Det er vanskelig å begrense

[Anonym bruker]

stebarna i forhold til våre mindre felles barn. De vil skifte, trille, holde, leke som om det var dukker det dreide seg om. De krangler også om hvem sin tur det er med X og Y nå.

Hver 200 meter i et overfullt kjøpesenter fikk jeg spørsmål om, kan jeg få trille nå. Tiltross for at jeg klart hadde sagt fra om at ikke her inne det er så fullt, du kan knapt se over kanten og dagen før hadde jeg måttet ta over, etter å ha kjørt inni tre fremmede mennesker.

Like før sengetid, med trøtte små unger, begynner de å skulle kose og hipse, kjille og dille. Vi har en 1 åring som skriker Nei, og vil ned, og ofte slår etter dem.

Selvsagt er det gøy av og til, de minste liker litt liv i huset og er og smiler, men storsett blir det for mye.

Det tar jo helt overhånd. Noen andre med tilsvarende problem? Hva gør en, vi pleier å be dem la småbarna i fred, og ting som nei du kan ikke vekke dem, nei du får ikke holde når de sover, du trenger ikke bære, x er ingen baby som ikke kan gå selv, eller du trenger ikke mate store unger.

Samværstiden blir ikke særlig koselig når en hele tiden må kjefte og si de skrier fordi de ikke vil. De nekter å høre, og ser ikke at det ikke er dukker som en skifter klær på flere ganger om dagen.

Blir så frustrert!

[Anonym bruker]

Flytt fokus vekk fra ungen kanskje? Også er det viktig å lære dem grensene, og det er også noe som skal læres:)

Skjønner at det er et slit, her er det elleville tanter som må stagges, stebarnet er roligheten selv (og egentlig ikke mer en passelig interessert enda), men det går over!!

Og det finnes vel en far som kan ta litt ansvar for at de lærer hva som er ok og ikke ok?

Lykke til!

[Anonym bruker]

Faren er helt totalt ubrukelig når det kommer til noen som helst grensesetting ovenfor særkullsungene.

Jeg tviler på at det går over, det har pågått i årevis nå, og små unger er visst stor stas om en er 10 eller 15.

Blir sprø av å ha dem hengende over ungene mine som klegger.

Da sistemann ble kjørt til skolen mandagsmorgen føltes det som en befrielse. Etter all kyssingen og klemmingen og sutringen og skrikingen. Jeg kunne lene meg tilbake i sofaen, med minsten på puppen, Pingu på TV, med rolige unger som fikk ro rundt seg til å lese bok, og bygge klosser, og en mor som fikk drikke kaffe og nyte livet og ungene.

Og ikke høre på det evindelige maset og støyen og oppaste stemningen, pressende på de minste barna.