dagen

[Anonym bruker]

Jeg er bare i så utrolig dårlig humør om dagen. Er sliten når jeg våkner, er sliten hele dagen igjennom, men strever med å sovne på kvelden likevel. Vet det sikkert er mange som har det sånn, men jeg trenger å klage litt. Føler at jeg ikke kan klage så mye til samboeren min, for han blir så lei seg og tror at han ikke er bra nok, ikke holder ting i god nok orden, er snill nok mot meg osv. Og det er jo ikke det, han er helt super.

 

Jeg har gledet meg til jula lenge, men nå begynner jeg å grue meg igjen. Jeg gjør det hvert år, men trodde det skulle bli annerledes i år. I år skal jeg feire jul med familien til samboeren min for første gang. Eller være med dem på julaften da. Foreldrene mine er skilt, og i alle år har det vært krangling om hvor vi skal være når i jula. Moren min har bursdag andre juledag, og hun er tvilling, så derfor har vi alltid hatt kombinert juleselskap/bursdagsselskap med den siden av familien på den dagen. Men pappa har alltid lagd bråk pga det likevel. Han prater alltid om at "han skal ha barna" hos seg de og de dagene. For det første er vi jo ikke barn. Og han bestemmer det jo ikke, men måten han ordlegger seg på er veldig provoserende, og det understreker at han fortsatt ser på oss som barn. Den yngste broren min er 18 år nå, og jeg syns da han kan få lov å bestemme selv hvordan han vil feire jul. I går fikk jeg en tekstmelding fra faren min hvor det stod "jeg vil ha barna på middag første juledag". Da jeg prøvde å si at det hadde vært koselig med en invitasjon, ble han veldig arrogant og sa at han hadde invitert og vi hadde sagt ja osv. Men siden det er så mye styr i jula, og alle vil ha oss overalt samtidig, så hadde jeg husket om vi hadde blitt invitert, fordi jeg tenker veldig mye på hvor vi skal når. Men han ga seg ikke, og til slutt ble det jo til at vi fikk en slags invitasjon, men han ventet ikke på svar, han bare regner med at vi kommer. Jeg blir så utrolig lei meg for at han oppfører seg sånn. Vi har et helt elendig forhold til hverandre, og den eneste grunnen til at jeg tåler å møte han noen ganger i året er for at han ikke skal plage søsknene mine med å få dem til å overtale med til å møte han. (Han har gjort det før, da jeg ikke ville treffe han på et år).

 

I tillegg er søsteren min blitt gravid med en hun egentlig bare er venn med, og som hun ikke bor sammen med, og da er det så veldig synd på henne som har så mye å tenke på. Jeg skjønner at det er en vanskelig situasjon for henne, det er ikke det. Men vi har pleid å spleise litt på julegaver og sånt, og nå har jeg fått alt ansvaret for det, og hun blir sint hvis jeg prøver å si at hun kanskje kan gjøre en innsats og. Jeg er gravid i 8ende måned, og er ganske sliten.. Men nei.. Nå er det bare henne vi skal tenke på, for hun må slutte å røyke, og hun må finne et nytt sted å bo, og hun må bli enig med barnefaren om ditt og datt, og alt dreier seg om henne..

 

Og moren min, som jeg alltid har hatt et helt supert forhold til, har blitt så fjern i det siste. Det føles ikke som om jeg prater med henne i det hele tatt. Hun har alltid vært så forståelsesfull og varm, men nå virker hun bare uinteressert og nesten litt kald. Hun har hatt en tøff høst der hun nesten tok ut seperasjon fra mannen sin, og da pratet vi masse sammen, og hadde et kjempe fint forhold (som vi alltid har hatt før det), men nå virker hun helt fjern. Som om det aldri passer at jeg ringer. Hun bryter avtaler hele tiden og er liksom ikke "seg selv" når vi møtes heller..

 

Vet det ble mye klaging her, men jeg tenker så mye på det, og vet ikke hva jeg skal gjøre fornoe. Mest av alt vil jeg bare si til faren min at jeg ikke vil treffe han mer, og be mora mi om å skille seg fra mannen som har psyket henne ned i 12 år, men det er jo ikke mitt bord...

 

Føler meg helt utslitt og egentlig litt ensom, for samboeren min, som jeg kan prate med dem og (og har prøvd) forstår det ikke..

[melkekua™]

Fy f*** sier jeg bare, skjønner virkelig at du er lei deg om dagen! Hvis du er sterk nok hadde jeg satt foten ned, til søsteren din og faren din. De er faktisk voksne mennesker! Og hvis du har litt ekstra krutt så sier du ifra til moren din at du har merket at hun er annerledes, kanskje hun begynner å fortelle deg hvordan hun har det. La de seile sin egen sjø... i denne tiden skal du tenke på DEG ;o) Du skal være litt ego nå!!! Det er du som skal ha oppmerksomheten )

[Nyttårs barn]

Hei. Skjønner godt at du bekymrer deg over alt dette og blir lei deg. Prøv å ikke tenke for mye på disse tingene, høres ut som det er mange i din familie som har en del utfordringer for tiden. Det er jo slik at alle må ta ansvar for sitt liv og dette er situasjoner som de selv har satt seg i. Ikke ditt ansvar med andre ord. Selvfølgelig forstår jeg at du er glad i familien din, så det er lettere sagt enn gjort. Prøv om du kan kose deg m samboeren din nå og tenke på barnet dere skal ha og alt det som er koselig fremover. Det er viktig at du får litt ro og hvile i den siste tiden før fødselen. Klem fra meg!

[Anonym bruker]

Takk for forståelse. Jeg prøver alt jeg kan å tenke på andre ting. Prøver å forberede julen da. Handle julegaver, lage julepynt og kort, og bake og sånne ting, men tankene flyr likevel. Er ferdig med studier for i høst, så har ingenting spesielt å gjøre om dagene heller. Tenker at jeg skal være aktiv, men da sier kroppen fort stopp. Prøver alt jeg kan å ikke ta ansvar for andres problemer, men jeg er så vant til å gjøre det. Vi er jo familie, og har alltid prøvd å være sammen om ting, og løse problemer sammen, så det er litt rart for meg, nå som jeg har min egen lille familie som jeg må bry meg med.

 

Gleder meg til julen er over og januar kommer. Da er det ikke lenge igjen til jeg får møte ungen min.