problemer

[maria isabell]

min mor er fantastisk snill,hu gjør sikkert ting i beste mening,men vi ender alltid opp med å krangle....eg føler hu overkjører meg...trudde hu skulle behandle meg mer voksent nå som eg har barn og er svært annsvarsfull. eg studerer fulltid samtidig som har alt annsvaret for min datter...eg har aldri tid til meg selv...leser og passer på jenta mi er en 24 timers jobb...

min opdragelse har bestått av: vi godtar ikke mindre enn 5 i karakter.....gå på høyskole,ellers kan du ikke kalle det en skikkelig utdanning...sex før ekteskapet er hor....gjørde du noe galt vart du slått...en gammeldags opdragelse som eg tar avstand fra....mine foreldre elsker sine barn over alt, min mor har gjort så utrolig mye for meg når eg budde hjemme trur hu gav meg 2000kr pr mnd til frisør og klær....

eg kan ikke huske sist hu gav meg en klemm eller sa hu var glad i meg... når eg var tenåring valgte eg ikke menigheten som mine andre søsken ,men valgte festing....dette var grusomt for min mor å godta og i dag kan hu dra fram 10 år gamle ting og kritisere meg for det....har gjort mine feil og har lært av de...mener det gjør meg til en erfaren og annsvarsfull mor...men min mor klarer ikke å glemme tenårene mine og klarer ikke å tilgi meg det...hu klarer heller ikke å respektere mine valg, hu vill helst bestemme over meg enda..

.flyttet ut når eg var 16 og siden den dagen har eg alltid klart meg selv...har aldri spurt mine foreldre om en krone! hvorfor kan hu ikke behandle meg som den eg er i dag og ikke den eg var når eg var 15:) hu kan for eksempel ringe å fortelle meg at eg må huske å ta på lue på ungen min når vi skal ut????hallo..mitt barn får ikke gå ut uten lue,ull inderst,ull gensar,locobase i ansiktet osv...passer så godt på gullet mitt at mangen mener eg er for nøye på ting...men like vel kritiserer min mor alt eg gjør og forteller meg ting som selv en unge hadde forstått....slik har det vert i mangen år...eg prøver å forklare hu at hu må respektere meg,men når ikke inn til hu...hu sier at eg er kjempe stygg når eg prøver å forklare hennne at hun ikke behandler meg noe fint på enkelte områder...når vi har familiebesøk kommer hun alltid med fæle kommentarer som ingen hører,det ender opp med at det blir siste dråpen og eg klarer ikke styre tempermanget mitt...da blir hu lei seg og alle syntes at eg er fæl...mener ikke å bli sint...men blir bare så oppgitt...eg ringer min mor flere ganger i uka å prøver å ha en venlig samtale...kvar gang ender det med krangling....min mor kan ikke fortelle noe positivt,bare negativt om meg og mine valg i livet...blir så utrulig oppgitt...har så lyst å være venner med min mor...eg tilbydde meg å pusse opp stua hennes...er utdannet innen teining,form og farge,så tenkte hu hadde blitt glad...hu avfeide det med en gang og sa at det vart bare extra arbeid...hu kritiserer meg fordi eg aldri kommer hjem å hjelper hu i huset...har det veldig trevelt med å få tid å vaske min egen leilighet...spurte hinn dagen om det var noe eg skulle hjelpe med og hu ville ikke ha hjelp...kommer hjem en gang i månen å klipper hele familien og det ser hun på som en selfølge...har kjøpt fine prsanger til henne i håp om at hu skal bli glad...det varer 5 minutter så kommer det negative og kritiserende igjen...aner ikke ka eg skal gjøre...etter så mangen år med konstante konflikter gjer eg snart opp...har spurt om vi skal gå til noe rådgivning, men det er vil hun ikke...har invitert hun med ut for å spise men det vil hun ikke...problemet er at eg er veldig glad i min mor,men nå gjer eg opp snart...må legge til at min mor er venner med de fleste og det er eg også...men vi går veldig dårlig sammen...KA SKAL EG GJØRE???? VÆR SÅ SNILL KAN NOEN GJE MEG ET RÅD???HAR PRØVD ALT...

[Ann-chi87 14.pp!]

hei maria isabell:)

 

har ikke sånn kjempe masse råd og gi deg, men vil bare gi deg en klem for at du virkelig prøver å være venn med mammaen din:)

 

også syns jeg at du skal skrive ut dette innlegget du har skrevet og gi det til din mor. kanskje hu skjønner hva du mener om ting og muligens tar det til seg når det kommer skriftlig:)

 

uansett lykke til:)

 

klem fra

[maria isabell]

takk,har fortalt det skriftelig, muntelig,med presanger...med alt...er bare så oppgitt....kan jo prøve en gang til...

[Ann-chi87 14.pp!]

hm.. høres ikke greit ut!

 

syns at du beskrev det veldig godt i innlegget ditt her i allefall.

 

har alltid hatt en kjempe vanskelig mor jeg også, men det bedret seg når jeg flyttet hjemmefra så har liksom ikke så mange råd å komme med der.. selv om jeg veit til en viss grad hvordan det er å ha en slik dominerendes mor.

 

kan jo hende at hvis du hadde kuttet hun helt ut for en periode, og sagt at du ikke orker å ha noe med henne å gjøre når hu oppfører seg slik hu gjør. at hu kanskje hadde tatt hintet da?

 

med å kutte hu ut mener jeg at du ikke tar tlf og ikke omgås noe særlig med hu, og forklarer hu på forhånd at det er pga måten hu er mot deg.. og at du kan vurdere å treffe henne igjen hvis hu tar til seg det du sier!

 

ble litt rotete det her, men håper at du skjønte hva jeg mente.

 

 

[Gjest]

Kansje du kan prøve og ikke prøve så hardt??

Ikke ta så mye kontakt en stund og gi henne tid til og savne deg og kansje tenke over tingene du har sagt.

Mulig hun ser alvoret hvis hun blir litt redd for og miste deg og at hun kansje da er villig til og snakke med deg om hva som er galt..

 

Tror hvertfall jeg ville gjort noe slikt, men nå er kansje ikke jeg den beste til og råde siden jeg har et kjempeforhold til min mor...

[maria isabell]

tusen takk for rådet,har prøvd det også...snakket ikke med hun i en mnd og det vart bare verre...tusen takk for at du svarer meg...er bare så lei meg i dag..min mor har kjeftet i 2 timer på telefonen om ting fra barneskolen og fram til i dag...har prøvd atter en gang å få hu til å høre på meg...men nei da...eg begynner å lure på om hun ikke er 100 prosent frisk..det er så vanvittig mye mer enn det som stod i innlegge mitt.. hu er blant anna veldig opptatt av fasaden og lever mye tilbake i tid...det kan jo ikke være normalt at 90 prosent av det hun sier til meg er negativt og de andre 10 prosentene er nøytralt..eneste gangen hun blir glad er når eg kommer hjem med 5 eller 6 i karakter......

[maria isabell]

så heldig du er...har så lyst å le sammen med min mor og gå på kafe og prate om hyggelige ting...men det går aldrig....

 

[Ann-chi87 14.pp!]

bare hyggelig å svare veit du:)

 

skjønner godt at du blir lei deg, er ikke koselig å få kjeft av de man er glad i..

men tror at hvis jeg hadde vært deg hadde jeg kutta hu ut enda lenger hvis ikke det hjalp med en mnd. virker ikke som du blir noe glad av å ha det sånn her. så kan jo hende at du hadde fått det bedre med deg selv hvis du ikke har noe kontakt med hu?

 

da slipper du klaging og føle at du ikke er bra nok ,men kan heller konsentrere deg og ditt liv og dine valg:)

 

stå på

[maria isabell]

kankje, men da blir hun lei seg...fordi min mor er faktisk veeeeldig glad i sine barn, hu har bare missforstått litt...da hu vart gravid for 4 gang annbefalte legene henne abort fordi det var fare for min mor sitt liv...min mor valgte å beholde og mot alle odds gjekk det bra...hun ofrer seg helt for sine barn...når eg budde hjemme gav hu alle pengene hu hadde til overs til sine barn og selv hadde hun ingenting...men hun behandler de 3 yngre brødrene mine anderledes enn meg...kankje det er på tide å gje opp...

[Ann-chi87 14.pp!]

ja hun blir sikkert lei seg, men blir ikke du lei deg også av at hun oppførere seg sånn?

 

syns at du må tenke på deg selv å dine følelser jeg!

[maria isabell]

må vel det...blir så sliten av denne konstante konflikten...det skal jo ikke være slik mellom mor og datter når vi begge er voksne mennesker...og vi er jo glad i hverandre...hvordan klarte du å få godt forhald til din mor? utenom å flytte hjemmenifra..

[Ann-chi87 14.pp!]

jeg måtte lære meg til å ikke bli irritert for fort. har nemlig et kjempe temperament. og så måtte jeg la være å krangle med hu selv om jeg hadde kjempe lyst og hu var kjempe tett mot meg. for da var det jeg som var den voksne av oss to. og etterhvert bedret det seg, vi kranglet stadig mindre fordi mamma skjønte at jeg ikke gadd og klrangle med hu alikevel og den dag i dag har vi er greit forhold:)

 

og jeg begynte å være mer åpen mot hu, dele ting som skjedde i livet mitt med hu, f eks ringte og fortalte ting som hadde sjedd og slikt slik at hu skulle føle seg litt inkludert..

 

 

[maria isabell]

kan nok dempe temperamanget litt ja...men det er ikke lett når en bare får negativ kritikk hele tiden...når eg sier ja,ja,ja,ja til alt hun sier fordi eg ikke orker å krangle blir hu sint da også....men trur det er eneste løsningen og ikke bli sint;) takk,vi får prøve igjenn:) litt mer optemistisk nå så fint at du er blitt venner m mammaen din da...da er det jo håp:)

[Ann-chi87 14.pp!]

skjønner at det ikke er lett altså, var flere ganger jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å ikke skrike å klikke på hu.

men alt i alt har jeg generelt blitt flinkere i de fleste sammen henger å ikke bli så sinna:P

 

tror nok at det er håp for dere så lenge mammaen din også er enig i at ting bør forbedres.

 

bare til å skrive pm og sånn hvis du trenger å snakke med noen innimellom altså