Er jeg en dårlig mor?

[Anonym bruker]

Synes alle snakker om at det er verdens største lykke å få barn, men jeg føler det ikke sånn.. Selvfølgelig er det fine stunder, det er koselig, og jeg er glad i sønnen min og vil beskytte ham mot alt i verden, men jeg opplever ikke den enorme lykkefølelsen jeg kanskje burde. Av og til tenker jeg at han bare er en fremmed som har kommet hit, jeg kjenner ham ikke (han er bare 1 mnd da, så det tar kanskje litt tid?), og det er vanskelig å vite hva han trenger når han skriker. Prøver alt, mat, bleieskift, sjekker om det er for varmt, for kaldt, for mørkt, for lyst, om han trenger nærhet og kos, eller bare vil ligge alene.... Har også en ekkel følelse av at han ikke liker meg, at han er lei seg for at han måtte komme til verden, det er så vondt.

I tillegg bor jeg langt unna familie og venner, på et lite sted hvor det nesten ikke er gangveier, bare masse trafikk, så jeg koser meg ikke akkurat på trilleturer. Savner familien min veldig, men sambo vil ikke flytte.. Er så redd for å bli deprimert, har ingen her å prate med, og de få jeg kjenner, kjenner jeg liksom ikke godt nok til at jeg kan si hvordan jeg virkelig har det.

Synes alle nybakte mødre stadig vekk er på bytur, kafe eller med venner, skjønner ikke hvordan de får tid til sånt, mens jeg omtrent sliter med å få spist og gått på do enkelte dager...

Sukk, vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover jeg.

[*Rutletutt*]

Kjære deg, du er slett IKKE en dårlig mor - det må du ikke tenke! Du er bare veldig fersk som mamma enda...det tar litt tid før en blir vant til den enorme omveltningen det er å få et barn. En har kanskje mange forestillinger i hodet sitt om hvordan det skal være og så kommer virkeligheten å biter en i rævva....desverre....opplevde det samme med min første. Var så utrolig utslitt at jeg ikke trodde det var mulig - likte best ungen når han sov...og det var ikke så ofte;o/ Det gikk seg til, og når han var blitt noen mnd begynte jeg skikkelig å kose meg og fikk den lykkefølelsen alle snakker om.

I begynnelsen var pappaen hjemme med oss de seks første ukene. Jeg var livredd for å være alene med småen...grudde meg skikkelig til pappaen skulle på jobb igjen. De første ukene etter ha gjorde det satt jeg stort sett i pysjen hele dagen...ammet og ammet, gråt og skiftet bleie...men det BLIR bedre - det lover jeg deg.

 

Syns du skal ta en prat med helsesøster om hvordan du har det, jeg. Kanskje du er på vei i en fødselsdepresjon? Kanskje det hadde hjulpet deg å være med i barselgruppe? da møtes du jo andre med like gamle barn som du har.

 

Gir deg en stooooor klem og håper du snart får det bedre.

[tonemelone]

Dette var meg for bare en uke siden...!!! Akkurat de tankene du beskriver, om mangelen på den enorme lykkefølelsen, at det er en fremmed som er kommet inn i huset, den dårlige samvittigheten for ikke å kunne se på babyen sin og kjenne med hele sitt hjerte at dette er mitt dyrebareste kjøtt og blod, og min totale lykke... I stedet ser man bare et hjelpeløst lite vesen som ikke kan kommunisere hvorfor de gråter, og som vi ikke aner hvordan vi skal kommunisere med... Jeg er Oslojente, har barndomshjemmet mitt i Ski, og har alle vennene mine der. Jeg bor i Sandefjord, og har et bittelite nettverk her, for det er sykt vanskelig å komme innpå folk i Sandefjord!!! Mannen min jobber fra tidlig om morgenen til midnatt hver dag, noen ganger også hele helger. (Vi eier KVIK, kjøkken, bad og garderobe i Vestfold) og er underbemannet så det holder... Forrige mandag var det så ille at jeg pakket en liten koffert, og dro til Ski... inn til mamma og pappa, barndomshjemmet mitt! Jeg isolerte meg helt der, med gullgutten, og hadde 4 grusomme dager. Jeg gråt og gråt, grudde meg til gullet skulle våkne, hver gang han sov, holdt ikke ut tanken på at han skulle ha mat, leke, gråte, alt han gjør iløpet av en dag.... Når han sov kunne jeg korte perioder late som om han ikke var der... Venner og venninner ringte og ville ha meg med på ting, men jeg ville ikke, orket ikke... Torsdag gikk jeg til legen, og jeg fikk diagnosen panikkangst. Jeg var langtidssykemeldt pga dette for 4 år siden, og gikk på antidep. Disse brukte jeg et halvt år på å avvende meg med, men nå har jeg fått ny resept... Det var DET som fikk meg til å komme hit jeg er i dag, bare noen dager, med små små museskritt, kryper jeg i riktig retning... Jeg dro hjem til mannen min (som jeg savnet såååå innmari da jeg var borte) på fredagen, og helgen jobbet han... men, vi fikk noen hyggelige timer sammen på lørdagskvelden, og halvannen time på søndag morgen. Før grudde jeg meg til disse samværsstundene, for jeg var så fortvilet over at det skulle gå over om litt, at jeg igjen skulle være alene... Jeg fikk pratet med 2 av venninnene mine her i Sandefjord (har 4, så det er ikke mange å ta av...) og begge rådet meg til å avvente pillene. Så kjøpte jeg boka "Hemmeligheten", og "Så begynte det å regne". "Hemmeligheten" er en dok. om hvordan man kan endre livet sitt med positive tanker, den andre er en selvbiografi av Brooke Shields og hennes tid som nybakt mor og hennes grusomme tid med fødselsdepresjon. Det gir faktisk styrke... Så nå bruker jeg det har av tid til å jobbe med megselv, med tankene mine, hjernen min... Jeg sier ikke at det hjelper, eller at jeg kommer til å bli "frisk", men jeg prøver!!! Derfor er det helt utrolig å kunne sitte på nett og skrive med andre jenter/damer i samme situasjon.... DiB er en side jeg oppdaget for 2 dager siden, da jeg var inne for å lete etter fødselsdepresjon... Her er vi ikke alene, vi er sammen!!! :-)

Lykke til, Anonym... Det blir bedre, men få hjelp!!! Bare å bestemme seg for å få hjelp, prate med legen, HS eller andre, hjelper psykisk... Og om du har anledning, dra på besøk noen dager til noen du stoler på og trives sammen med... Onsdag pakker jeg igjen bagen og drar til Oslo, for 3 overnattinger... Mannen min skjønner det, og vil at jeg skal være der jeg kan få det bedre... :-)

[FanteGuri]

Åh, du vesle mor! Du er på ingen måte dårlig! Du er som rutletutt sier, fersk! Det tar lang tid å bli kjent med et nytt menneske, det har jeg selv erfart og alle andre nybakte mødre. Ingen vet vi forskjell på alle gråtelydene; hva er det nå tro?

Forsøk å ikke stress når barnet gråter, prøv å tenk at dette er hans måte å prate på, han har jo ikke noe språk... Jeg vet det ikke er lett, blir selv kjempestresset mange ganger når jenta mi gråter, men det har blitt bedre. Ikke tenk at han ikke liker deg, du er jo alt han har, deg og sin pappa, han er fullstendig avhengig av deg, din omsorg og kjærlighet, og jeg ser jo at du gir ham alt du kan!

Ikke lett når man føler seg ensom, og du bor på et lite sted, men du har jo tross alt oss her inne på Dib.. Og du, det er slett ikke vanlig at alle nybakte mødre er ut med venner, på bytur og kafe, tror nok de fleste er mest hjemme den første tiden.. Du skal se du får bedre tid etterhvert, når gutten blir litt større, hos oss ble det et nytt liv med bedre tid og mere morro da vesla var rundet 2 -3mnd ca, måltidene ble færre, gråtingen ble mindre, hun kunne ligge litt for seg selv på gulvet, begynte å smile til oss, var mye mere med kan man si.. Da først var det jeg ble ordentlig kjent med barnet jeg hadde fått!

[Sørland-snuppa]

du høres så abbsolutt ikke ut som noe dorlig mor. lankt i fra. jeg gledet meg til og skulle få baby og gå masse trilleturer og cafe besøk.det gjorde jeg med førstemann. det gikk ikke. de 3 første månedene var han mye urolig og grein mye og likte ikke og ligge i vognen. så jeg kom meg nesten ikke ut av hus de 3 første månedene. jeg var kjempefortvilet for det. men kjønner ikke hvorfor det nå. jeg burde ikke ha tenkt så mye på det, men heller nytt tiden hjemme med han.jeg gjorde jo det litt også da, men jeg var litt for stressa. skulle ha slappet av mere. men ikke så lett når han krever alt av oppmerksomhet og en har ei til på siden. jeg var veldig depprimert de 2 første månedene.

[Anonym bruker]

Snufs, nå begynte jeg nesten å grine, det var så godt å lese svaret ditt.. Gutten min smilte til meg da jeg sang for ham nå nettopp, det var så fint! Jeg får jo dårlig samvittighet av å ha sånne tanker, han er jo bare liten og uskyldig og skal lære alt helt fra begynnelsen han også.

Merker det er verre de nettene han har problemer med å sove, jeg blir så ute av meg når jeg ikke greier å roe ham når han bare skriker..

 

Men de har jo begynt med en sånn evaluering ved 6-ukers-kontrollen på helsestasjonen, om hvordan mor har det. Da får jeg jo sjansen til å sette ord på det jeg tenker og føler, og evt få hjelp med det.

 

Tusen takk for svar og klem, det varmer godt!

[Anonym bruker]

Så fine svar fra dere alle, tusen takk!

Jeg skal prøve å tenke sånn at alle har nok "startproblemer", det tar jo tid å bli kjent med et nytt menneske, skjønne signalene hans og så videre.

Tror jeg er veldig redd for å havne i en depresjon, spesielt siden jeg har vært plaget en del med angst og depresjoner tidligere. Og da er det ekstra kjipt å ikke ha noen rundt meg som jeg kan prate ordentlig med, selv om jeg har en veldig forståelsesfull og hjelpsom samboer, som er verdens beste pappa! Men det er noe med den jentepraten.. Derfor er det godt det finnes nettsteder som dette, er veldig glad for at dere snille damer er her inne:)

 

Tusen takk!

[*Rutletutt*]

Det er herlig når de smiler:o) Jo eldre han blir, jo mer kontakt får du med ham - da kommer nok morskjærligheten til å renne over;o) Det er fryktelig slitsomt med små babyer...og for en førstagangs kan det være et sjokk (det var det for meg) - men de små øyeblikkene som et smil og latter gjør at det er verdt det:o)

Jeg fikk meg en smell denne gangen også - med ei lita ei med kolikk og store soveproblemer...noen netter er jeg så forbanna på hele verden at jeg bare sitter og gråter...så du skal vite at du ikke er alene om å ha det tungt;o/ Ikke ha dårlig samvittighet - gutten din har det kjempefint med deg som mamma - du er den beste mammaen han kunne hatt, bare tenkt på det:o)

 

Klem

[Frk. Vable]

Nå har du jo fått mange svar og alle sier det jeg og mener. Slenger meg på her likevel!

DU ER INGEN DÅRLIG MOR!

 

Da jeg fikk datteren min (første barnet mitt) følte jeg heller ikke den "overveldene morsfølelsen" som alle snakket om. Folk som hadde født før fortalte at "når du får babyen på magen, er all smerte glemt!"

Det var bullshit for min del. Fødselen var jævli vondt, var utrolig sliten, så når jeg fikk henne på magen var jeg helt tom innvendig. Var bare glad det var over. Skjønte egentlig ingenting, tror jeg gikk litt i sjokk... hehe

 

Samboeren min jobber offshore, så jeg var livredd da han reiste ut første gangen etter fødselen. Var så utrolig sliten..

Men det gikk jo greit, da.

 

Uansett, tror datteren min var 6 mnd. da vi var på vei hjem i bilen etter et besøk. Tok ca. 1 time å kjøre hjem. Da vi hadde 15 min igjen begynte hun å gråte noe helt sinnsykt!!! Tror hun ble litt ensom bak i bilen. Jeg kunne ikke stoppe heller, for hun gråt igjen med en gang vi begynte å kjøre igjen, så måtte bare forte meg hjem.

Når vi endelig parkerte og jeg tok henne ut av bilen, hikstet hun noe helt forferdelig etter all gråtingen, og det var da jeg fikk den ordentlige morsfølelsen. Dårlig samvittighet og alt bare ramlet over meg på en gang... Gråt sikkert like mye som henne etterpå..

 

Det ble langt dette her, men uansett, det tok meg 6 mnd. å få de følelsene du snakker om.

Med barn nr. 2 tok det 1/2 min!!! (mye enklere fødsel)

 

Det går nok kjempefint med dere, skal du se!

 

Stor klem

[Gjest]

Hei, du har fått mange gode svar, så du ser at det er helt normalt å ha de følelsene du har. Jeg kom bare til å tenke på noe som står på Libero sine sider, av alle ting, som faktisk er ganske godt skrevet:

 

"Det kan ikke sies ofte nok: Det tar om lag tre måneder for babyen å venne seg til livet utenfor magen. Og om lag like lang tid for foreldrene å bli kjent med babyen sin.

 

Disse tre månedene tilbringes best i sofaen sammen med babyen. Begrenset med besøk (og de som kommer skal i det minste ha med seg kake), mye hvile (sov når babyen sover), god mat og zapping foran TVen pleier å være den aller beste måten å starte livet som foreldre på.

 

Den dagen kommer tidsnok da det ikke lenger er et prosjekt å gå ut med søppelet, og tanken på å ta babyen med ut i verden føles riktig hyggelig. "

[MathildeC]

Jeg tenkte akkurat det samme som deg! Det var som aa lese om meg selv. Tenkte ogsaa at baby ikke likte meg osv.

Naa er jenta mi 5 mnd snart og jeg koser meg. Hun er kjempeblid og skjoenn, og jeg som var saa redd for at depresjonen min i begynnelsen ville "odelegge" henne. Ser absolutt ikke slik ut :-) ! Jeg haaper og tror det samme skjer med deg - du vil foele deg bedre etter hvert. Jeg foelte meg bedre etter 6 uker, og etter det gikk det stadig oppover.

 

Lykke til kjaere deg!!!!!!