Noen synspunkter?

[Nupp]

Jeg er kommet i den situasjon at jeg skal separeres fra mannen min. Vi har hatt svært lite familieliv og null kommunikasjon. Men vi har ei lita jente sammen, som fylte 3 år forrige måned. Og nå lurer jeg på hva som er best for henne. Situasjonen har vært den at han ikke har brydd seg nevneverdig om barnet, ikke klart å ta ansvar og sette egne behov til side. Han er spillavhengig på dataspillet World of Warcraft og i tilegg jakter han veldig mye. Dette har resultert i at det er jeg som har måttet ha hovedansvaret for datteren vår siden hun ble født. I tilegg til dette har jeg sittet med ansvar for renhold av hele huset, da han ikke har hjulpet til overhodet. Akkurat nå står det glass med cola som det flyter store muggklumper i ved dataen hans. Vi har vært hos mekler og avtalt en foreløpig løsning hvor vi har huset (det er felles) og barnet i 3 dager og så bytter, samt annenhver helg. Men jeg har merket at hun er veldig klengete når jeg har henne, og hun er redd for at jeg skal bli borte. I tilegg har hun begynt å tisse på seg om nettene til tross for at hun har vært tørr ganske lenge. Men han krever nå en 50-50 løsning, noe jeg ikke mener er riktig når hun er såpass ung. Jeg ønsker at hun skal bo fast hos meg, at vi har annenhver helg og at han kan ha flere ettermiddager i uken om det er ønskelig. Noen som har synspunkter å dele?

[Gjest anouschka with Love]

Vanskelig å gi råd, men jeg prøver.

Personlig så er jeg ikke for 50/50 løsning, kun for enkelte barn som et unntak. Dvs. at de kan være med å bestemme det selv og synes det er greit. Erfaringsmessig så vil mange barn velge å bo ett sted når de er gamle nok til å bestemme selv. Det sier litt.

At hun begynner¨å tisse på seg kan være pga samlivsbruddet, altså at hun merker endringene som skjer i familien. At dette er kaotisk for henne også. Hva tenker du?

Kjenner han hennes behov godt nok?

Klarer han å vente med spillingen til hun har lagt seg? Føler du deg trygg på at din datter blir ivaretatt på en sunn måte?

 

 

 

 

[Nupp]

Jeg er usikker i forhold til om han faktisk klarer å sette egne behov til side, siden han ikke har gjort det før. Han har valgt å ikke stille opp slik han skal, ikke ta henne med ut på sosiale ting. Han har inget sosialt nettverk utenom familie og kamerater uten barn. Føler at han ikke kjenner henne godt nok til å gi henne den oppfølging hun har krav på. Han tar henne ikke med ut, har ikke villet bli kjent med naboer som har barn, der har jeg og barnet vært alene sammen med dem. Så det er ikke så rart at hun reagerer som hun gjør når den hun har forholdt seg til blir borte til stadighet. Hun forstår ingenting. Når hun skulle legge seg i kveld sa hun, mamma jeg har savnet det så masse i dag. Det er godt å se deg igjen. Huff, klump i halsen. Vet at hun har det gøy med pappa og er glad i han og, men han mangler evnen til ansvar og til å ta seg av hennes behov.