Når far flytter!

[Anonym bruker]

Har hatt et ukomplisert med barnefar i de aller fleste av vårt barns liv. Han bor en kort biltur unna og har alltid vært tilgjengelig. Vi har delt på det meste, og han har barnet vårt 10-12 netter i uka. Han har fått ny kone og barn, og jeg har et utmerket forhold til dem. Ja, jeg har nok betegnet oss som en harmonisk storfamilie opptil flere ganger.

 

Men nå skal de plutselig (og som lyn fra klar himmel for meg) flytte til hans nye kones hjemsted. Jeg er helt fra meg på min egen vegne, men mest av alt på vegne av vårt barn. Jeg er tross alt ganske avhengig av ham for å få hverdagen til å fungere, og barnet vårt er jo vokst opp med en elskelig far som plutselig vil bli mer fjern for han/hun.

 

Jeg vet det ikke er mye jeg får gjort med denne situasjonen, men jeg må bare få ut litt frustrasjon. Jeg er helt alene, uten mann og familie. Jeg har ikke noe stort nettverk her, men det er pga jobb uaktuelt å flytte hjemover (og synes uansett ikke det er riktig å rive vekk mitt barn fra skole, venner og oppvekstmiljø).

 

Jeg forstår ikke at det er mulig?! Er det ikke en selvfølge at når man møter en mann/kvinne med barn, da blir man boende slik at barna kan vokse opp med begge sine foreldre? Ihvertfall når situasjonen er uproblemtisk som vår. Jeg ville aldri krevd at en eventuell ny mann skulle flytte fra ungene sine. Og det er da et svært dårlig egenskap hvis en far/mor foreslår det selv eller blir med på forslaget til parneren sin. Tenker ikke nye partnere at mannen deres faktisk har en ekstra "familie" i tillegg til den de skal stifte?

 

Situasjonen stinker.. Og jeg har lyst til å være kjempeslem!!!!! Snufs...

[regnsmell]

Hei!

Jeg møtte en mann som har 2 barn fra før av. Da jeg møtte han, var jeg student i Trondheim. Jeg kommer fra Oslo. Han kommer fra og bodde i Sandnes da jeg traff han. Han hadde et engasjement på NTNU i trh, derfor traff jeg han. Da jeg var ferdig med å studere, så var jo spørsmålet; hvor flytter vi, til Oslo eller Sandnes?

 

Svaret ga seg ganske selv. Vi flyttet til Sandnes fordi han hadde barn fra før av. Vi kjøpte tomt og bygde hus i skolekretsen til ungene hans, slik at samvær ble enkelt. Hadde vi flyttet til Oslo, så hadde vi ikke kunnet ha så mye samvær. Nå har vi de 14 dager, og moren har de 14 dager annen hver gang. Ungene hans kan være sammen med vennene sine uavhengig av om de har samvær med mor eller far.

 

Så jeg bor i Sandnes, selv om alle vennene mine og all min familie er i Oslo.

 

Vi har etterhvert fått to fellesbarn.

 

Jeg synes det er drøyt å flytte fra de barna man har fra før av. Jeg hadde stor forståelse for at min mann ville bo i Sandnes, og det var en del av den pakken jeg valgte den gangen.

 

Hilsen lykkelig stemor.

[DolphinGirl]

Det er jo ikke sikkert at det er den nye kona som "tvinger" han til å flytte. Jeg er stemor, og vi bor i samme by som biomor, og har ungen 50 % av tiden eller mer. Mannen min har fått et godt jobbtilbud i en annen by, og har plutselig INGEN problemer med å sette karriere og penger foran ungen. Da vi begynte sammen, hadde jeg ikke lyst til å flytte hjem til den bittelille hjembyen, men jeg gjorde det fordi han har en unge her. Men nå skal han som sagt flytte, for penger og karriere er viktigere enn både meg og ungen. Jeg ville bare skrive dette for å gi et annet synspunkt på saken. Her er det altså jeg som stemor som ikke vil flytte, så jeg kommer ikke til å flytte sammen med mannen min. Jeg synes det han gjør er horribelt overfor ungen, som vi har hatt veldig mye de siste årene. Mannen min og jeg har alltid stilt opp og hatt ungen mye, og jeg tror moren også ser på han som en elskelig far, slik du gjør med din eks. Men så plutselig er han ikke det lenger. Jeg tror det kommer til å bli voldsomt tungt for ungen, men noen mannfolk kan være utrolig selvsentrerte hvis et "bedre" tilbud kommer deres vei.

[*-*]

Jeg skjønner at det er veldig trist og vanskelig. Men som DolphinGirl sier, det er ikke sikkert at det bare er konas beslutning, det kan hende at datteren din sin far også har lyst til å flytte dit. Hvor langt unna er det da? Og hvor gammel er deres felles barn?

Det kan jo hende at dette er noe av det de avtalte da de ble sammen, at de skulle bo på hans sted noen år til hans barn ble større og så flytte til hennes sted etterpå. Dette vet jeg selvfølelgelig ingenting om, men det gjør kanskje ikke du heller. Kanskje det var et av premissene for at de skulle stifte familie, at de også skulle bo på hennes hjemsted senere?

 

Jeg sier ikke at dette er noe heldig, eller at det er riktig at de skal flytte til hennes hjemsted. Men de har tydeligvis tenkt å flytte, da må man vel kanskje prøve å forstå dem? De er åpenbart veldig glad i sin datter/ stedatter og har sikkert tenkt veldig mye på hvordan dette kan løses. Hvis alternativet av ulike grunner var å flytte til stemorens hjemsted med en gang så kanskje stemoren allerede i flere år har gjort noe hun ikke egentlig ønsket av kjærlighet til din datter. Hvis stemors foreldre er gamle, syke el. så kan jeg også skjønne at hun ønsker å bo i nærheten av dem en stund, eller hvis de ikke har noe nettverk de heller på det stedet dere bor nå. Du kan kanskje snu på det og være glad for at de har valgt å bo så nære deg og være storfamilie med deg i såpass mange år allerede?

 

Det at de har bodd så nære og at dere har vært så tette til nå betyr jo at datteren din har et godt og nært forhold til sin far og hans familie, at hun regner den som sin egen. Da har de lagt grunnlaget for et godt forhold og klarer sikkert å fortsette det selv om dere ikke bor på samme plassen. Din eksmann og hans kone har nok tenkt og grundig på dette og tatt en avgjørelse som de mener er best for sin familie som en helhet, din datter beste er også en del av denne vurderingen. De vil sikkert gjøre alt de kan for å ta vare på den gode relasjonen til jenta.

 

Nå så dette ut som et langt forsvarsskrift, jeg mener det ikke sånn. Men jeg tror ikke det hjelper å bli så sint. Heller ikke signalisere til datteren din at du syns at far og spesielt stemor er dumme eller urimelige, og at det er dårlig gjort mot henne at de flytter. Da vil datteren din få vondere føleleser å slite med enn at far ikke bor i nærheten.

 

Hvor gammel er jenta og hvor langt skal de flytte?

[~~DoraDora~~]

Mannen min maser på meg om ikke vi kan flytte til Spania.( Har mast om dette omtrent siden jeg traff ham for 7 år siden)

 

Han har så lyst til å flytte til varmere strøk, og i Spania kan jeg lett få jobb på et norsk sykehjem (Jeg er sykepleier, og de trenger det der).

 

At han har en datter fra før av som da fortsatt ville bodd her i Norge, gjør ham ingenting. (Hun kan vel bare komme på besøk i ferier sier han).

 

Jeg vil ikke flytte dit, og det er pga at jeg ikke vil dra de tre fellesbarna våre med dit for å bo der.

 

Ville med dette bare få frem at det ikke alltid er stemødrene som tvinger fedrene med seg på flyttefot. ( Vi får som regel skylden for alt, selv om det ikke er slik det egentlig henger sammen)

[Anonym bruker]

Forutsatt at dere noensinne har bodd sammen, vil jeg nok tro at den flyttinga som gav mest skade på barnet var da dere bestemte dere for å flytte fra hverandre.

 

Den gangen ble det vel fortalt at pappa er like glad i deg nå som før, det er ikke fordi han vil forlater deg at han flytter, det er fordi..........Han vil fremdeles alltid være pappan din, og være der for deg, bare på en litt annen måte enn før.

 

Og det kan en jo si nå også. Pappa flytter ikke for å komme seg bort fra søtevennen sin, han flytter fordi .......

han er fremdeles pappan din og kommer til å være der for deg, bare på en litt annerledes måte nå enn før

 

Noen mennesker ønsker å flytte, andre mennesker MÅ flytte, det er tusenvis av ulike grunner. Noen mennesker flytter aldri, og det er noe de ikke en gang kan se for seg som en mulighet.

 

Du finner nok andre måter til å få ting til å falle på plass i hverdagen, dessuten skal han jo bare flytte så litt hjelp i hverdagen kan du vel enda få

[Nordhagenjentene :)]

Når jeg ble sammen med samboeren min var det ikke noe spørsmål, han kunne godt flytte litt nærmere der jeg da bodde og hadde jobb, så jeg slapp halvannen time pendlervei hver vei, og vi vurderte det.

Men til slutt ble vi enige, vi ville heller bli boende der han bodde, i nærheten av hans familie.

 

Jeg måtte til slutt bytte jobb, og i ettertid har dette vist seg å være bare bra, så....

 

Jeg savner veldig venninnene mine hjemme, og hans bestevenn bor ikke langt fra der jeg er fra heller, det er 3 timer herfra, men det er uaktuelt å flytte hjem, hvertfall så lenge han har et barn som går på skolen. Hva vi gjør om 10 år skal forbi usagt, men jeg tipper vi blir her, da har nemlig vårt (våre?) barn begynt på skolen også...

 

 

Jeg kan forså at din manns nye kone vil hjem, om hun savner hjemsted, familie og venner, og jeg forstår deg også.

Kanskje dere kan bli enige om at de venter til ditt barn er litt eldre? Men det kan jo også passe dårlig om hans nye barn skal begynne på skole snart, jeg er av den oppfatning at barn burde få gå på samme skole hele veien...

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg sier ikke at stemor tvinger far til å flytte. Jeg er mest forbanna på faren. Og vi flyttet fra hverandre før barnet vårt var 1 år, så hun vet (heldigvis) ikke hvordan det er når far flytter. Jeg sier heller ingenting til barmet om hva jeg egentlig synes om dette, jeg er da tross alt ganske oppegående.

 

De flytter en time unna. Og for all del, så lenge han fortsatt har barnet 10-12 netter i måneden så er det sikkert greit. Men jeg kommer aldri til å bli med på at det kun skal bli helgesamvær. Han skal også få være med på hverdagen med lekser, oppfølging, fritidsaktiviter m.m. Vi fikk dette barnet sammen, og jeg nekter simpelthen og sitte igjen med alt arbeidet alene. Da flytter jeg heller hjem til familien min 7 timer unna.

 

De har forøvrig sendt ut julekort med bilde av kun sitt felles barn til hele slekta til far, med hilsen fra "de tre" uten engang å nevne storesøster, og det synes jeg også er på kanten av hva som er sømmelig atferd. Så nå er jeg skikkelig blid! He he. Er rett og slett glad det snart er jul.

[Nordhagenjentene :)]

Uff, det med julekortet var ufint....

 

Vi har laget julekort i år, og det gikk til mest min familie og mine venner, av oss tre, han, meg og hans barn. Hun er da en del av familien!

[Anonym bruker]

Min mann ville også flytte 2 timer unna datteren sin. Det fordi vi der har råd til et stort hus. Jeg ville ikke. For han betydde det ingen ting. Men jeg synes det er viktig at vi bor i nærheten. Nå bor vi under 10 min unna(med bil). Men heldigvis ikke så nærme hverandre at vi hele tiden møter biomor på nærbutikken. Hun har nemmelig lenge prøvd å innvolvere seg for mye i vårt liv. Og prøver desperat å få han tilbake. Og hun hater meg, selvom hun aldri har snakket med meg. Hun skulle bare ha vist hvor mye jeg har gjort og tålt for datteren hennes opp igjennom åra.

 

Synes det er helt idotisk at bf din skal flytte, håper han ikke gjør det. Julekortet var dårlig gjort det også. Her er stedatteren min med i alt. Fødselsannonser, julekort, ferier osv... men det er det JEG som passer på ikke mannen... Tror ofte mange menn ikke tenker på sånt(men når det er gjort setter han pris på det.)Kanskje du kunne ha spurt han om dette? At datteren din trenger pappaen sin?

-Live-

[Anonym bruker]

1 time er jo ikke så lenge og det betyr jo kanskje at bf og deres datter får en time alenetid i bilen til å snakke sammen. Der det kun er de to, kan jo være positivt det også....

[Anonym bruker]

Vi skal også flytte, tilbake til mitt hjemsted, 7 timer unna hans barn. Egentlig gjør vi dette fordi vi er mer eller mindre tvunget økonomisk, og fordi vi mener at etter en samlet vurdering er det alt i alt det beste for oss voksne, for våre barn og for hans barn. Vi har bodd igjen her i nærheten av hans barn egentlig lenger enn hva var lurt. Det er ikke et helt fritt valg, og ikke en enkel beslutning, men det er ikke alle som er like frie til å bo hvor som helst. Vi sitter temmelig ensomme, fattige og overarbeida igjen i en by hvor vi egentlig ikke ønsker å være, og egentlig ikke har råd til å være.

Flytter vi til mitt hjemsted går jeg rett inn i en veldig godt betalt jobb jeg har utdanna meg til. Det er også ledig arbeid for han som betaler mer enn hva han tjener nå.

Vi har vennekrets og sosialt liv der, og familie til å hjelpe oss og avlaste oss med barna, vi kan gå ut på kino eller kveldstur, eller praktiske ting som henting og levering i barnehagen. Dessuten ville jo barna våre dra godt nytte av å ha besteforeldrene rundt seg.

I stede for å leie en bitte liten leilighet som vi knapt har råd til, uten at vi en gang har plass til oss selv og alle barna, kunne vi hatt et hus som vi eier som er stort nok med seng og skap til alle. Vi kunne hatt råd til ferier og kos, og utflukter og sluppet å snu på hver eneste krone. Barna hans ville også dra godt av dette, de kommer da stadig å spør om penger til det ene eller det andre, så materielle ting er også viktig for dem.

[Anonym bruker]

Snufs.. Ja, det var i grunnen litt slemt. Og jeg som alltid har hatt et kjempefint forhold til dem, og etter at alt dette skjedde så er jeg blitt mer eller mindre deprimert. Deprimerte mødre er ikke gode mødre kjenner jeg..

[Anonym bruker]

Vel... Han ymtet vel frempå om at hun kunne begynne å ta toget alene, så slapp han å kjøre henne. Hun er åtte år gammel. Tror ikke det "alenetiden" han tenker på når han skal dra henne opp en time tidligere fra senga enn i dag. Ca halv seks må vel det bli.

[Anonym bruker]

De har sikkert en god grunn til å flytte, som de ikke trenger å fortelle deg. Du må bare stole på at de også har tatt hans særkullsbarn med i betraktningen da avgjørelsen ble fattet, noe de også helt sikkert har gjort.

De har nok også mange andre hensyn å ta. De er sikkert også klar over at du kan komme til å måtte flytte hjem, og sikkert også tatt det med på vektskålen.

De kan ikke bare ta hensyn til et barn når det gjelder hvordan de skal legge opp hele familielivet sitt.

Klart det er en stor sjangse for at en av foreldrene etter et brudd bestemmer seg for å flytte i løpet av en periode på 18 år. Er jo litt naivt å tro at eksen hele livet kommer til å bo i nabolaget. Ting kunne jo ha skjedd i ditt liv også som kunne ført til at du måtte/ville flytte. Du må jo få kunne leve ditt liv uten at alt skal bestemmes av hvor eksen din er.

Jeg forstår du både er sint, lei og fortvilet, men om du tenker deg om så er du litt urimelig. De bør jo også fortelle deg hvorfor de gkør som de gjør, men du kan ikke kreve det.

 

Barnet får det nok sikkert helt fint så lenge det har 2 foreldre som er glade i seg, og ikke må gå rundt daglig i vibber som sier mnamma mener at pappa ikke elsker meg mer. Barn plukker visst opp alle stemninger så det spiller ingen rolle hva du egentlig sier og gjør for å skjule noenting som helst! Så bare godta situasjonen og move on.

[Anonym bruker]

Nei, det finnes ingen gode grunner til å flytte fra barna sine. Det burde ikke vært lov å flytte for noen av partene, med eller uten barn. Det er tross alt barnas beste som bør være i fokus her!

 

[Anonym bruker]

Barnas beste, barnas beste...... bla bla bla. Det er så fryktelig naivt og så uendelig urealistisk å tenke og snakke sånn. Folk med barn kan ikke sitte hele livet på hold for å være tilgjengelig for ethvert behov barna måtte ha 24/7.

Er det ikke best om barna bare lærer seg å akseptere at slik er det. Noen ser jo på det som om kvinner som jobber ute og ikke står i kjøkkenet og vokter over hjem og barn at forlater ungene sine.

Men det er jo ikke tilfelle.

Men om barna får det prentet inn av familie og samfunnet forøvrig, så kan det sikkert føles så.

Noe vinnes og noe tapes med de fleste valg en gjør her i livet, og hver enkelt må få ta sine valg. De fleste tar godt vare på barna sine og de fleste har fokus på barna når de bestemmer seg for ting. Men vi velger ikke alle likt av den grunn.

[Anonym bruker]

Vel.. Jeg kunne egentlig vært interessert i å ha en 50/50-fordeling. Jeg er enslig, jeg jobber godt over 100% stilling, har en unge som er med på mange fritidsaktiviteter (etter fars valg, han sier jeg er en dårlig mor når jeg prøver å kutte ned aktivitetsnivået, og truer med å ta over omsorgen). Etter at jeg ble singel har jeg vanskeligheter med å få hverdagen til å gå rundt, jeg har sjelden tid til husarbeid eller å lage en ordentlig middag. Jeg vil dele på dette med den det faller seg naturlig å dele dette med, nemlig faren.

 

Jeg synes barn bør få vokse opp med begge sine foreldre, og det er et valg man tar når man velger å få et barn sammen. Det kan da ikke være slik at man legger førstefødte i en skuff når man får flere barn.

 

Og hva grunnen til flyttingen angår, så er min eks åpenbart en fjott uten meninger. Han hadde for eksempel ikke aning om at det var sendt ut julekort som eksluderte hans eldste datter.

 

Vel.. Jeg har iallfall innkalt til mekling, så vi får snakket ordentlig om dette uten at jeg skal være nødt til å ta i mot dritt.

[Gjest]

Enig med deg anonym over. Har man fått barn så kan man ikke velge seg selv så lenge de ikke er myndige - slik er det for alle som har barn uansett om man er skilt eller ikke.

 

Vi skylder faktisk barna våre en god oppvekst slik at de slipper å reise landet rundt for å besøke mor/far. Har man først valgt å lage skilsmissebarn så får man F meg ta ansvaret og stille opp for dette barnet og legge opp sitt fremtidige liv ut fra barnets behov - dette gjelder BEGGE foreldrene. I min drømmeverden burde man hatt X års karantene på skilte mennesker med barn fra før - Ingen med mindreårige barn fikk innlede et nytt forhold før dette barnet var 18 år Tror tallet på skilsmisser og antall frustrerte steforeldre hadde sunket til et minimum.....

 

Problemet i kjølvannet av en skilsmisse er at det alltid er en part som føler alt de må ta i mot dritt til enhver tid....Man blir aldri ferdig..... derfor har jeg bestemt meg for å tviholde på min kjære inntil døden skiller oss Har lært såpass fra forumet her og i livet som stemor at dette unner jeg ikke barna mine!

[Anonym bruker]

Det er jeg helt fullstendig enig med deg i, at steforeldre unner jeg ikke barna mine. Jeg også suger meg fast her, og jeg får bare ta med på kjøpet hva det fører med seg at han har barn fra før. Det er til dette hoveddelen av våre problemer knytter seg. Bortsett fra dette problem område hadde vi nok hatt det riktig godt sammen.

 

Men mener fremdeles at det ikke er ensbetydende med å ødelegge for barnet å flytte. Sikkert fordi jeg har hatt like mange netter borte fra min far som de fleste skilsmissebarn, jeg har også reist land og strand rundt på besøk når han har vært stajonert langt ute i hutta heiti. Gode relasjoner kommer ikke bare an på antall dager en tilbringer sammen, men en trygghet av at en er elsket. De avhenger ikke nødvendigvis av hverandre.