hvordan er det å bo i utlandet med barn??

[Anonym bruker]

jeg er norsk om mannen min er australsk. vi bor i norge, men har planer om å flytte til australia om et par år. har ikke født ennå, men gruer meg allerede til å flytte fra familie, igjen. blir utrolig deppa og uttafår når jeg tenker tilbake på de gangene jeg har reist fra familien her i norge. vi har bodd i australia i perioder de siste 3 årene. jeg tenker jo selvfølgelig på mannen min og hans familie, at det må være sårt får dem at de ikke får se sitt første barnebarn på en stund, men tanken på å ta barnebarnet fra mine foreldre, og ikke minst hvordan dattera vår vil takle det gjør meg utrolig deprimert.

jeg vil også gjerne at barnet mitt skal prate norsk med meg, håper jeg aldri må tvinge henne til det. ser får meg at hun en dag sier "mamma, her i australia prater vi engelsk".

 

vi reagerer vel alle forsjellig på slike ting, men lurer på om det er andre som har vært i samme situasjon. hvordan taklet dere det?

[Miss Foster]

Ut i fra det du leser så tror jeg faktisk ikke du bør flytte jeg. Du sier du gruer deg og blir deppa - det er ikke akkurat det beste utgangspunktet for å starte et nytt liv i et annet land. Tenk deg godt om - VELDIG godt om før du tar den avgjørelsen.

 

Om det er hardt - ja det er hardt å være langt borte fra familie og venner og det nettverket du har i Norge. Nå bor ikke jeg så langt unna som Australia, men jo det er hardt. Har 2 småunger og er gravid med den tredje, dvs. vil i juli ha 3 unger fra alderen 3-0 år. Jeg har ikke den samme muligheten for avlastning - da det her ikke er noen besteforeldre som ser sitt snitt til å sitte barnevakt. Så jeg og min mann må "skifte på tur" om det er noe vi vil gjøre uten unger. Skal vi gjøre noe sammen så blir det med ungene.

 

Angående språket så er ikke det noe å bekymre seg for. Jeg snakker norsk til mine unger, min mann spansk og her lærer de seg oxo valensiansk i barnehagen. Unger forstår faktisk forskjellen og jeg tror det er viktig at man er konsekvent med språket. Dvs. at jeg snakker kun norsk når jeg snakker til/henvender meg til ungene, mens jeg og min mann oss imellom snakker spansk. Hvis jeg ikke opprettholder norsken med ungene mine så vil de ikke ha forutsetning for å kunne kommunisere med sine besteforeldre, tanter og onkler i Norge.

 

Uansett hva du bestemmer deg for så lykke til, men tenk deg godt om. Husk at det heller ikke er bare bare å dra hjem til Norge igjen med en unge om hjemlengselen og savnet blir for stort hvis faren ikke vil.

[kaisa&kompani]

Hei!

 

Etter aa ha studert i England tre aar flyttet jeg i norge for et aar da jeg ble gravid. Kjaeresten min er engelsk og vi ble enige om at vi skulle proeve aa bo i England med barnet vaart, og om jeg ikke likte det skulle vi flytte til Norge.

 

Under graviditeten reiste jeg mye mellom norge og england, hadde jo jobb i norge, men ville jo vaere med kjaeresten min ogsaa. Lillejenta ble foedt i Norge , og den foerste maaneden hadde vi i norge, med god stoette fra besteforeldre.

 

Naar tiden naermet seg aa reise til England ble jeg mer og mer deppa, hadde daarlig samvittighet for mine foreldre pluss barnet mitt, jeg visste jo ingenting om aa ha barn i England (eller aa ha barn generelt:)) Jeg angret sterkt paa aa ha gaatt med paa aa flytte til England.

 

Naa har vi bodd der et halvt aar, og nesten hver dag gaar jeg rundt aa tenker paa at det ville vaert bedre aa bodd i Norge. Mye paa grunn av at jeg savner nettverk rundt meg, besteforeldre som saa gjerne vil hjelpe til har vi ikke i England. Har slitt litt med depresjoner pga. at jeg ikke faar dele lillejentas utvikling med de jeg er aller mest glad i (bortsett fra kjaeresten min da).

 

Jeg tror nok babyen vil faa det bra uansett, saa lenge den er sammen med deg, men saa spoers det om hvor bra du vil faa det.. og det gaar igjen ut over babyen..

 

Vet ikke om du faar noe ut av dette, om jeg kunne gjort det paa nytt ville jeg nok ha bodd i Norge iallefall et aar, for aa faa bli mer kjent med barnet mitt og morsrollen i trygge, kjente omgivelser.

 

Vi har hatt jul i norge i to uker naa, det har vaert fantastisk. Reiser tilbake om en uke, ser ikke fram mot det.

[kaisa&kompani]

hehe.. nicket er ganske misvisende.. vesla er sju maaneder..

[Gjest]

Jeg flyttet til Singapore med min datter som var fire mnd på den tiden (nå ti mnd). Savner også familie og venner, men likevel så syns jeg at vi er heldig som faktisk får oppleve noe annet enn Norge. Vi skal bare bo her et år da, men vi tenker faktisk på å bli lenger fordi vi trives så godt. Vi får i norsk lekegruppe i sjømannskirken, treffer naboer med barn på samme alder, svømmer flere ganger i uken. I juleferien vår reiste vi til Vietnam og Kambodsja og har hatt den beste ferien noensinne! Dette ville jeg aldri fått gjort om vi fortsatt bodde i Norge. Jeg har også lang vei hjem, men vi har fått masse besøk og har enda mer til gode. Det er både fordeler og ulemper med å flytte utendlands. Foreslår at du setter opp en liste og vurderer for og i mot ut i fra hva som er viktigst for deg.

Jeg har så langt hatt et helt fantastisk år selv om det har vært tungt til tider siden mannen min er mye borte i løpet av dagen.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror det ille vært lettere om du hadde et nettverk i ditt nye land før du fikk barn. Det er vanskelig å bygge opp nettverk dersom dere ikke bor nære din manns familie - det er mye lettere om du hadde jobbet eller studert.

 

Dersom dere ønsker å dra ville jeg født barnet i australia om jeg var i din situasjon. Det er mye vanskligere så snart barnet er født.

 

Vet at dette var magre råd - lykke til med beslutningen.

[Cat74]

Jeg er gift med en amerikaner og har bodd 4 aar i USA. Vi har en soenn paa 2,5 og naa er jeg gravid med nummer 2. Det var vanskelig aa flytte fra jobb, familie og venner i Norge, men naa synes jeg det gaar veldig greit og jeg foeler meg vel saa hjemme her som i Norge. Man maa bare ta tiden til hjelp, for det kan ta flere aar foer man blir fortrolig med det nye hjemlandet. I begynnelsen foelte jeg meg ensom og utenfor (jeg visste ikke engang hvordan jeg skulle betale en regning), men naa som jeg har faatt mange venner og vet hvordan samfunnet fungerer er alt mye lettere. Jeg har vaert veldig heldig og har hatt mye besoek av foreldrene mine. Jeg har ogsaa vaert i Norge i lengre perioder, men det blir straks vanskeligere og ikke minst dyrere med 2 barn. Jeg snakker med familien via webkamera flere ganger i uken og det anbefales paa det varmeste. Da kan de i Norge faa se og snakke med barnebarna sine og avstanden foeles litt kortere.

 

Aa bo i utlandet passer nok ikke for alle, men for meg har det vaert en berikende opplevelse og jeg har faatt sett saa mye mer av verden. Jeg savner familien min kjempemye, men naa har jeg faatt min egen familie og velger aa fokusere paa dem. Saa lenge vi har det bra sammen og trives der vi er, har jeg ikke noe problem med aa bo i utlandet.

 

Lykke til alle dere som staar paa flyttefot!

[Da HarViTreUnger]

He,he. Jeg har bodd 5 år ute og vi har nå flyttet tilbake til Norge. Jeg føler meg som en utlending her hjemme jeg... selv etter halvannet år. Rart med det