Dere som har mistet noen som stod dere nær....

[Twintipp og himmelblå]

Hvordan opplevde dere det i ettertid?

Gikk det mye opp og ned?

Synes det er rene berg og dalbanen jeg. Behøver ikke være noe spesifikt jeg tenker på, kan våkne en dag å være lei meg..

Føles ut som om jeg bærer på noe tungt. Kan bli kvalm av enkelte ting også. Så går det seg til og jeg får en god periode, så er det ned igjen, så er det opp.. Herrrregud, så slitsomt altså!

Har ingen problemer med å sove, ta meg av hus\hjem\jobb osv. da..

 

Si meg, er det vanlig eller?? Er helvetes lei altså! Det er beyond bare være vanlig lei seg.. Trodde ikke det gikk an å føle så mye rart jeg:-p

[Sivalur]

Tror det er ganske vanlig å ha det sånn. Kan hvertfall kjenne meg igjen i det du skriver. Mistet mamma for 7 år siden og det tok faktisk år med 'berg og dalbane' - og vi var ikke spesielt nære heller egentlig...

 

Tror man bare må jobbe seg gjennom det.

[It's all about me]

Det roet seg etterhvert. Nå er jeg mest trist for alt det mamma går glipp av, at hun ikke var der da jeg giftet meg, at hun ikke for møtt lillegutt og den i magen. Og selvfølgelig at de ikke får møtt henne.

 

Hvordan en reagerer på et dødsfall er vel likke forskjellig som det finnes personer som har opplevd det. Så vil si at ingenting er unormalt.

Det er viktig å sørge og ikke stenge følesene inne, samme hvor lang tid det er. Bare en ikke lar det ta over livet, man bør heller huske de fine tingene og øyeblikkene.

[Lisa & lille Noah<3]

helt vanlig at du har det sånn, tror jeg, hvis ikke jeg er helt på bærtur også da:P

 

Jeg er også sånn, i de det ene øyeblikket er jeg utrolig trist og lei fordi mamma er borte, et annet er jeg glad hun ikke har vondt lenger og i andre perioder husker jeg bare de gode minnene, det svinger så til de grader.

Men er ofte trist, men det er heldigvis ikke så opp og ned som det var før, er 2 år siden om 3 mnd..(

 

Men i julen da forsterkes alt, dette blir min andre jul uten mamma og jeg gruer meg.

Hun var gledessprederen i familien og ingenting er det samme uten mammaen min..

 

Savn er så vondt:((

 

 

 

[Gjest MyIian]

Jeg klarte meg fryktelig fint følte jeg, etter jeg mistet mammaen min.

Det var selvsagt litt tungt i julen. Og bursdagen hennes.

Men uken etter mamma døde kom den siste ringenes herre filmen ut på dvd/vhs og det tok jeg skikkelig dårlig. Det gråter jeg enda av, merkelig nok. For hun hadde så lyst til å se den. Hun hadde sett de to siste men var for syk til å gå påkino å se den siste. Vi hadde avtalt å se den sammen når den kom på dvd..

 

Nå som jeg har fått datteren min er det enda verre, det går ikke bra i det hele tatt.

 

Jeg syns det er trist at hun aldri fikk møte mannen min, datteren min osv. Det er så trist å miste noen man er glad i.

 

[Twintipp og himmelblå]

Tusen takk for svar.

Ja, en føler seg jo rett og slett galen til tider. Herregud:( Masse vonde følelser altså! Føler jeg har blitt ribbet for all trygghet, og at jeg er mospik alene..

Flere år med det her hørtes uoverkommelig ut omtrent:( Huff!!

 

Jeg drømte nemlig at mamma ringte meg til morgen idag, makan til glede har jeg aldri følt.. Jeg nærmest ramla ut av senga for å finne telefonen.. Ble så lei meg etterpå...

 

Fy faen kreft er et helvete på jord!!!

[Twintipp og himmelblå]

Huff, føler så med dere alle sammen:( Savn og sorg er fryktelig å bære på..

På en måte er vel sorgen prisen en må betale for å a vært så heldig å være glad i noen.. Selv om det er en mager trøst.

 

Sender dere en goood og varm klem.

[Winterlady]

Var lei meg og iblant irritabel i ca 1- 1,5 år etterpå ja. Første året var veldig opp og ned, kunne sitte på jobb, på bussen eller hvor som helst og bare bli trist, og glede meg til å komme hjem og gråte fordi tårene sprengte på. Sorg kan sitte i kroppen i lang tid etterpå. Vanlig sorgtid kan ligge på fra ett til to år vanligvis, er det et barn eller ektefelle og uventede omstendigheter kan det gå mye lengre tid før sorgen er ferdig bearbeidet. Gi deg selv tid... Dersom det går mer enn normal tid, kan sorgen måtte bearbeides med terapi, eller den kan ha gått over i en depresjon.

Ikke hør på leger som mener det er en depresjon altfor raskt. Jeg fikk tilbud om antidepressiva 3 uker dødsfallet (!!) fordi legen mente det nok var en depresjon og ikke sorg lengre! Og så tilbud om det samme et halvt år etterpå. Jeg visste hele tiden at problemet var sorg, ikke depresjon- og sorgen forsvant gradvis ved at jeg ble litt mindre trist og tenkte litt mindre på personen for hver uke:).

Lykke til ihvertfall!

[Dronningen!]

Ja det er akkurat som du sier, en berg og dalbane...... og enkelte dager er følelsene en karusell som ikke stopper.

 

Det med tlf. er en greie jeg har hatt også. Vondt å våkne slik.

 

For noen uker siden satt jeg og tenkte på pappa. Plutselig slo det meg at jeg husket ikke stemmen hans, da satte jeg på en video og hørte på den.

 

Det var utrolig godt:o)

 

Du vet hvor du finner meg om du vil rase ut litt...

 

Klem

[Attpåklatten :-)™]

Kjære deg,

Synes også det går fryktelig i berg-og dalbane......

 

Noen dager er lettere, mens andre er helt dynget ned av tårer, tristhet og savn......

Det er vel sånn det er å føle skikkelig sorg......har igrunn aldri mistet noen så tett innpå meg som har betydd så mye i mitt liv før. Så det er et første møte med sorgen......en ny sti å tråkke, hvor ikke man har verken kart eller kompass for å finne veien ut. Vi må bare tråkke stien gjennom skogen.........Heldigvis er det mange gode minner vi kan få bære med oss i hjertene og det er jeg takknemlig for.

Julen er spesiell kjenner jeg.....første julen uten den man hadde så nær........blandede følelser den tiden vi går inn i. Men jeg har bestemt meg, for å ære minnet om henne jeg mistet, hun elsket denne tiden på året. Det skal bli en fin og verdig jul, med tradisjonene som skal bæres videre.

Håper dere også får det sånn, selv om en mangler.....

 

Varme klemmer