Noen innpill?

[Anonym bruker]

Ja, ja, vet ikke hvordan jeg skal begynne dette men..Har i lang tid tenkt på å avslutte ekteskapet med min mann, menvet ikke om jeg overreagerer eller om mine følelser er riktige. Vi krangler veldig mye, nesten hver dag, høyt lydnivå som går utover barna. De ser ofte at vi skriker til hverandre, dette kommer mye av at jeg nekerå la han bestemme over meg, føler ofte at jeg er helt stressa fordi jeg må tenke over om jeg gjør noe som han kommer til å klage på. Feks i dag holdt jeg på å lage middag og mens middagen kokte i gryta skulle jeg bare sette meg ned 5 minutter for å sjekke mailen, da kom han å skrudde dataen av og da jeg skulle skru den på, begynnte han å kjefte. Da klikka det for meg fordi er så lei over at jeg ikke kan få gjøre som jeg vil, mens han godt kan sitte i timesvis på telefon. Han ser ofte andres feil men ikke sine egne. Har gang på gang prøvd å fortelle han at jeg har behov for at han viser at han er glad i meg, han mener dette ikke er nødvendig for det er barnslig (men visst jeg liker nærhet og romantikk, burde han da ikke gi meg litt av dette, eller skal jeg bare gi etter?) Han sier aldri noen pene ting til meg, får aldri høre hvor vakker jeg er etc, men jeg sier ofte slike ting til han..la på meg en del kg etter svangerskap og dette bruker han ofte mot meg, han sier han har funnet meg på gata og jeg må være takknemlig for at jeg er kommet så langt pga han..uff blir dårlig formulert dette her, men vanskelig å få uttrykt har bare en slik trist følelse inni meg, for han er jo også snill og god far på mange områder, men føler meg rett og slett underernært på kjærlighet...

[Anonym bruker]

Jeg er langt ifra ekspert på parforhold men jeg får en tanke av at han kommer til å drepe det dere har ganske kjapt!

 

Å det er ikke din feil at forholdet deres går i dass!

Han virker sta og egoistisk ut på flere måter.

 

En god far kan han være selv om dere skilles.

Men du elsker han kansje siden du vil ha mer av han?Mer kjærlighet?

 

Han respekterer deg ikke!

[Anonym bruker]

Heisann. Takk for svar. Ja, det er jo akkurat det at jeg elsker han, virker som vi har et berg og dalbane forhold, enten krangler vi eller så er alt bare bra. Når vi krangeler og han viser så lite respekt, kunne jeg ha reist fra han på flekken, men så blir vi venner igjen og tanken på å bryte opp blir vanskelig. Utrolig barnslig, skulle jo tro vi var fjortisser. feks i går etter en krangel, gikk han inn på soverommet å låste døra slik at jeg ikke kom inn:))Må jo bare le, så utrolig barnslig.måtte jo sove på loftet. I dag har han ikke sagt unnskyld, jeg har så utrolig lyst å ta på han, eller gi han ett kyss, men ønsker å se om han kan ta iniativ først. Føler at jeg aldri får noen positiv stimulering fra han, utenom når han vil ha sex. Men, er det barnslig å ønske å få positive bemerkninger eller å høre at man blir elsket av sin mann?

[Anonym bruker]

Nei du har rett på kjærlighet og nærhet...han vil nok men kansje han ikke er den typen som viser det på den måten du trenger?

 

Jeg var samboer til en jeg elsket i 2 år men var nødt å gå nett pga jeg likte ikke følelsen av at jeg elsket han høyere!

 

Jeg døde mer og mer pga kjærlighetsorg i forholdet....jeg fikk jo aldri nærhet!aldri kos.Det var som om han ble stressa når jeg satt meg for nær han når vi var alene for merkelig nok gikk det bedre når i f.eks var på besøk...Da strøk han meg kansje over låret men som sagt ikke ellers!

 

Det var veldig vanskelig å få han til å fatte hvordan det var for meg!

 

Men etter en stund ble jeg sammen med en annen og han var heller ikke særlig flink til å ta intiativ til nærhet men det gjorde ingen verdens ting!!Jeg syns egentlig bare det var greit men det var nok pga han viste meg kjærlighet på en annen måte.Jeg visste bare at han elsket meg for den jeg er osv....

 

Nå er jeg sammen med en annen hehe og her er det helt motsatt!!!

 

Han klenger på meg alt for mye:=( han liker veldig godt å kose men er ikke like flink til å se meg hvis du fatter....han lever lksom sin lille verden mens jeg og ungene vår.

 

Han viser lite empati i forhold til dem jeg var sammen med før!!!

 

Men uansett....hvis dere krangler mye så må dere jo få hjelp.Hva med familieterapi eller samlivskurs?

Som du selv sier så er det jo ikke bra for verken dere 2 eller --ikke minst barna.

 

Jeg har det samme problemet her:=(

 

Derfor bor jeg ¨å for meg selv med barna--nett pga all kranglingen

 

Det er ikke lett men barna kommer først

 

Du ønsker selvfølgelig det beste for barna men da må du innse at dere ikke kan ha det sånn lenger:=(

 

Hvor gamle er barna?barnet?Hvor lenge har dere krangla jevnlig?

 

Betyr lite for barna hva kranglene handler om!

 

hilsen meg oppfor