Mammaen min hadde mye rart for seg

[Gjest]

Da jeg var barn bodde jeg noen år i Belgia, og vi hadde katt der halve oppholdet. Vi hadde den katten i nesten 3 år. Da vi skulle flytte tilbake til Norge valgte mine foreldre å omplassere den i stedet for å ha den i karantene, grunnen til det var både pga. penger og fordi de mente det var dyreplageri å ha den i karantene i 3 måneder. Jeg husker ikke hvor lang tid kravet om karantene var, men jeg tror det var 3 måneder om ikke 4 måneder.

 

Jeg kan fortelle at det var mora mi som var mest glad i den. Jeg syntes det var stas med den da den var kattunge, men etter at den ble voksen så ble den en ganske vilter. Det var en hankatt, og den var bare innekatt, så den var ganske vilter og litt uberegnlig. Den kunne ligge på fanget ditt å male og kose seg men så kunne den plutselig glefse til og forsøke å bite deg. Og sånne uberegnlige katter er ikke like moro bestandig. Den skadet meg aldri, men det er ikke særlig hyggelig med en som går fra å kose til å glefse til deg.

 

Mora mi var helt vill og gal i forhold til den katten. Ho elsket den over alt på jord. Ho maste ofte om at "jeg har grått i pelsen på den pusen, jeg". Ofte så sa ho sånn for å gi meg dårlig samvittighet når jeg hadde vært kranglete og vanskelig. Jeg syns mora mi var så kvalm og inpåsliten og masete når ho skulle fortelle meg at ho hadde grått i pelsen på den pusen. Ho kritiserte meg på en måte også fordi jeg ikke var så fryktelig glad i den pusen som ho var. Ho sa indirekte at jeg også burde gråte i pelsen på den pusen. Jeg vet ikke helt hva ho mente her, men ho var i det hele tatt ikke god det siste året vi bodde i Belgia. Mora mi var sykelig besatt av at ho ikke ville flytte fra Belgia, og jeg var bare 12 år den gangen og i en svært sårbar alder. Det gjorde meg voldsom utrygg at mora mi skulle være så sippete og deppa det siste året i Belgia. Men det er en lang historie jeg ikke skal fortelle mer om nå.

 

Men det at mora mi maste så om at ho stadig gråt i pelsen på den pusen, uff, jeg syntes det var så masete å høre om det. Ho kunne bare gråte i pelsen på den pusen, men ho behøvde ikke å meddele meg det for å manipulere til min dårlige samvittighet. Forstår dere meg her inne?

[>>>>>>m<<<<<<]

Det var så fryktelig mange "gråte i pelsen på den pusen" der at jeg begynte å teenke at det sikkert var symbolsk for noe annethehe. Er det noe hun maser om enda eller er det noe som plutselig slo deg fra barndommen? Skjønte ikke helt hva du mente med den historien, jeg...

[ஜBettyPஜ]

Ikke for å være frekk (helt sant), men burde ikke du oppsøke en psykolog el. noen andre du kan snakke fortrolig med og forhåprntlig vis få litt hjelp? Det virker som du har fryktelig mye fra både barndom og nåtid du har behov for å snakke om. Dette er kanskje ikke helt rette stedet å ta det opp?? Ikke meningen å være avvisende el ekkel altså!

[Gjest]

Underlig...

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Kjære Nøffemor,

 

jeg har inntrykk av at du har litt av hvert å tenke på, men kanskje er ikke dette den rette plassen å lufte alle tanker. Du ser ut til å trenge noen å snakke med.

 

Jeg tror du kunne ha hatt god nytte av å få pratet med en fagperson, f. eks en psykolog, for det virker som om du har mye å bearbeide fra oppveksten din. Ønsker deg alt godt.

[Erle vil ha perle]

du får prøve å forestille deg de som har hatt en værre barndom da...alkoholiserte foreldre, foreldre som driver med nark, seksuelle overgrep, ja-you name it.

 

At moren din var kjempeglad i en katt ser ikke for meg ut så veldig ille, eller at hun var deppa for å flytte fra belgia...

Har selv en fransk mor som tilstadighet lengter hjem til frankrike, og det får jeg høre mye om...

 

nå vet ikke jeg hele historien din, men utifra dette så dveler du på noe som egentlig ikke er så fryktelig....

[Gjest]

Mine foreldre drakk for mye alkohol på slutten i Belgia, men i Belgia er alkohol mye mer hverdagslig tilgjengelig enn i Norge. Mora mi var utrygg for meg å leve sammen med på slutten der, ho truet flere ganger med å dø fordi ho ikke ville forlate Belgia. Dette gjorde meg veldig uttrygg. Stadig snakket ho om at ho skulle ønske ho døde før ho skulle flytte fra Belgia, hvordan tror du det er å høre sin mor si sånn for en 12 år gammel jente, da? Er ikke det forståelig at dette er en vond tid å tenke tilbake på for meg?

[Niem og Patrick]

Jo selfølgelig, men tror du hadde hatt mer igjen av å snakke med noen som har peiling på psykologi osv, ikke noen her inne.. Ikke for å være frekk eller noe, se på det som en anbefaling

[Gjest]

Hmm... Jeg forstår ikke helt. Men jeg skjønner at det nok har vært mer plagsomt enn det du kanskje klarer å formidle igjennom innlegget ditt her, og da er det vanskelig for oss utenforstående å skjønne helt hva du mener.

 

Og som jeg tolker det, så var det nok mye annet inni bildet også som ikke var så greit?

Skjønner ikke helt hvorfor du skulle ha dårlig samvittihet for ikke å være like glad i en katt som moren din var.. Folk føler nå forskjellig, og med dyr er det jo gjerne sånn at de får tettere bånd med noen enn med andre..?

 

Klarer desverre ikke helt forstå problemet, men forstår at det er mer ''problemer'' i disse minnene dine enn det vi (eller ihvertfall jeg) får ut av teksten din. Hvis det er noe som plager deg, så er det kanskje lurt å prate med en nær venn e.l ? Mye lettere for dem å forstå, som kjenner deg.

[Labambie]

Tja... Hva skal man svare...

[Gjest]

Da skjønner jeg mye bedre at det er vondt å tenke på... Men du nevnte bare det med katten, ingenting om drikking og dødsønsker, derfor er det ikke så lett for andre å forstå før du sier det.

 

Det er nok veldig vondt å gå å dvele ved, har selv ting fra barndommen som kommer opp innimellom. Jeg har erfart at det hjelper å prate med en psykolog om slike ting. Det setter ting i et annet perspektiv og det føles faktisk ganske befriende... Om det ikke forsvinner, så får du ihvertfall hjelp til å lære å mestre disse følelsene bedre.

[Gjest]

Jeg vet ikke helt om jeg forsto denne historien jeg... men det høres kanskje ut som at mammaen din gikk gjennom en vanskelig periode på flere områder den gangen. Min mamma gikk igjennom en alvorlig depresjon for noen år siden, og i en periode hvor hun var veldig dårlig var det veldig vanskelig for resten av familien også... men man kan dessverre ikke velge bort en depresjon (eller annen psykisk sykdom/reaksjon), selv om mye av det som skjer underveis føles veldig ugreit. Resten av familien fikk i ettertid tilbud om å snakke med psykiater vi også (mamma har gått til behandling mange år etterpå), men jeg har aldri følt det behovet. Kanskje det er noe du burde vurdere, siden du åpenbart sliter med ting du har opplevd...

 

Jeg tror ikke at hun sa det om katten for å manipulere deg/din dårlige samvittighet. Og at du ikke hadde samme forhold til katten betyr ikke det at katten ikke var hennes støtte i en vanskelig tid... om hun f.eks. var deprimert, så ble hun ikke det for å straffe deg (i en sårbar alder av 12 år eller ei), for det er dessverre ikke alt man kan velge å få (eller velge bort) selv.

[nr 6 på vei]

Tror du trenger hjelp, skikkelig med hjelp altså....

[Veronica,Victor&Adelina<3]

Skjønner dette var en tung tid for deg.

Syntes det er dumt at ikke du skal få lov til å legge ut hva du har på hjertet uten at folk vil sende deg til psykolog osv...

Vi legger alle ut våre innlegg og noen mere personlige og triste ting en andre.

Syntes det fint du legger ut hva du har på hjertet, så de som ikke vil svare deg på ordentlig måte kan vel heller bare droppe å¨svare i det heletatt.

 

Vi er mange som har hatt en tøff oppvekst, og for noen hjelper deg å skrive ned, for andre å snakke om det.

Du lærer deg å takle situasjonen på din egen måte og ingen andre vet hva som er riktig for deg.

 

Skjønnte heller ikke så veldig mye av det første inlegget ditt, men da jeg leste dette skjønner jeg godt at du hadde det tungt.

 

Å ha foreldre som er deprimerte kan oppleves på mange forskjellige måter siden ingen deprisjoner er like.

Om mor eller far er peprimert preger det selvflgelig hele familien.

 

Hvis dette er noe du sliter veldig med Nøffemor, er det`kanskje en idè å ta kontakt med noen du kan snakke med, men hvis det bare er tanker som dukker opp av og til vil jeg ikke si du trenger psykolog.

 

Mange klemmer til deg.