Sukk hjerte, brist ikke...Kan noen hjelpe meg? (langt)

[Småfolk]

Datteren min på snart fire har i det siste vært helt umulig. Det hyles og sutres og gråtes fra tidlig morgen til hun legger seg. Alt jeg gjør er selvsagt feil. Hun kan flippe over bitte små bagateller som at en dør står åpen som vanligvis skal være lukket, eller at jeg åpner bildøren i garasjen på feil måte, osv.

 

Jeg har prøvd alt: Være mild, bestemt, Time out, skjefte. Hun er utrolig sta og nekter å gi seg. På den annen side føler jeg at å gi etter hele tiden er det samme som å gjøre henne en bjørnetjeneste, så jeg prøver mitt beste for å være konsekvent, selv om jeg ofte ser ann situasjonen.

 

Hun er ikke slik mot faren sin. Kan være vrang, men når han sier at sånn er det, eller ja, men jeg vil ha det slik, så gir hun seg. Med meg sutres det og skrikes det. Mannen min kommer stadig med råd og formaninger til meg om hvordan hun skal takles. Jeg prøver å følge disse rådene men de funker aldri med meg. Her forleden prøvde jeg som ham å ignorere henne. Mens det med ham fører til at hun forlater rommet for å furte i stillhet, så reagerte hun helt annerledes med meg: Hun kastet alle stolene overende. Da dette ikke førte til noen reaksjon fra min side, så begynte hun å slå og klype meg. Da jeg fortsatt ignorerte henne (hadde mest lyst til å begynne å grine der og da), gikk hun ut i stuen for å tømme ut alt hun fant av leker og tegneblyanter ut på gulvet. Jeg reagerte fortsatt ikke. Dette førte til at hun kastet seg på gulvet og begynte å skrike og gråte i en evighet, før hun endelig roet seg ned forran tv.

 

Hun har hatt et fryktelig temperament siden hun var ett år, hvor dagelige utbrudd (ofte flere) var en del av hverdagen. Uansett hvordan man håndterte sitausjonen ville hun skrike av full hals i tre kvarter til ende. I den nye barnehagen ble dette et problem, men de og jeg fikk etterhvert bukt på dette ved at vi jobbet sammen. De var heldigvis helt enige i min måte å håndtere henne på. Da hun ble to og et halvt år ble hun mye bedre! Og vi hadde nesten et halvt år hvor alt bare var helt fantastisk. Hun kan virkelig være verdens søteste unge! Men så rundt tre har det begynt igjen. Denne gangen ikke så høylydt som før, men ellers ganske likt.

 

Vet at mye er trass og at det er naturlig. Andre har det sikkert på samme måte, men man hører jo aldri om det. Ingen vil jo risikere å stå frem som dårlige foreldre/oppdragere. Men jeg er utstlitt! Jeg gruer meg til morgenene når hun kommer ned for å begynne dagen med å sutre. Og jeg gruer meg for å hente henne i barnehagen, hvor det begynner med sutring allerede når jeg henter henne. Jeg ser med gru til helgene og feriedagene hvor hun må være hjemme. Det er jo ikke sånn det skal være!

[Gjest Sekretøsa]

Huff, det hørtes ikke bra ut

MEN, unormalt er det helt sikkert ikke. Og at hun trasser mere mot deg, enn mot pappaen er helt normalt! (Har snakket med en barnepsykolog om dette).

Du er antageligvis hennes nærmeste, og derfor reagerer hun sånn når du overser henne. Har hatt samme regla her. En engel hos far, og en trassunge hos mor..

Har ingen gode råd til deg, men vil si at jeg forstår godt at du er sliten!

[*FLoRinA* Har født!!!!]

Jeg er pedagog og har jobbet litt med slike barn...

 

Har hun yngre søsken?

 

Det aller viktigste er at du og pappen reagerer likt på de samme tingene. Og at dere er konsevent. Motivasjonen hennes for å holde dette gående er at hun ofte vinner..

 

La henne få kontrollere små ubetydelig ting (f.eks velge mellom to sett klær osv) Da føler hun at hun bestemmer litt.. Pluss at det i utgangspunktet ikke går utover dere--- Klart d er viktig at det er dere som velger ut hva hun skal velge mellom---

 

Det er også viktig at dere aldri belønner denne sytingen med å gi etter for henne- Ta henne raskt ut av situasjoner når hun begynner å syte, ikke la henne få komme til det punktet der dere blir desperate etter å stoppe det..Det er som oftes da hun vinner.. Disse reglene må gjelde både hjemme og andre steder...

 

Ville også hatt et sterkt fokus på god oppførsel...F.eks klistremerke belønning, hvor hun får et klistremerke hver gang hun viser god oppførsel (i begynnelsen) til å gi ett klistremerke hver kveld om dagen har vært bra... Når hun har f.eks 10 klistremerker, kan hun få en form for belønning i en aktivitet dere alle gjør sammen.

 

Du er overhode ingen dårlig mor.. Dette er vanlig problematikk i mange hjem, inkludert her hos meg..Noen barn trenger tydeligere retningslinjer enn andre..Noe jeg tror datteren din gjør..Hun bruker syting for å få kontroll...

 

Lykke til!!!

 

Bare spør om det er noe annet du lurer på----

[Småfolk]

Hei Palmesus!

Takk for trøstende ord. Godt å høre at det er "normalt" å være mer vrang mot mor enn mot far. Det er en bitteliten trøst. Jeg bare ser for meg at vi kommer ti å krangle sånn bestandig og at hun kommer til å hate meg. Får helt angst når jeg tenker på det. Selv har jeg ikke verdens beste forhold til mine foreldre, og vil så gjenre at det skal være annerledes med meg og min datter.

 

Men jeg har lurt på om denne utagerende oppførselen kan ha en dypere årsak en bare ren trass.

 

Før var hun del av et lite trekløver. Disse tre jentene var utrolig tette og gode venner. Så flytter den ene og slutter i barnehagen. Dette er trist, men de er jo fortsatt to da. Men nå har den andre av venninnene hennes også sluttet (og flyttet langt bort). Og jeg ser at når jeg henter henne i barnehagen så er hun ofte alene. Det er to andre jenter som har begynt i ettertid som er på hennes alder. Disse to er blitt veldig gode venner, men ifølge min datter vil de ikke alltid ha henne med i leken. Dette er fryktelig sårt å høre, så jeg har snakket med dem i barnehagen, men de sier at disse tre jentene leker mye sammen! Jeg vil jo ikke påstå at de lyver selvsagt, det kan sikkert stemme. Men jeg ser aldri at de leker sammen når jeg henter henne. Og om morgenen så sier de aldri hei til henne. I dag morges lekte disse to jentene i dukkehjørnet. Men datteren min ville ikke bort til dem. Hun satte seg heller sammen med de større barna for å perle. På vei til barnehagen hadde hun igjen gjentatt dette med at disse to ikke ville leke med henne dagen før.

 

Det aner meg at dette kanskje kan være en årsak til hennes utrolig utagerende oppførsel i det siste. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det, for de ansatte sier jo at de leker godt sammen...

 

[hurraa]

Det er ingen skam å be om hjelp, tvert om!

Som florina sier er det viktig at hun får kontroll på småting, slik at hun kan føle at hun ikke blir overstyrt.Ha litt kontroll over sitt liv. Jeg har brukt klistremerkesystemet en del til min eldste datter som er 4,5 nå, og det funker veldig bra. Sist hadde hun en periode der hun aldri la seg til å sove, hun kunne sitte oppe å vente på meg til over midnatt. Vi prøvde alt, men hun holdt det gående og var trøtt og sur om mårran pga lite søvn. Måtte ta fra henne goder som tv-titting og hvis hun fikk 7 klistremerker, ble det bassengtur. Håper dere finner en løsning som fungerer og passerfor dere.

 

[Småfolk]

Takk for tip *FLoRinA*!

Ja, hun bruker deffinitvt syting for å få kontroll. Det med klistremerker er ikke noen dum ide. Det virket da hun skulle lære å gå på do alene, så kanskje det kan virke nå også.

 

Hun har ikke yngre søsken, men jeg er gravid. Tenker med gru på hvordan det vil bli.

 

Jeg er ganske så konsekvent (mener jeg selv), men min mann er det ikke. Vi diskuterer aldri foran henne om vi er uenige i den andres måte å takle henne, bare støtter opp om hverandre der og da (for så å diskutere det i ettertid når hun ikke hører). Men han har absolutt en tendens til å gi etter mye fortere. Han jobber umenneskelig mye, og er sliten, derfor orker han ikke sutring. Men som sagt så reagerer hun helt annereledes ovenfor ham. Og er han hjemme er hun som et lam i forhold. Det har derfor i det siste blitt til at hun får det hun ber om med en gang hun spør, slik at vi skal slippe at hun begynner å sutre. Jeg er ikke komfortabel med dette, mener vi gjør henne en bjørnetjeneste. Hun må kunne takle et bestemt nei uten å flippe ut.

 

Jeg lar henne være med å bestemme klær og pålegg. Hun får være med å lage mat, vaske gulv osv, om hun ønsker det. Og vi ser selvsagt på barnetv sammen, leser bøker osv.

 

Er jeg alene med henne så belønnes ikke sutring. Hun får hyle og skrike til hun er ferdig. Jeg gir meg ikke (er ganske sta selv). Men jeg blir fryktelig sliten av det og lurer på om det noen gang vil ta slutt.

 

Men dette med klistremerker hver gang hun er flink er absolutt noe jeg skal ta til meg. Tusen takk!

[hurraa]

Huff stakkars kjenner hjertet mitt briste litt også nå!

Problemet med oss voksne er at vi ikke kan sette oss inn i barnas verden slik den virkelig er. DE voksne ser og tolker situasjonen annerledes. Det finnes ikke noe værre å være utenfor, og ikke ha noen å leke med. Husker det selv fra jeg var liten. Hun har nok et savn etter sine venninner, som gjør hennes atferd vanskelig.