Hjelp meg! =/

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammens rundt 3 år nå, og venter en liten gutt sammens. Jeg er 19 og han er 22.

Svangerskapet er ikke lett! Siden jeg ble gravid, har vi krangla, ornet opp, krangla ornet opp. Babyen kom som et sjokk på meg, han reagerte med glede og var aldri i tvil om vi skulle ta abort, noe jeg var.

Men jeg bestemte meg for å beholde, han elsker jo meg av alt på jord å dette skulle vi klare sammens å alt skulle bli så bra å perfekt. Den gang ei... Jeg fikk hormoner, sterke.. og jeg tror det har ødelagt for oss =/ Jeg vet jeg har vært og er veldig hard mot han, sier ting som sårer noe veldig. Jeg sier han ikke bør ta det til seg personlig, at det er hormonene, men ser han ikke takler det så godt. Når vi krangler, er vi så fæle mot hverandre at det gjør ondt:( Vi sårer hverandre skikkelig! Jeg tror alt det her er hormonene... hormonene som har tatt over alt. Vi har holdt på lenge nå... jeg er fæl mot han, ber han være litt mer ditt å litt mer datt.. Ser han er lei men prøver. Vær gang vi krangler sier han at jeg ødlegger han og at han blir så deppa, han griner...! Og det ødlegger meg igjen... Virker som om vi har kommet i en ond sirkel... kranglene har blitt en del av livet.. Noen dager er perfekte, det mener jeg, egentlig har vi det så sinnsykt bra sammens, så skjer d noe som ødlegger sterkt igjen, så orner vi opp, så sjer de igjen =( Jeg vet ikke om jeg klarer å være sammens med han mer.. fordi vi ødlegger så mye når vi krangler. Jeg spør han hvorfor han gidder å være med meg når det er blitt slik, han sier til meg at han er evig min, at han elsker meg og kommer aldri til å dra fra meg, men hvorfor sier han så mye sårt når vi krangler?? Hva vil han?? =/ Virker som om vi har fått et hat / elsk forhold. Hva bør skje? Jeg elsker han så inderli! Og jeg prøver å styre hormonene, og kranglinga... men de bare skjer så ofte uansett:/ Kan jo ikke fortsette slik? Noen må skje? men hva?? Jeg veit vi egentlig er ment to be.. . . elr kansje vi ikke er det? er så sliten av dette Sorry for langt, forvirrende innlegg, men er så lei meg og måtte bare få det ut. Håper på svar

[Anonym bruker]

Hadde lyst til å svare på innlegget ditt, for jeg kjenner meg litt igjen når jeg leser dette. Ikke for å være nedlatende eller moraliserende på noen måte (for det mener jeg virkelig ikke å være), men jeg synes det høres ut som et ganske umodent forhold. Jeg husker jeg også hadde på den måten da jeg var 19-20 år.. Ville selvfølgelig blitt kjempesur hvis noen hadde antydet at jeg var usikker og umoden på den tiden, men nå nesten 10 år etter skjønner jeg jo at det var nettopp det som var problemet. Jeg kunne sette i gang krangler som eskalerte ganske mye, bare for å få bekreftelsen om at han elsker meg og ikke kunne leve uten meg. Heldigvis hadde jeg en veldig rolig og snill kjæreste (fortsatt sammen og har nå fått en liten datter på 9 mnd) som holdt ut likevel:-)

 

Det er veldig lett å skylde på hormoner, og selvfølgelig skjer det forandringer i kroppen når man er gravid. Men man blir ikke en annen person av det.. Skal likevel ikke undergrave den psykiske omstillingen (som jeg tror er et mye større problem) som kommer med å være gravid. Jeg synes det var et kjempesjokk selv om barnet var ønsket, hadde et stabilt forhold, avsluttet utdannelse og gode jobber begge to. Plutselig var jeg ikke den kule sexy kjæresten, men gravid og mest klar for hjemmkvelder foran tv'n;-)

 

Mitt råd til deg er rett og slett at du må ta deg sammen. Det er pappa'n til barnet ditt vi snakker om her, og dere må behandle hverandre med respekt. Ta dere en lang prat, og finn ut av ting. Dere er riktignok veldig unge, men det er ingen vei tilbake nå. Nå skal dere ha barn, og et "elsk/hat- forhold" som du sier, er ikke et altrnativ her. Enten må dere være gode foreldre sammen, eller hver for dere.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Heisann. Ja, ja, dette var jo akkurat som å høre om meg. Jeg og min kjære gifta oss også når vi var 20 år og hadde akkurat slikt et elsk/hat forhold. Tenke alltid at det sikkert blir bedre, men nå sitter jeg her 9 år etterpå å tenker på om jeg skal gå ut av forholdet fordi jeg ikke orker mere krangling, men utrolig vanskelig da jeg elsker han. Jeg er nok ikke den rette til å gi noen råd, men kansje dere skulle prøve å sitte ned å snakke om hvordan dere vil ha det, så gi det en prøveperiode, så ikke du sitter der som meg etter noen år.