Bare jeg som ikke koser meg?

[Anonym bruker]

Jenta er 7 uker nå og jeg kan fremdeles ikke si at jeg koser meg. Hører alle sier at de har permisjon og er hjemme og koser seg med bebisen. Jeg synes det er utrolig slitsomt jeg med en baby som ikke sover og som helst vil henge i puppen hele tiden. Føler meg som en dårlig mor når alle sier at det er så fantastisk og jeg bare gleder meg til hun blir litt større så vi kan få inn litt mer rutiner. Selvfølgelig er jeg jo kjempe glad i henne og hun er den fineste jenta i hele verden, men hun er også svært krevende. Det kan da ikke bare være jeg som føler det sånn?

[*Biola*]

Kan ikke si at jeg koste meg så veldig i begynnelsen, jeg heller.. Plutselig er det noen som trenger deg 24/7 . Alt handler om den lille og man får plutselig mye mindre tid på seg selv!

 

Nå er gutten min litt over 4mnd og syns at jeg koser meg MYE mer nå enn i begynnelsen. Utrolig deilig med faste rutiner! Nå har jeg kveldene for meg selv og det er godt.. Får liksom ladet batteriene:)

 

Men uansett er det å bli mor krevende! Veldig givende, men også slitsomt! Tror bare at man trenger litt tid på å bli vant med å være mor..

[Anonym bruker]

det er ikke bare deg. Sånn følte jeg det de første 3 mnd. (han hadde kolikk da). Jeg syntes det var helt grusomt jeg for å være helt ærlig. Og det har ingenting å si med om du er glad i babyen eller ikke. Forguder lillegutt over alt i verden jeg:-)

Men hvertfall, jeg hadde mest lyst å dra til fruene som kom og sa at: "åååh, så heldig du er som kan være hjemme med babyen. Koser du deg ikke!". Jeg gjorde altså ikke det! Ikke i det hele tatt. Men det ble mye bedre etterhvert. Nå er han 5 mnd, og jeg koser meg glugg ihjel med han:-) Det ble mye bedre når han bare ble litt eldre og en fikk litt mer rutiner og ikke minst fikk vent seg til et helt nytt liv med en baby.

Så du er altså ikke alene om å føle det slik, men det vil bli bedre:-)

[Anonym bruker]

De 6 første ukene var et svart helvete...enkelt og greit. Ikke at jeg ikke elsket sønnen min men fikk ikke til amming, hadde totalruptur, han sov ikke og alt var nytt og vanskelig. Fikk litt ro etter 6 uker og så følte jeg at jeg var klar for verden igjen etter 3 mnd, da kunne jeg ta ham meg med på kafeer og lign uten at det bare ble grining. Det var også en stor endring etterhvert som han kunne gi mer tilbakemelding i form av smil, pludring og latter. I starten har de jo ikke annet språk enn gråt/ikkegråt ,-) Etter 3 mnd kan jeg si at jeg elsket å være hjemme og oppdaget nytt ved gutten og det har ikke endret seg nå som vi nærmer oss 9 mnd hjemme, vil ikke tilbake i jobb!

[Anonym bruker]

Et lite øyeblikk trodde jeg at det var jeg som hadde skrevet dette, men jeg har jo gutt..

 

Jeg hadde det nøyaktig sånn i begynnelsen! Syntes det var bare slit og ikke noe kos. Og alle snakket bare om hvor mye vi sikkert koste oss med babyen, og lignende. Trodde det var bare jeg som hadde det sånn, men det er mye vanligere enn man tror!

 

Jeg lover deg at det blir bedre!

 

Gutten er nå 6 mnd, og nå koser jeg også meg. Det er fortsatt dager (og netter, ikke minst..) som ikke er så gode, men de er i et fåtall.

[Gjest]

Jeg koste meg ikke så mye første ukene jeg nei, føles mye bedre nå når han er større og rutinene er inne, så du er ikke alene om det:)

[FanteGuri]

Akkurat som å høre meg selv det der. Synes også det meste var ganske så slitsomt de første 2 mnd., selv om snuppa ikke hadde kolikk, bare mageknip og hylskriking 1 time hver kveld.

Ble så sliten av å ha ungen hengende i puppene hele dagen, fikk ikke noe tid for meg selv... Hadde dårlig samvittighet og trodde jeg var tullete som ikke koste meg så mye, jeg hadde jo ikke noe å klage over.. En frisk unge, som spiste godt og la på seg, sov om nettene gjorde hun også, bare avbrutt av amming. Likevel, jeg klarte ikke å kose meg så mye før hun begynte å gi meg litt mere respons enn gråting, da hun smilte og bablet til meg var jeg solgt! Nå har vi det mye kjekkere, hun er 6 1/2 mnd...