Ønsker meg barn, men samboer vil vente

[Milena]

Jeg er 26 år, og samboer snart 27 år. Vi har vært sammen i 8,5 år. (hadde riktig nok en pause for tre år tilbake, før vi fant ut at vi ville satse videre på et liv sammen). Vi har gode jobber, et nyopppusset rekkehus, bil, og ellers det meste som skal til for å skape en trygg familie. Vi har et godt forhold, med lite krangling, selv om vi er ulike på endel områder. Uansett er ikke dette ting som er uoverkommelige.

 

DET som derimot har begynt å slite litt på forholden er mitt ønske om barn. Tvillingsøsteren min har en nydelig jente på 2.5 år, og flere av venneparene våre har også barn under 2 år. Jeg har tenkt på barn lenge, men i det siste er det blitt en mani. Jeg elsker å være hjemme. Lage mat, holde ting rent, lese etc, og jeg føler at jeg er klar for å ha mer å bry meg om. Vi har festet en del, reist på 1-2 ferier i året, pluss hotellturer m.m. Det er selvfølgelig veldig hyggelig, men livet er jo ikke over selv om man får barn. Vi har jo f.eks ofte reist med søsteren min og hennes familie... Jeg føler at samboeren min ikke skjønner dette helt... Han sier at "ja vi skal selvfølgelig ha barn" og "ja, snart", men når!?! Jeg prøver å snakke med ham, men det er vanskelig. Og jeg svarer med å avvise ham litt, eller stenge ham ute, selv om det ikke er lurt. Det er liksom blitt en avstand mellom oss... Av og til tenker jeg at det kanskje ikke skal bli oss to alikevel... Og det er blitt til at jeg blåser opp andre ulikheter, som jeg før ikke synes var så ille...

 

Er det noen som har det slik?! Gleder meg iallefall til å kunne si at jeg er gravid.... Vi får se!

 

[mamiladi]

Jeg skjønner frustrasjonen.. Jeg ønsket meg barn med mannen min allerede ett år etter at vi ble sammen, og måtte vente i seks år før han var klar for det nå :-) Er glad som en lerke nå! Men han var ikke klar da han var 28 og frem til han ble rundt 32. Først da begynte han å smile litt til de pludrende babyene alle vennene våre fikk :-) Jeg er noen år yngre enn mannen min må det nevnes. Vi er forskjellige men krangler aldri. Nå gleder han seg kjempemasse og kan nesten ikke vente på å møte den lille.

 

Men hjelpes jeg husker godt hvordan det verket når jeg så alle som ble gravide. Og alle de søte små. Jeg ble jo deppa. Det var også vanskelig å prate om det, fordi det virket som om han ikke helt klarte å se dette fra mitt (kvinnelige) ståpunkt. Mange av oss har jo mammahormoner lenge før vi får egne :-) Jeg håper du slipper å vente så mye lenger! Prøv å være åpen om det, kanskje det går igjennom? Lykke til :-)

[Milena]

Takk for at du svarte Fint å vite at det finnes flere som har vært \ er i samme situasjon! Skriver inn her, fordi jeg ikke kan snakke med familien så mye om dette. De vil jo at jeg skal gi dem et barnebarn! Helt siden tvillingsøsteren min fødte har jeg fått spørsmål fra nær og fjern... Det har ikke vært så plagsomt egentlig, fordi jeg alltid trodde at det ville bli min tur snart. Det er det siste halve året som har gjort meg deppa... Men jeg skal prøve å snakke med samboeren min igjen... Det er nesten rart at man kan bli så opphengt i noe... Jeg har tenkt på graviditet og barn nesten hver dag... Jeg prøver jo å se for meg alle de slitsomme og plagsomme aspektene også...men det hjelper ikke stort! Min største skrekk er at vi endelig skal prøve, og så blir jeg ikke gravid. Var gjennom en laserbehandling på livmoren for ca. to år siden... Legen sa det ikke var noen fare...men man vet jo aldri...

[Mammaen til Turid]

det jeg gjorde var at jeg spurte min samboer om jeg skulle til legen å fornye resepten min når den gikk, eller om jeg skulle la være (da hadde jeg to mnder igjen eller no..). mjoo, jaa, nei.. jeg kunne jo la være da... *ler* jeg har jo også ønsket meg barn lenge da, men jeg var klar over at begge måtte være klare, så ingen "tvang" fra min side sånn sett, selv om jeg har spurt om det flere ganger...

en annen som jeg hørte om, hun ga klar beskjed til sin samboer at nå var hun sluttet på pilla, så hvis ikke han var klar for barn måtte han bruke kondom (de har nå en gutt på 7 mnder...) hehe, men han var litt sånn at han ikke helt visste hva han ville....

[Gjest ღ♥star♥ღ]

Jeg skjønner hva du mener. Nå er jeg rikitg nok litt yngre enn deg, men har litt av den samme problematikken her i huset. Jeg var ferdig med å studere og i fast jobb, og vi hadde planlagt å prøve, men så ble det til at vi utsatte det fordi vi flyttet. Vi har i grunn diskutert temaet mange ganger og blitt enige om at "nå" skal vi prøve, men sambo backer alltid ut i siste sekund. I grunn er det greit at vi ventet den gangen, i mine øyne var vi nok litt unge når jeg tenker tilbake, og i andres øyne er jeg nok litt ung fortsatt. Unasett, vi har vært sammen i over 5 år og vært samboere siden våren '04. Det materielle er på plass og vi lever i grunn et veldig rolig "familie" liv, dog uten barn.

 

Veldig mange av mine venner og bekjente har allerede fått barn. Jeg er veldig lykkelig på deres vegne, men også litt misunnelig for jeg skulle ønske at vi også fikk barn eller i det miste planla når vi skulle begynne å prøve å få barn. I fjor planla vi at denne julen skulle vi prøve, og i sommer flyttet vi inn i et større hus, men sambo har nå funnet ut at han vil vente. Jeg respekterer hans valg, men det er vanskelig nå han hele tiden ombestemmer seg. Vi hadde en diskusjon for en tid tilbake der han kom fram til at han ikke ville ha barn, og da var jeg i grunn forberedt på at det ikke kom til å bli oss i famtiden siden mitt ønske om å ha en stor familie er veldig viktig for meg. Han har ombestemt seg nå, men jeg tror han synes det er vanskelig å forstå hva jeg tenker i blandt. (Og det går begge veier.)

 

Jeg håper det ordner seg for dere Lykke til med prøvingen når den tid kommer

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Jeg ble sammen med mannen i mitt liv da han var 19 og jeg var 26.... (Jaaaada ... Anbefales ;P ) Han var selvsagt ikke klar for å bli pappa da, så jeg sa til ham at han kunne få tiden sin...Men at vi måtte sette igang ihvertfall når jeg var 31-32 år... Så det visste han hele veien ... Som sagt så gjort, jeg ble mamma da jeg var 32....

 

Jeg er veldig glad for at jeg lot ham få venne seg til tanken, men det tok litt viljestyrke fra min side. Jeg var voldsomt verpesyk i 29-30 års alderen... Men la bånd på meg likevel ... Nå er jeg gravid med vår andre Og er snart 34.

 

Fysisk tror jeg at det hadde dog vært bedre for meg å begynne tidligere, sånn sett skulle jeg ønske jeg fikk barn rundt 28... I slutten av mitt forrige svangerskap gikk jeg på krykker pga bekkenløsning, gikk i sandaler fram til 6 mnd etter fødselen pga sinnsykt med vann i beina, og fødte i 47 timer... Tror muligens det hadde vært litt lettere for meg om jeg var litt yngre, men- det er sånt man hører. Kanskje det hadde vært helt likt vel.

 

Du kan jo kanskje snakke med ham om at det blir vanskeligere for deg fysisk jo lengre tiden går? Kanksje det kan få ham til å tenke litt mer på det?

 

Lykke til så masse!

[Juicy med spirer!]

Du er ikke alene!

Jeg var klar i noen år jeg, men han ville absolutt ikke ha barn ennå!

Det ble nok litt masing fra meg i begynnelsen, men etterhvert som jeg skjønnte at jeg ikke kunne klare å få han til å forandre mening, lot jeg være og "glemte" det litt jeg også.

 

Det er jeg veldig glad for i dag, fordi i sommer kom han helt av seg selv til meg å sa at "NÅ! Nå er jeg klar for å bli pappa" ) )

Du kan tro jeg ble happy da!

Siden har vi vært prøvere...

Lykke til - han blir nok klar han også skal du se

[Gjest]

Hei!

Jeg har det akkurat slik som deg, og vet dermed veldig godt hvordan du har det. Vi har vært sammen i 5,5 år, har ordnede forhold når det gjelder leilighet, biler, faste jobber begge to og har det veldig fint sammen. Men han er ikke klar dessverre. Han er 28, jeg 26. Jeg holder til på "Mannen ikke klar" - forumet! Der er vi mange likesinnede! Ta turen innom forumet! Klem

[Milena]

Takk til alle som har svart på innlegget mitt, og for alle tips

 

[Prosjekt_baby84]

Hei.

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg er i samme situasjon selv. Ønsker meg veldig barn selv, og føler at jeg er klar. Men samboeren min er ikke klar enda. Og det respekterer jeg selvfølgelig. Jeg vil jo at vi begge skal være klare slik at det kan være noe vi gleder oss over sammen. Vi snakket om det flere ganger, og vet at jeg har startet i en prosess hos han. Men han får den tiden han trenger. Så håper jeg selvfølgelig at det ikke tar sååå innmari lang tid. Det kan jo være så innmari frusterende å gå og tenke på dette. Ønske og drømme hele tiden...Sukk... hehhe... Men her er du ikke alene altså, milena.