Superfrustrert , ulykkelig og babysyk!!

[babysyk-med spire!]

Jeg blir snart tullete av alle babyer som plopper ut i alle retninger, og alle gravide mager som sirkler rundt meg. Jeg blir 26 år på nyåret, og har vært klar leeeenge.. Vært i forhold i over 7 år, og min samboer er 27 år. Han er absolutt ikke klar.. Trodde han var litt klar i høst, for da fikk jeg melding på telefonen at han elsket meg sååå mye, og måtte det snart komme en liten søt en. Jeg trodde jeg skulle dåne, og så for meg å kaste p-pillene samme dag nesten.... MEN NEEEEEEEEEEEEIDA!!! Snart??? hva betyr det?? For min kjære samboer er det et jækla diffust begrep! jeg ville ikke nevne noe ang den meldinga, var bare glad og trodde det var for godt til å være sant. Så var vi på barselbesøk hos ei venninne, og han holdt babyen og så helt oppslukt ut, I bilen på vei hjem klarte jeg ikke å la være å prate om det. Da ble jeg så skuffet... MEGASKUFFET! Han mente jo ikke at jeg skulle kaste pillene nå liksom.. snart var fortsatt noen år til. Sånn rundt 30 års alderen for han var passe... HERREGUD!!! Hva tror han?? at man ringer og bestiller barnet eller?? Han fatter ikke at ting kan ta tid. Vet jo ikke engang om vi er fruktbare.. skal vel ikke tenke sånn, men man må være forberedt på alt. Har en søster som sliter med prøverør..

 

Dette har gnagd meg så lenge.. jeg føler meg ulykkelig og vet snart ikke mer hva jeg skal gjøre.. merker det tærer veldig på forholdet. Og hver dag når jeg tar den teite p-pilla blir jeg sint. Jeg har lyst til å kaste dem så langt jeg får dem!! HUFF!!!

 

Merker dette ødelegger så mye, og jeg går med konstant tanker i hodet, ang min fremtid, og om jeg i det hele tatt skal fortsette dette her.

Men jeg har jo masse følelser for han, elsker han, men dette ødelegger veldig, og hjeg har forklart han alt. Forstår jo at han ikke bare kan få barn når han ikke er klar, men fatter ikke hva han venter på??? Vente til han blir 30 år??? MANNFOLK ALTSÅ!! de er ikke lett å forstå seg på...begynner å lurer på om han er sikker på fremtiden vår..

 

Er det noen som føler slik som meg? Eller holder det på å tørne for meg? Og alle spørs om vi ikke skal gifte oss og få barn.. blir gaaal av det også!! blæææææææææææ!

 

Håper på noen trøstende ord, eller noen som er i samme båt?

 

Ikke at jeg unner noen dette her, for det er forferdelig følelse. Jeg vil ikke miste godgutten min......

 

Hilsen triste og frustrerte meg!!

[phonegirl]

Hei, jeg skjønner så godt hvordan du føler deg. Typen min har begynnt å bli litt på gli nå,men det har tatt lang tid og jeg føler at jeg balanserer på en knivegg.Masing nå kan sette han langt tilbake.

 

Jeg skjønner heller ikke hva det er de skal vente på...det er vel det at de er redde for å miste friheten de har i dag, redd for ansvaret. Det hadde jo vært litt enklere for oss hvis de ihvertfall kunne satt seg ned og snakket om det på en seriøs måte og sagt hva det er de er så redde for. Da hadde det vært enklere å forstå de og skjønne hva de tenker og føler, men det skal ikke være lett nei. Vi skal liksom bare vente med dem vi, men hva med oss. Hvem er det som skal ta hensyn til våre ønsker...?

 

Jeg har funnet ut det at å prøve å presse noen til noe de ikke ønsker det er håpløst. Så prøv heller å få han med på en langsiktig plan, ikke nødvendigvis så lang siktig som det han mener med 3 år, men hva med å få han med på å prøve om 1 år? Kanskje det kortes inn til 1/2 år før du vet ordet av det. La han få et litt langsiktig perspektiv på det og la han ta del i planleggingen, det tror jeg er sundt.

 

Håper det ordner seg for deg ihvertfall.

 

klem

[Shauri]

Oi, her kjente jeg meg igjen ja!

Har hatt store problemer med å i det hele tatt få samboeren min til å snakke alvorlig om barn. Han sier hele tiden bare at han ikke er klar, ikke har tenkt å tenke på det enda, kanskje om 5 år, at onkelen hans var mange over 30 før han fikk barn osv osv osv. (Jeg er 25 og han er 29)

Jeg forstår heller ikke hva disse mannfolka plent skal vente på. Nå som jeg har fått han til å svare meg litt mer seriøst sier han at han ønsker å få fast jobb først. Men skeptisk som jeg er så forventer jeg jo bare at han kommer med ny unnskyldning....

Jeg tenker også som deg at det ikke er sikkert vi kan få barn... det er jo ikke noe vi vet før vi prøver. Og jeg er også fullt klar over at det kan ta tid, søskenbarnet mitt brukte 14 måneder på å bli gravid med sin første. Huff... når jeg endelig en gang får han på "gli" vet jeg ikke om jeg har tålmodighet til å gå gjennom 14 prøveperioder! Men må jeg så må jeg!!

 

 

[babysyk-med spire!]

Takk for svar! Det er noe med det at man vet aldri hvor lang tid det kan ta før det klaffer.. Og når samboeren min sier at han vil vente til han er 30 år, kan det fort ta lenger tid enn en mnd liksom. Jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kunne huske, og nå som endelig jeg føler meg voksen og synes tiden er inne, nei da er han såååå lite klar. Han vil ha stabil økonomi først, som jo er veldig fornuftig!! Men jeg tror at det får vi jo. Jeg jobber fullt, og er ferdig utdannet til våren. Han er ferdig utdannet og søker jobber, men jobber masse likevel. Tjener godt. Så sier han at han vil ha mer tid med oss to først, bare oss. Fordi vi har vært studenter sammen til nå. Men jeg synes vi har opplevd en hel masse. Vi har reist mye. Flere ganger over mange mnd. Vi er stadig ute og opplever ting.. nei jeg føler virkelig at noe nytt og spennende skal skje i livet mitt. Men jeg forstår jo han også på en måte, er man ikke klar så er man ikke klar. Men jeg tror liksom at man ikke blir klar før babyen kommer.

 

Tror du dette er noe som kan ødelegge forholdet liksom? Det er jeg redd for, fordi jeg blir så innmari lei og betenkt...

Hvor lenge har dere vært samboere da?

 

[Shauri]

Vi har vært sammen/samboere i snart 2 år, men har kjent hverandre i 8 år!

 

Jeg tror også det at man ikke blir klar til å bli foreldre før man faktisk blir det. Man vet jo ikke hva det innebærer før den tid uansett hvor mye man leser og hører på andre. Det er først når en opplever det selv at en virkelig ser hva det er.

Liker så godt den reklamen for SRBank jeg. Han som snakker om alt det man får mindre tid til når man får barn, men at "allikevel så er det det beste som har hendt deg". Det har jeg ingen tvil om at er sant.

 

Om det blir presset for mye fra en partner og den andre absolutt ikke er klar tror jeg nok at det kan være skadelig for et forhold, men det er jo da avhengig av forholdet. Ei venninne av meg har sagt til meg et par ganger at jeg kanskje burde finne meg en type som heller er interessert i å få barn enn å vente på samboeren.. men det føler jeg blir litt feil sagt. Jeg vil jo ha barn med samboeren min fordi jeg er glad i han, ikke bare for å få en baby liksom. Om det bare var det kunne jeg sikkert ha ordnet det for mange år siden med en av mine eks-kjærester...! Kanskje litt kronglete formulert, men tror du forstår.

 

Jeg har fast jobb, og han har nok fast jobb fra årsskiftet. Og om 12 uker flytter vi inn i splitter nytt rekkehus med 3 soverom.... så i min lille hjerne er det ikke lenge til det burde skje noe. Frykter at han finner en ny unnskyldning for å vente når økonomi og hjem er i boks... men håper på det beste.

[Ella-83]

Jeg er snart 25 år og har vært klar i 5 år. Sambo har hatt ulike grunner til at vi skulle vente og jeg har motvillig akseptert. Nå er vi på det tidspunktet han egentlig lovet meg at var ok, men han nøler fortsatt. Jeg har oppfylt kriteriene han satt for 5 år siden. Ferdig med utdannelse, fått meg bra jobb og jobbet nå ca. 1,5 år. I tillegg har vi fått oss en egen bolig og har det meste på plass. Vi har vært sammen siden jeg var 18 år og stort sett samboere alle årene (jeg bodde av og til på hybel da jeg studerte).

Jeg gir han frem til sommeren. Jeg maser ingenting nå, men han vet veldig godt hva jeg føler og har bedt meg om å ikke mase for da blir han bare mer stressa. Jeg har det helt topp sammen med han og det er han jeg vil ha barn sammen med. Likevel har jeg nå begynt å tenke litt på alternativet. Det er såå viktig for meg å få barn. Man har bare et liv. Jeg har ikke lyst til å "kaste bort" enda flere år på en mann som kanskje aldri blir klar. Jeg har veldig bra i hverdagen så det blir litt feil å si "kaste bort", men jeg håper dere forstår hva jeg mener. Jeg går og lengter og lengter. Jeg har ikke lyst til å leve så mange flere år med den lengselen. Hvis han ikke er klar til sommeren, så tror jeg faktisk at jeg må ta en seriøs vurdering på fremtiden. Jeg vil ha familielivet. Helst tre barn. Allerede der ofrer jeg for sambo fordi han har sagt at han kanskje bare vil ha en..... Hva med mine ønsker?! Argh! Jeg har egentlig en litt deppa-periode rundt dette temaet nå. Pleier egentlig å være veldig positiv og optimistisk..

[Shauri]

Kjenner følelsen på det å "kaste bort" årene på en gutt (ingen blir mann i mine øyne før de er gift! hehe) som kanskje aldri blir klar. Jeg avsluttet for snart 2 år siden et 7 år langt forhold. Hadde lyst på barn da også, men ikke på samme måte som nå - men min daværende samboer var fast bestemt på at vi ALDRI skulle ha barn fordi han ikke liker barn. Når jeg gjorde det slutt så var han plutselig supervillig til å få barn, bare for å beholde meg.... Men uansett hvor babysyk jeg skulle være så ville jeg aldri vært i et forhold som ikke var riktig for meg bare for å oppfylle baby-behovet mitt. Nei, satser på at min kjære en dag kommer løpende til meg og rope babybabybabybaby NÅÅÅÅÅÅÅÅ! Eller noe i den duren. (Lov å drømme vel?)

 

Skjønner også det du skriver om "hva med mine ønsker". Det er jo vi som VIL ha baby som ofrer oss og ikke får viljen vår. Litt kjipt at den som ikke vil ha baby er den som får bestemme liksom, men logikken er der uansett... kan ikke tvinge noen til å bli foreldre når de ikke er klar - det ville ikke vært rettferdig heller. Til tider føler jeg at sambo er egoistisk når han snakker om at han ikke er klar enda pga ditt og datt.... JEG er jo klar, og det burde jo telle for noe det også! hehe. Kompromiss hadde vært en fin ting synes jeg.

[babysyk-med spire!]

Vondt å høre at det er så mange som også sliter med det samme som meg.. Ser dere har omtrent vært like lenge sammen som oss. Vi ble sammen når jeg var 18 år.

 

Jeg synes du føyer deg veldig mye.. Det må jeg si, men hva gjør man vel ikke for kjærligheten. Du er flink som ikke maser, og det at du allerede har sagt at det er ok med et barn, er jo å ofre en del. Forhåpentligvis vil han ha flere barn når dere har fått en. da smelter han nok, og det er ikke sikkert han vil at barnet sitt skal være enebarn.

 

Hvor gammel er samboeren din?

 

Jeg forstår godt at du gir ham en "tidsfrist". Det har jeg på en måte gjort også.. Jeg har sagt at jeg vil begynne å prøve til våren..

Men tror nok ikke han er klar da heller, og da kommer jeg nok til å vurdere alt. Jeg vil ha barn mens jeg ennå er full av energi og føler jeg har overskudd til alt ansvaret. Ikke det at jeg er gammel, men jeg føler det er på tide!! jeg vil ikke vente i all evighet!! Huff...

 

Jeg synes du skal ta en prat med han igjen om en stund, det er jo igrunn fint om han kan tenke litt på dine behov også. Det synes jeg virkelig!!!

 

Ønsker det lykke til, og føler med deg!!

 

[babysyk-med spire!]

Hehe, jeg forstår frustrasjoen og ønskene dine. Jeg hadde ikke tvilt et sekund dersom min samboer ikke ville ha barn noen gang.. da hadde jeg tatt sakene mine og reist for lengst!!

 

Men jeg kjenner på meg at dette ødelegger så mye... jeg blir på en måte tvilende på alt.. på forholdet.. gidder jeg dette mer? men jeg er jo så glad i han!!! Har masse følelser.. og jeg er jo teit hvis jeg forsvinner fra han siden jeg "bare" er 25 år..... Det tror jeg ikke at jeg klarer.. det er noe annet hvis han hadde sagt at han aldri ville ha barn, men han vet at han vil det. Det har han sagt.

 

 

Dessverre kan man ikke tvinge noen til å blir foreldre.. skulle nesten ønske det av og til..:/

 

Noen ganger tenker jeg, åååå la det skje et uhell... men så tar jeg det i meg;: skjerp deg, det ville bare blitt krøll!! Da ville det ikke blitt noe gleder i det i det hele tatt, bare feil og vondt. For samboeren min hadde IKKE blitt glad da....

 

Blææææææææ livet er ikke lett!!!!

[Annekey]

Det er jammen ikke lett.. Og tror det stemmer ganske bra det med at de ikke vil miste friheten sin... Opplevde nettopp at det ble brudd mellom venner av familien... De har 2 barn sammen, og hade vært sammen i maaaange år... Plutselig gikk han fra henne, fordi han ville leve livet... Igjen sitter hun med ansvaret for 2 barn, og kan ikke gå ut og leve livet... Dette er så klart kjipt for henne... Hun elsker jo så klart barna sine... Men allikevel sliter hun jo... Mens han er ute og lever sine dager som ungkar, og kan gjøre som han vil...

 

Mannfolk er rare, og tror det er en grunn til at de er som de er... Men det er desverre lite vi kan gjøre for å få dem til å forstå og lytte til oss... Vi får bare ha tålmodighet...=) Stå på jenter, dere vil nok få dem til å forstå snart...=)

 

Forresten, håper ikke jeg skremte noen eller noe lignende med denne historien, det var ikke det som var meningen...

[Ella-83]

Man kan ikke tvinge noen til å bli foreldre nei og desverre så finnes det vel ikke noe kompromiss i denne saken? :-)

Uansett så vil jeg ikke tvinge han heller. Jeg vil at han skal ønske det, glede seg, være spent og bli stolt. Det skal være en tid med positive følelser og ikke det motsatte. Jeg har faktisk angst for at et uhell skal skje, selv om det sikkert hadde vært ok, nettopp pga at jeg vil at det skal være planlagt og ønsket av begge.

Jeg må faktisk innrømme at jeg er så glad i han at jeg tror ikke jeg går fra han om han ikke er klar til sommeren heller, men jeg vil "fighte" litt mer. Han har jo sagt "tja" og det er jo nesten "ja". :-) Kjenner optimisten i meg igjen nå. Hehe. Må fortelle dere hvorfor. I dag ble sønnen hans på 10 år syk. Jeg var ute en tur og da jeg kom hjem var det full krise her. Han hadde spydd på soverommet. Stakkars gutten. Jeg tåler ikke spy i det hele tatt så sambo måtte ta det. Han begynte jo å spy han også da, så det var nesten helt tragi-komisk. Da han hadde tørket opp og ting hadde roet seg litt, så sier han "Ja du vet at når vi får barn, så må du tørke spy du også. Unger spyr og bæsjer på seg vet du." Jeg svarte "Jajaja.. Det er sikkert annerledes når det er eget barn." Han svarte "Ehh... Nei det er faktisk ikke det, men da MÅ du ta deg av sånt. Bare vent å se" Og diskusjonen fortsatte. Det som jeg synes var litt moro var at han hele tiden snakket om "våre barn" :-)

Sambo skulle på julebord, så nå sitter jeg hjemme sammen med gutten. Har så vondt av han. Akkurat nå sitter jeg i senga sammen med han og holder han med selskap. Han orker ikke snakke eller noe, så derfor kan jeg sitte med pc'n. Vekker nesten litt morsinnstinkt. Synes faktisk ikke at det er så forferdelig når han spyr nå.

 

Samboern min i 33 år forresten.

[Ella-83]

Man har ingen garantier. Foreldrene mine skilte seg etter 25 år ekteskap, tre barn og de hadde kjent hverandre siden barneskolen. Sånn er livet desverre.

 

Sambo og exen skilte jo lag de. MEN de har begge hatt lik mulighet til å "leve livet" som du skriver pga 50/50 deling av omsorgen. Synes at det er fair. Det er begges barn. Åsaken til at det ble sånn var pga. at begge ønsket å ha barnet mest mulig og ikke pga at de ble urettferdig i forhold til "frihet".

 

Uansett man kan ikke gå rundt å bekymre seg for sånt. Føler man seg sikker på at man vil ha barn sammen, så er det riktig uansett hva fremtiden måtte bringe.