Legger dette ut på Skravle for noen. Om vold i hjemmet. OPPDATERING

[Gjest]

Dette er en lang og innviklet historie men jeg håper dere tar dere tid til å lese.

Svigers skilte seg tidligere i høst, og det var nok det beste for begge parter, det mente xx også ("kjæresten" min). Svigerfar jobber utenriks, mye i Asia. Han kom på besøk til oss i går, på gjennomreise.

 

Da poppet han nyheten om at han hadde funnet seg ei fra Fillipinene, på (hold dere fast) 20 år!! Altså like gammel som meg, han er 43. xx ble jo lamslått og kjempesur, og det skjønner jeg jo godt. Han surmulet mye men ikke noe mer.

Helt til han fikk greie på hvor gammel hun var (nydama til faren) da klikket han helt. Jeg sa til svigerfar at jeg syns det var sykt egentlig, men at jeg mente at de begge er voksne mennesker og at jeg ikke gidder blande meg så mye. Men jeg skjønner godt min kjærestes reaksjon. At han gikk helt banansas er vel egentlig naturlig.

 

Men, han ble veldig sint på meg fordi jeg jattet med når svigerfar snakket om henne og at jeg egenlig ikke brydde meg så veldig om den nye dama. xx mente vel egenlig at jeg skulle skjelt han ut etter noter. Men det er da faen ikke min jobb!? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til dette. Var en særdeles ubehagelig situasjon for meg og være mellom barken og veden i mitt eget hjem.

 

xx dro på en rasende kjøretur i fullt sinne, kom hjem, brant den fine hello kitty bamsen svigerfars kjæreste hadde kjøpt. Og på toppen av det hele kommer han med den kommentaren; Ja, du som er så enig med pappa vedder på at du skulle ønske du var hun fillipinske, og gav faktisk rett og slett utrykk for at det var _min_ feil at han var sint.

Dette var klokken 3 i natt, før det hadde jeg sovet 3 timer pga av at jeg måtte overbevise xx om at jeg var enig med han før han kjørte avgårde i raseri. Ette de stygge kommentarene fikk jeg ikke sove mer, halv 6 våknet jenta mi. Jeg spurte om han kunne stå opp med henne, "det kan du drømme om drittkjærring" sa han. Så sa jeg til han at det var dårlig gjort å være sånn mot med til, og at det ikke er min feil faren hans er en idiot. Da slo han meg med en pute, holdt meg fast og rettet knyttneven mot ansiktet mitt.

Han har truet meg med bank før, en gang fordi jeg spurte om han kunne stå opp med ungen og en gang fordi jeg kom med en litt syrlig kommentar.

Kronkommentaren jeg fikk etter han tok tak i meg i morges var "du må jo skjønne hvorfor jeg gjør det, det skulle bare mangle når du er så jævlig dum" Jeg kan visst takke meg selv. ;(

 

Jeg sa til han at han kunne reise så langt som overhodet mulig og at jeg ikke vil at lillemor skal vokse opp i nærheten av en slik person.

 

Nå ligger han på rommet og sover. Håper han står opp snart så jeg kan få han til å stikke herfra.

Men tenk om han nekter? Kan han det? Vi leier leiligheten og han jobber kveld, jeg går på skole og lillemor i bhg. Vi har INGEN slekt eller nære venner her.

Hva skal jeg gjøre? Har jo eksamen på fredag.

Jeg HATER han og er så glad jeg har bestemt meg nå, dette skal jeg klare alene. Kan noen legge dette på skravle? Trenger litt trøst. ;(

 

------------------------------------------------------------------------------------ -------------------

 

Hei igjen. Når gubben våkna hadde vi en kjempeoppvask. Jeg fikk han endelig til å forstå at han ikke kan ty til vold eller trusler om vold når han blir sint og ikke klarer å sette ord på følelsene sine.

Han har aldri hatt et lett forhold til sin far egentlig, han har problemer med å si meningene sine til han, han sa dette til meg og han var utrolig trist og skamfull over at han hadde latt det gå utover meg. Det var godt å få brølt ut sinnet til han og han tok innover seg hva jeg mente.

Han ba meg om hjelp til å takle dette, ba meg om å lære han hvordan han kan klare å sette ord på følelser. Jeg foreslo familieterapi og sinnemestringskurs. Det var han helt med på og jeg skal ringe til BUF etat i morgen.

Vet det høres ut som om jeg unnskylder han, vet at det er uakseptabelt å gjøre slikt som han gjorde og at han kanskje ikke fortjener oss. Når det gikk opp for han hva han hadde gjort i morges gråt han som et lite barn. ;(

 

Er det riktig av meg å gi han en sjangse til? Han virket oppriktig lei seg men kan jeg vite om det skjer igjen? Er det noen effekt i slike kurs?

Jeg sa til han at hvis han noen gang kom med en trussel som i det hele tatt hintet om vold ble jeg å fortelle politiet alt, og hvis han så mye som kliper meg i fingern er det det siste han gjør.

 

Er jeg naiv nå?

 

----------------------------------------------------------------------------------- --------------------

Sorry at jeg maser sånn om dette, men har egentlig ikke så mange andre jeg kan prate med. Takk for at dere tar dere tid.

 

 

[Under den hvite bro]

Oj kan skrive masse om hva jeg mener du bør gjøre men det blir for privat.

 

OM du vil kan du kontakte meg på pm.

 

Klem

[Feita]

Vanskelig å svare på. Nå har han jo aldri slått deg.... men det er dessverre maaange som tilgir gang på gang, som faktisk blir slått også. Den psykopatiske samboeren/ektefellen er ofte ekspert på å be om tilgivelse, og det å slippe noen tårer for å få ekstra sympati, er sjelden en stor oppgave.....! Bare ha det i bakhodet i ditt tilfellet også. Du skal ev. gi han en sjanse til denne gangen, men for gudsskyld. Ikke gi ham to!!!!!!!! Du vet aldri når det går for langt, og du kanskje ikke slipper unna med livet i behold. Stygt å si det, men dessverre ofte sant!

 

Ønsker dere all mulig lykke til, og håper det ordner seg for dere. Ingen fortjener å leve i frykt. Verken du eller snuppa di!

[Elisabeth&Kevin]

æ har send dæ ei pm..

[tre små...]

han har tydeligvis problemer med å styre seg.. skummelt når noen tyr til vold.. skjønner godt du betemte deg for og droppe han. men at han vil jobbe for det og vil forandre seg er jo en bra ting så jeg ville gitt han en sjanse! men enig med deg i det du skriver på slutten!

[snurkle]

Jeg oppfatter deg ikke som naiv, om dere begge virkelig ønsker å få dette til å fungere så er familien absolutt verdt å kjempe for!

Så lenge han er villig til å få hjelp og gjennomfører dette så synes jeg du kan gi han en sjanse til å forandre seg. Det er faktisk fullt mulig gjennom bevisstgjøring, veiledning og kunnskap.

 

Men du må være helt klar på at det ikke er rom for tilbakefall av noen sort, og at om han i det hele tatt truer med vold så er du ferdig! Her er det ikke noe å diskutere hva som er over grensen. Han må innse at ingen kan gjøre seg fortjent til slikt, og at han har det fulle og hele ansvar for sine handlinger.

[Gjest]

Lykke til du...

Håper virkelig ikkedu er naiv!

 

Stor klem