Dumme fjols

[Gjest]

er kanskje ikke den beste måten å starte et innlegg på, men samtidig håper jeg det kan bidra til diskusjon.

Nå har jeg lest igjennom mange av disse innleggene her inne, og folk er utrolig fordomsfulle og dømmende. Har selv to stebarn som jeg heldigvis ikke må se så mye til-av den enkle grunn at jeg ikke liker de! Nå kommer det helt sikkert en haug med folk som skal fortelle meg hvordan jeg skal føle, at det ikke er de stakkars ungenes feil at de er satt til verden, at de ville hatt det bedre med en annen stemamma-for ja, det er nok av helgener her inne som ikke aksepterer at folk tenker forskjellig ut i fra dem selv. Disse folka synes jeg gjør et større overtramp enn de som tør å være ærlige å si at: Hei, jeg elsker mannen min, men jeg liker ikke barna hans/fortiden hans/eksen hans!

 

Og så kan man si at man visste hva man gikk til..kjære dere, hadde alle visst hva man gikk til, stebarn eller ei, ville det ikke eksistert skilsmisser-hardly!!

Problemet er at man IKKE vet det, og da kommer det skjær i sjøen man aldri hadde forventet etter å ha tatt en million forhåndregler og tenkt igjennom alle mulige scenarioer på forhånd!

 

Og om noen er nødt til å ha bilder av sin x hengende rundt i huset, videoer, fotoalbum, gifteringer-da er dere ikke vel bevarte. For å komme videre i livet, må man gi slipp på fortiden, og da skulle man heller ikke tro at bilder var så viktige! de kan ligge i en boks, støve ned på loftet og hentes frem den dagen poden slutter med lego og barbie. Da er tiden moden. frem til da er jeg sikker på at ungene har mer enn nok med å se på mor og far på ordentlig frem for bilder!!

Hvorfor belemre en x med slikt? I monogamiens sanne ånd er ingen tjent med for mange løse tråder i et ekteskap. Move on folks! Å beholde ting fra et mislykket forhold-barn eller ei-blir som å ønske at hangover'n fra forrige fest skulle være evigvarende: Det var j..gøy så lenge det varte-men så innhentet dagslyset deg!

 

Start på nytt folkens-ha ungene når du skal ha de, de trenger ikke å lide. men de vil lide under hegemoniet til en x som får styre for mye. Stemor klarer aldri elske barn som ikke har rom for henne. En stemor er laget av kjøtt og blod og har følelser, om enn en voksen person. Det betyr at hun ikke er en robot som du kan skru på knappen med de gode følelsene for hver gang stebarna kommer. Hun må ha respekt fra mannen sin, og det får hun ikke om hun må svelge altfor mye av fortiden hans. Jo mindre man vet om den, jo bedre blir det. Ungene skal man tenke på, men de er ikke så skjøre som noen her inne tror. De legger ikke så mye i dette å være sammen eller gifte, selv om vi pådytter de både det ene og det andre. De fleste barn får masse kjærlighet på begge kanter selv om mor og far ikke er sammen lengere!

Det er det aller viktigste!

Mange her inne gjentar litt for ofte at: det er jo ditt ansvar, du visste at han hadde to barn fra før av, du visste hva du gikk til,osv.

Hva med mannen da, skal hans ansvar fraskrives totalt? Han som har vært gift og treffer en dame som aldri har vært hverken gift eller har barn, ligger ikke hovedansvaret på hans skuldre? Han vet hva det vil si, og han må gjøre overgangen så myk som mulig for å kunne ha et fohold til en annen. Problemet er at de fleste menn der det er problemer, er enten for feige-de klarer ikke å avgrense forholdet til sinx, lar henne få ha altfor mye å si- eller for egoistiske. De vil ha et godt forhold til begge to, og slikt blir det bråk av!

Mannen din må respektere deg og dine behov, sette de framfor alt-for ikke bare har du valgt han-han har valgt deg-og må vise hvorfor! Ellers kunne han bare fortsatt alene eller i det dårlige forholdet han var!!!

Så, alle mødre som treffer en mann med baggasje slik som jeg har gjort-(jeg har i tillegg barn fra før av)-IKKE finn dere i alt. Ikke godta en døyt som disse meggene av en biomor prøver seg på. Sett grenser. Få andre til å hjelpe dere omså med henting og levering av ungene. Skriv lapper om det er viktige ting, dere trenger ikke snakkes på telefonen med x'en engang! Kast alt søppel fra fortiden, det som ikke skal kastes-opp på loftet med det.

Og er dere så gjerrige og fattige at dere ikke kan hive gifteringene til f.., synes jeg synd på dere! Ville levd en måned på vann og brød for å kunne kaste ringene med god samvittighet. Det gjorde jeg og min mann, vi hamret fortidens ringer flate og kastet de på sjøen og hadde det skikkelig gøy. Hva skal ungene med gullet? La meg be til de høyere makter at jeg aldri får så dårlig råd at det gullet barna mine skal ha, at jeg ikke kan kjøpe det selv!! Og da synes jeg å høre dere forståsegpåere si: Ja, men det er jo den symbolske verdien i gullet til en giftering...Ja, nettopp! Kast den!

 

[Miss Foster]

Jeg er stemor og vi har felles barn, men håper ALDRI jeg får den samme tankegangen og holdningen som deg. Kommer aldri til å tro/forlange/kreve at min mann skal sette meg og mine behov foran mine bonusbarns.

 

Og hva så hvis bonusbarna vil ha gifteringen eller bilder framme av moren sin? Er det en trussel for deg? Da bør du heller gå inn i deg selv og finne ut om du har tro på det forholdet du satser på.

 

Du er den voksne - og det er DITT ansvar at hverken bonusbarn eller egne barn blir skadelidende for den egoismen og tankeløsheten som du, far og eks steller i stand.

 

Det at du ikke liker dine stebarn er ditt problem - er sikker på at du mister mye i form av vennskap, tilhørighet og kjærlighet som disse barna kan gi deg hvis du hadde vært åpen for det.

 

Og selv om far nå har valgt å satse på deg så tilsier ikke det at han samtidig må avskrive sine barns behov for å behage deg. Har du virkelig ikke rom for flere enn deg og ditt? Da synes jeg faktisk synd på deg som menneske - du kommer til å miste mye opp gjennom årene.

[velger nick en annen dag]

"Nå har jeg lest igjennom mange av disse innleggene her inne, og folk er utrolig fordomsfulle og dømmende."

 

 

He he he he.........Ja og DU er jo ikke det med den overskriften....

*ler så jeg rister*

[Gjest]

Hmm....sitter bare med følelsen at du har dårlig samvittighet over evt barna hans og dette er et tappert forsøk å møte deg selv i døra med å godtgjøre at det er greit.

 

Jeg ønsker bare å si en ting til deg og det er:Håper når den dagen kommer at dine barn får en stemor at de får ei som har et hjerte av empati,sympati,plass til, rom til og åpen for å respektere barna for den de er og ikke forbanne de.

[-Hengebuksvinet-]

Hadde aldri villet hatt en mann som ikke stiller opp for alle barna sine. Hadde min mann vært villig til å nedprioritere særkullssønnen sin for min del, hadde han ikke vært spesielt attraktiv for meg. For da kan det jo i neste omgang bli våre unger han svikter, og det sier faktisk mye om personligheten til et menneske at han tolerer en partner som ikke liker barna hans.

 

HI, jeg synes synd på deg. Du kan umulig ha det godt, når du har behov for å heve deg over små barn. Forholdet til stebarna er ditt ansvar, og ingen barn fortjener å dele hjem med voksne som ikke liker dem.

[~~DoraDora~~]

Det er ikke barna som sliter med at faren kaster brudebilder o.l og gifteringen fra sitt mislykkede ekteskap, det er moren deres (eksen/biomor). Enkelt og greit. ( redd for å bli glemt)

 

 

Jeg tror at de biomødre som er helt over eksen, har selv kvittet seg med dette :-)

[Gjest]

Vi alle gjør forskjellige ting som vi forsoner oss med, om det så betyr å kaste en ring, helt greit, fjerne brudebilde, ja......men HI her har et tappert forsøk å møte samvittigheten sin, ved å være helt sikker på at alle forståe hva hun mener.....................igjen og igjen. Det tyder stort sett på et desperat forsøk å demonstrere at en selv har rett hele tiden.

Ingenting imellom, kun at alle andre er *teite?* og henne har rett syndromet.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg kunne aldri vært sammen med en mann som ikke satt barna sine høyest.

 

tenk om det blir slutt mellom dere og han får seg ny kjæreste og da plutselig ikke gidder og engasjere seg i deres felles barn.

 

man trenger ikke ha bilder hengene oppe i stua, det er jeg helt enig i. man trenger ikke ringes vær dag. men man burde kunne ringes og snakke om barnet. tenk hvordan det er for barnet og bære lappen fra far hjem til mor. og motsatt.

kominikasjon mellom mor og far er ikke barnets ansvar. det er mor og far sitt ansvar. far tar her ikke det ansvaret og lemper det over på barnet for og tilfredstille deg.

det kan umurlig føles bra.

[*-*]

Jepp, du skal ikke lese så veldig mye om skilsmisser før du raskt finner ut at konflikter og dårlig kommunikasjon mellom foreldrene er det verste for barna. Jeg tror de tåler det meste annet, tror de kan bli lykkelige i nye hjem, og tror ikke de tar skade av å ikke spare på gifteringer eller ikke ha brudebilder av foreldrene hengende på rommet sitt eller av å ikke mimre eller sørge over tapte familiekonstellasjoner regelmessig. Men å føle at de voksne de er glad virkelig misliker hverandre, og verst av alt, måtte stå midt oppe i konflikten som kommunikasjonsbærer for to kjempende parter, det tror jeg virkelig barna kan lide under. Hvordan man kan leve med at man har vært med på å forverre barndommen til barn på den måten, det skjønner jeg ikke.

[ana baroma]

Ja, jeg er sikkert et av de dumme fjolsene du henviser til:)

Et fjols som liker stesønnen min, et fjols som til og med liker mamman hans:) Ikke at jeg er enig med henne i et og alt, men det er dette med sak og person da... Hvem du liker må nesten du svare for selv. Men det høres trist ut at du ikke kan like barna din mann tross alt er far til.

 

Dette med ansvaret du nevner... jo, det er mannens ansvar - OG ditt!! Går man inn i et forhold med barn fra før, så må man jo nesten være klar over at det kan by på utfordringer. Og kan man ikke ta dem, så bør man vel vurdere om dette er verdt å satse på? Dersom min mann hadde satt mine behov foran sønnens, så vet jeg ikke helt hva jeg hadde trodd. Han elsker jo barnet sitt, uansett om han ikke elsker mamman hans enda.

 

jeg setter helt klart grenser for hva jeg vil finne meg i og ikke. Men jeg har lært at ikke alle kamper er verdt å kjempe, og jeg har funnet ut at jeg av og til kan si "dette er ikke mitt barn, ergo er ikke dette mitt bord eller problem". Og det er viktig!! Og uansett har min mann en sønn som ikke skal lide unødig fordi mamma og pappa er skilt, og at de har funnet seg nye partnere. Det er hovedfokuset, så får mine ønsker bli oppfylt utfra det kriteriet. I tillegg tar vi selvfølgelig også hensyn til vår felles datter... altså, barna først:)

 

Og vet du hva? I stedet for å bekymre nelle irritere meg over at stesønnen min har bilde på veggen på rommet sitt av seg og foreldrene, så gleder jeg meg over alt det jeg får oppleve fordi min mann har en sønn fra før. En ring betyr ingenting for meg dersom den ikke skal bety noe. Derfor betyr ikke gifteringen mannen min brukte i sitt forrige ekteskap noe for meg. Forlovelsesringen derimot... Skjønner du?

 

Du snakker en del mot deg selv, men det får du selv stå for. Og om du synes jeg er et fjols, så bryr det meg midt i ryggen i grunnen:)

 

[♥Snulder]

Det dummeste fjolset av dem alle.... ser HI i speilet...

 

Beklager.. men fra denne biomoren OG stemoren så får du null respekt...

[Ditzy]

Det virker som du føler deg truet av din manns fortid. Hvorfor hater du hans fortid når det har gjort han til den mannen har er i dag? Hvordan kan du elske en mann som ikke elsker sine barn høyt nok til å sette deres ve og vel først og bevare noen mementoer de kan ha når de blir voksne. Som barn og barnebarn kan se på og minnes pappa, bestefar, oldefar? Unner du ikke hans barn det? Jeg synes du er smålig. Og du virker sjalu og bitter på hans fortid, er ikke det bortkastet tid og krefter når du er hans nåtid? Eller bunner all denne negativ energi i frykten for at det skal gå deg som det gikk henne?

 

 

[mamma til twins]

Gud... Nå ble jeg nervøs gitt. Jeg hadde et par bilder av eksen min og jeg liggende som datteren vår fikk da hun var stor nok. Disse har hun på rommet sitt. Ettersom hun ikke husker at vi faktisk var kjærester, tror jeg hun har godt av å se at vi også hadde det fint sammen og at hun var et kjærlighetsbarn, ikke et uhell eller noe vi skjemmes over.

 

Det ble slutt mellom oss for 8 år siden, og jeg har ikke næret en romantisk følelse for ham siden. At du sier at dette med bildene skyldes at jeg ikke er helt over ham er tusen mil fra virkeligheten og ganske latterlig. He he.

 

 

[Gjest marie-s]

He he he hvorfor er det slik at DU må skrive lapper til biomor da? Klarer ikke faren å gi beskjed selv, er han ikke mann nok?

[dad-2]

Din holdning til stebarn og live din mann hadde før er helt forkastelig!!!!

[Sorensen]

Når man liver med en mand, som har børn fra før så er det lidt vanskeligt at forholde sig til- især eksen er så usamarbejdsvillig og bruger makten med børnene som skjold. Man skulle ellers tro at eksen kunne se at hende og manden ikke kunne live sammen og derfor gik de fra hinanden, men at være ondskabsfuld så det bliver utrygt i Mit hjem så er der altså grund til at hade eks og have vanskeligt ved at holde af deres børn...Jeg gør alt for at børnene hygger sig hos os, men er der noget jeg ikke trives med så siger jeg fra, og fortæller hvad der er acceptabelt i mit hjem og ikke...

 

Jeg har ikke regnet med at det skulle blive så vanskelligt med at flytte med en der har barn fra før, da jeg indgik i forholdet- kendte jeg ham kun som en mand med børn som ikke har så meget samvær....Men da jeg kom i hans billed krævede eksen mere tid for børnenes skyld, og der var det forsent...

Nu har vi samvær med hans børn hver anden weekend fra fredag til søndag, eksen vil ha børnene skal være hos os fra torsd.til mandag- der vil det være et problem da vi ikke bor i samme by..Eksen flyttede 100km fra byen, og kan ikke forvente at min samboer skal hente og bringe ungerne i børnehaven og skole hverdag i hans samværsweekend.

 

Vi som er kommet ind i etableret familie, må sige mere stop for samboere- hvis vi også skal have en anstændigt liv, for ellers er det kun for børnenes skyld man lever og ikke for sin egen skyld. Har du det ikke godt med dig selv, så kan du ikke have det godt med dine børn...

Og det er ikke engang egoistisk, eller jeg kalder det ikke for det. Det er ikke for at straffe børnene, men skal jeg have samvær med hans børn må vi have betingelserne på plads for at børnene skal føle sig trygge....