Dumme menn og troll til kjerringer

[Attpåklatten :-)™]

 

Det var en gang to kjerringer som var så svære til å trette, slik jo kjerringer er iblant. Og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de til å kjekle om mennene sine, om hvem som var dummest av dem. Dess mer de trettet, dess argere ble de. Til slutt var de nære på å trekke hverandre i håret, for en vet jo det at “ufred er lettere å yppe enn å ende, og det er vondt når vettet vanter”. Den ene sa at det ikke fantes den ting hun ikke skulle få lurt på mannen sin, for han var godtroende som troll. Den andre mente på at om det var aldri så galt, skulle hun få mannen sin til å gjøre det, for han var så dum at han hverken kunne finne mål eller nøste.

 

“Ja, så får vi prøve hvem av oss som kan få narret mannen sin best,” sa de, og så var de forlikt om det.

 

Da mannen kom hjem fra skogen, sa den ene kjerringa:

 

“nei, trøste og hjelpe oss! Du er nok riktig syk, om du ikke alt er dødsens da!”

 

“Det eneste som mangler meg, er mat og drikke,” sa mannen.

 

“Å nei, å nei, å nei!” skrek kjerringa. “Dette blir nok verre og verre! Du ser mest ut som et lik, gjør du! Det er nok best du kommer deg i seng. Nei og nei, dette kan nok ikke vare lenge!”

 

Slik drev hun på helt til mannen trodde han var døden nær. Hun fikk han til å legge seg, folde hendene og lukke øynene. SÅ la hun ham på likstrå og fikk ham i kiste. Men hun ville jo ikke han skulle bli kvalt, så hun boret noen huller i fjelene som han kunne puste gjennom.

 

Den andre kjerringa fant frem et par karder og satte seg til å karde, men ull hadde hun ikke på dem. Så kom mannen inn og fikk se kjerringa sitte slik.

 

“Lite hjelp er det i rokk uten hjul,” sa han, “men karder uten ull er bare kjerringtull.”

 

“Uten ull?” sa kjerringa. “Visst har jeg ull, men du ser den ikke, for den er av de fine slaget!”

 

“Nei, dette er nå rent for galt,” sa mannen. “Du sitter jo og skjemmer rokken din når du ikke har noe på den.”

 

“Ikke noe på den?” sa kjerringa. “Å jo, det er bare det at tråden er så fin at det skal andre øyne enn dine til for å se den.”

 

Da hun vel var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp veven, rente og spolte, og så vevet hun tøyet. Etterpå stampet hun det, skar det til og sydde klær av det til mannen sin. Og da klærne vel var ferdige, hentet hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne nå ikke for sitt bare liv se tøyet, men han trodde likevel kjerringa hadde rett, og så sa han bare:

 

“Jaja, når det er så fint, så er det vel så fint da.”

 

Så en dag sa kjerringa til ham:

 

“I dag må du i gravøl. Mannen på Nordigarden skal i jorden. Det er best du tar på deg nyklærne.” Og så hjalp hun ham å få klærne på, for de var så fine, sa hun, at han kunne gjerne komme til å rive dem sund om han skulle kle på seg sjøl.

 

Da han kom til gårds, hadde de alt drukket både stivt og trutt av gravølet, og sorgen ble ikke større da de så ham komme i de nye klærne sine. Men da de drog i vei til kirkegården, kikket den “døde” ut gjennom pustehullene i kisten. Og da han fikk se mannen i de fine klærne, slo han opp hele latterdøren.

 

“Nei, skulle du sett slikt syn! Går ikke han Ola Sørigården splitter naken i gravølet mitt!”

 

Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av kisten. Men han i de nye kirkeklærne spurte hvordan det kunne ha seg at han i kisten lå der og lo. Det var da likere å gråte, mente han.

 

“Gråt graver ingen opp av graven,” sa den andre.

 

Men nå kom det jo snart frem at det var kjerringene som hadde stelt i hop alt sammen, og da gjorde mennene det klokeste de noen tid hadde gjort. Og er det noen som vil vite hva det var, så kan de bare gå bort å spørre bjørketreet.

 

 

Jeg vil nå si at Asbjørnsen og Moe var forut sin tid;-) God Jul:-D

 

[Gjest]

ler så jeg detter av stolen!!! *latterkule*

 

God Jul til deg også Attpåklatten!

[Travelmor]

Dette er det morsomste folkeeventyret jeg vet om. Absolutt et eventyr for denne siden her:-)