Deppa og lei

[Anonym bruker]

Er ti dager over termin. Føler jeg har en svulst på magen, jeg får ikke sove eller slappet av; det eneste jeg tenker på er å få født. Men den kommer ikke.

Til pass for meg, jeg var ikke interessert i å få barn i utgangspunktet, hadde et innforjævlig svangerskap, og se på meg nå. Heldigvis har jeg en god mann, som stiller opp og forsøker å gjøre det beste for meg. Men det hjelper ikke, for det eneste jeg har tenkt på siden uke 37, er å få født, sånn at jeg kan begynne på livet mitt igjen. Nå er jeg i uke 42, og tanken på at jeg skal bli mamma er fjernere enn noen gang. Føler meg utakknemlig og slem, har venninner som sliter med å bli gravide, som tenker på å få barn hele tiden. Det er ingen jeg kan snakke med om dette her uten å virke helt følelselskald og grusom.

 

Egentlig lurer jeg på om jeg er i faresonen for å utvikle fødselsdepresjon. Har jo allerede det jordmoren min kaller en lett svangerskapsdepresjon.

Hormoner? Vet ikke. Om en uke er jeg satt igang, men er det noe å trakte etter? Er redd for det, hadde planer om å føde på ABC.

Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Hei du.

 

Høres ikke ut som du har det helt lett nå. Det er sikkert lurt at du passer på å få litt egentid når babyen er født. Pumpe er supert så mor kan få seg en tur til frisør etc. Små ting gjør underverker erfarte jeg når jeg fødte første gang. Bare det å kunne sove på magen....

 

Om det kan være til trøst så følte jeg med første mann, har 13 dager igjen til termin m nr 2, at morskjærligheten kommer litt etter litt. Når han kom ut var jeg mest opptatt av at jeg hadde greid å føde og at alt hadde gått så bra. Etter mange timer snek morsfølelsen seg på. Mannen min var skikkelig løvefar til å begynne med. Men når man kommer seg hjem og faller til ro i rytmer og hverdag så kan du sitte der en kveld og se på tv mens du ammer og du fatter ikke hvordan det går an å bli mer glad i et menneske enn det lille nurket. Og slike øyeblikk kommer titt og ofte etterhver.

Så det jeg forsøker å si da er at du ikke må ha for mye dårlig samvittighet nå. Det er du ikke tjent med og la heller gleden over barnet komme etterhvert. Det er ikke alle som er like stort barnefokus før de selv blir foreldre.......

 

Masse lykke til

[mams-til3]

hei på deg!!!!

jeg er selv 8dager over termin å har begynt å bli smågal..har mange av de tankene du har selv om barnet er sterkt ønsket i utgangspunktet.tror kroppen blir oppfucka av å gå så lenge over tiden.en blir deprimert bare av det..jeg griner bare jeg ser meg selv i speilet...er såååååå lei av den digre magen.vil egentli ha den dit pepperen gror..

sover ikke om natten å tenker på å bli kvitt magen 24timer i døgnet.

du er nok inne i en helt normal fase av dette å gå gravid..har hørt/snakket med flere som får som en "angst"/"anger" på å i det hele tatt ha blitt gravid.

trøst deg med at vi er flere som har det som deg....men det er uansett ikke mange dager igjen.når du får treffe den lille skapningen som har bodd inne i deg såååå lenge kan jeg love deg du blir smeltet...føler deg så rik som aldri før!!!!!

masse lykke til siste dagene....føler med deg.........

[Afrodite´71]

Hei

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Satt i dusjen og gråt i en halv time da testen viste positiv. Hadde overhodet ikke lyst på barn, og nå vil jeg bare ha ham ut slik at jeg kan gå ut alene, trene, leve et normalt liv etc.

Men jeg minner meg selv på at sv. skapet ikke er noe som er tvunget på meg, men mitt eget valg. Ja, jeg kan ikke utstå den digre magen. Nei, jeg liker ikke å amme, og liker ikke engang unger (unntatt datteren min, selvfølgelig!)

Føler at jeg ofrer så mye mer enn mannen min. Kroppen, karrieren, friheten. Mannen og datteren min snakker om hvor artig det blir å stå slalåm etter jul, og jeg blir så sur og humørsyk av å tenke på at jeg må være inne og amme!

Men som sagt, jeg vet av erfaring at morsfølelsen kommer ettervhert. Med datteren min tok det litt tid, men da den kom var den ubrytelig! Nå planlegger jeg tiden etter fødselen som best jeg kan. Har kjøpt el-pumpe slik at mannen min kan mate, og skal sove og trene masse!

Det går nok bra, bare pass på at du ikke inntar en offerrolle som ikke er bra for verken deg eller barnet. Ungen har ikke bedt om å bli født, og får kun ´en oppvekst!

Hilsen en sann egoist som også vil være en best mulig mamma.