Hun vil ta livet sitt=(

[Anonym bruker]

Har en stedatter på rundt 20 år som har vært helt fortvilt i det siste, og ble innlagt på sykehuset. Hun var helt fortvilt og ville ta livet sitt. Heldigvis fikk noen henne inn på sykehuset, og hun er kommet seg over den verste fasen....for denne gang ihvertfall. Noen som har noen gode råd for hvordan jeg som stemor bør forholde meg til dette? Vi har et normalt godt forhold, det er bare det at vi bor så langt fra hverandre at all kontakt blir over telefon. Er usikker på hvor mye jeg skal, eller ikke skal involvere meg. Vil jo ikke virke uinteressert heller...

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg var selv innlagt i 15-årsalderen etter en overdose. Jeg husker jeg syns det var veldig godt at folk ringte/kom på besøk og viste at de brydde seg. Jeg tror de aller fleste (som meg) ønkser å ta livet sitt fordi de ikke er glad i seg selv. Jeg husker jeg syns de fleste som jobbet på BUP var et masekor. "Vil du fortelle om hvordan du har det inni deg." "Vil du fortelle litt om hvorfor du ønsker å dø?" osv. Hele tiden.

 

Man er i en emosjonell og kognitiv kaostilstand når man er deprimert. Jeg syns hvertfall at det er umulig å forklare noen noe som helst. Når man er i et modus hvor man ikke liker seg selv, er det vanskelig og skummelt å åpne seg. Tenk om andre heller ikke liker det de ser. Tenk om de reagerer med avsky. Samtidig trenger man noen til å se det gode i en som en ikke klarer å se selv.

 

Jeg tror kanskje hun skal få være i fred med tankene sine fremtil hun føler seg klar til å fortelle selv. Det viktigste er å passe på at hun har det gøy. Gjøre ting sammen med henne som du vet hun liker. Passe på å kommentere ting hun kan være stolt av ved seg selv. TIng hun gjør eller sier.

 

Så kan du hilse henne fra meg og si at det kommer en bedre dag. Det kan ta tid, men det kommer.

[Anonym bruker]

Kan forresten legge til at det å glede seg er viktig. Kanskje dere kan stelle i stand noe hun kan glede seg til for å hjelpe henne å se fremover?

[KaMa]

Akkurat det å si at det kommer en bedre dag til noen som er så langt nede at de har lyst å dø, er vel bare et slag i trynet.

Er man suicidal, så tror man vel ikke at det faktisk blir bedre.

 

Når ting er så håpløst funker det vel lite å høre om hvordan ting funker i teorien.

 

Jeg ville sagt i fra at jeg var der om hun trengte meg, og forsikret henne så godt som mulig om at det ikke ville være en belastning på noen som helst måte om hun faktisk da trengte meg.

Og jeg ville ikke prøvd å komme med noen svar som jeg ikke hadde. Har du lignende erfaringer kan du dele dem, men har du det ikke så er det vel bedre å være ærlig. Du forstår ikke hvordan hun har det, men du kan gjerne høre på og prøve å forstå.

Er hun langt unna, skader det ikke å sende noen blomster og et kort i tillegg.