Flere som tenker... (om forhold)

[Anonym bruker]

Om det virkelig er slik dere vil ha det resten av livet? Eller om det kanskje ikke er grønnere på andre siden av gjerdet? osv...

 

Har vært i forhold i 6 år nå..jeg tenkte mange ganger om vi kanskje skulle ta en pause og slikt, men det ble aldri, da jeg alltid tenkte på om det kanskje ikke var så mye bedre 'på andre siden av gjerdet'.. Men nå sitter jeg her da, med ei jente på 7 mnd, som jeg forguuuder, en pappa som er kjempeglad i henne.. Men problemet er at jeg føler ikke at jeg er så glad i han lengre.. Har blitt litt lei..

Han har alltid jobba mye, og det har ikke blitt mindre selv om vi fikk barn. Jeg er mye alene med ansvaret med det meste.. Han ser kanskje jenta si 15 minutter hver dag, om han er heldig.. Og hvis han kommer hjem like før leggetid, så mener jeg at han kan f.eks bade henne for å få litt tid med henne alene, men det gidder han sjelden. For da er han sliten, og skal ha litt fri fordi han kommer fra jobb..

Han har aldri hjulpet til om natta, står aldri opp tidlig i helgene, og hjelper heller aldri til med noe annet med huset.

Han skal aldri finne på sammen med oss som en familie. Og i løpet av 7 mnd har han vært med og trilla vogna 1 gang. Aldri dra sammen alle 3 og besøke noen, og hvertfall ikke min familie.

Og all den frustrasjonen har jo blitt til at jeg også har mista mye av følelsene for han.. Har nok blitt mye skuffa nå. Samtidlig som han flere ganger ikke bryr seg om meg og mine følelser.. Som like etter fødselen da vi hadde kommet hjem og jeg fant ut at han plutselig hadde fått en ny venninne som han brukte å besøke uten at jeg visste det. Og det hadde han gjort i lange tider, men hadde ikke engang fortalt meg det. Hadde funnet på andre unnskyldninger når han dro dit. Dette svekka tilliten mye!

Og når jeg har sagt at det sårer meg så får jeg "javel" til svar.

Men tror at med tiden etter at jeg ble mamma, så har jeg blitt sterkere på et vis. Så istede for at jeg tenker at jeg er redd for å miste han, så tenker jeg at da skal ikke jeg sitte her å gråte. Da skal jeg gjøre alt for at jeg og jenta har det supert!

 

Han prøver å ta på meg, hinter til sex osv.. men for tiden er jeg rett og slett ikke interessert..d blir kun med noen klemmer liksom.. Føler litt at hans tog har gått.

 

Men, etter 6 år da så har vi jo mye sammen. Barn, hus, mange tinger, og slikt.. Jeg har jo ikke avgjort noen ting, men når jeg tenker på å evt. dra, så tenker jeg jo på alt som følger med... Det er liksom ikke bare bare å ta en avgjørelse da... Og det er da jeg tenker "blir det så mye bedre annet sted"... Vanskelig å finne ut om man gjør det rette..

 

Flere som sitter med slike følelser og tanker?

 

 

[Søskendrøm<3]

Jeg skjønner at du er lei pga det. Men hadde dere planlagt hvilke oppgaver dere skulle ha når dere ventet den lille? Når jeg ble gravid, avtalte meg og samboer om fordeling av oppgaver, for jeg ville ikke bli sittende med alt selv. Det funket bra her...

[Anonym bruker]

Bare en tanke som slo meg når jeg leste dette... Du er ikke lykkelig... Man skal ha det godt i en familie. Alle forhold går opp og ned og barn kan slite på forholdet også, men alt i alt så skal man våkne og morgenen, gi hverandre et kyss og glede seg til han kommer hjem igjen... mener jeg!

Smile og være glade sammen.. intimitet er også viktig.... selvom det ikke er like ofte som før, så gleder vi oss til vi endelig har overskudd til å ta oss en god runde en kveld.... syntes du bør prøve å ta en prat med samboeren din.. han må bare høre etter-- komunikasjon.. alfa omega......

 

lykke til ;p håper det ordner seg for dere

 

[oblix]

Heisann!

 

Jeg har det ikke sånn som deg, men vil gjerne svare alikevel. Høres jo ikke ut som om du har det veldig bra med samboeren din, og du burde seriøst tenke deg godt om: om du vil ha det sånn resten av livet? Du skal jo ha det bra du også, ikke bare den lille. Har du snakket seriøst med han om dette? Synes du skal gjøre det, og hvis ting ikke blir bedre for dere, så er det kanskje best at dere lever hver for dere. Barnet vil ikke ta skade av dette, det gjorde i alle fall ikke jeg( skilte foreldre).

 

Huff, får vondt av deg, det må være veldig trist når ikke samboeren din tar seg tid til dere:( Husk at du fortjener det beste, er han det egentlig?

 

[Anonym bruker]

Kommunikasjon er vel stikkordet her vil jeg tro. Kjente meg litt igjen i det du fortalte,og selvfølgelig mister man følelsen for kjæresten når han ikke gir noe tilbake som feks å hjelpe til med babyen og huset. Jeg foreslår at du prøver å snakke med han om det du føler og tenker om forholdet,og hvis han ikke vil snakke om det så får dere heller ta en pause fra hverandre. Det er utrolig hva man tenker og føler når man er litt borte fra hverandre...det er som regel først da man ser hva man har. Så det kan jo være sundt både for deg og mannen din det?? Ønsker deg ihvertfall masse lykke til!

[Anonym bruker]

Ja dere skal tro jeg har tenkt masse. Hver dag, flere ganger om dagen. Jeg er jo så utrolig glad i han, da han har opplevd mye sammen med meg og kjenner meg ut og inn. Dette er liksom en trygghet da jeg har den familien som jeg har. (vært mye problemer) Og det er nok mye derfor vi alltid har holdt sammen, for han har vært tryggheten i livet mitt.

Og jeg kjenner alltid at jeg gleder meg til å få han hjem etter jobb, men så kommer han hjem, og enten så blir det en diskusjon eller 3. Vi bjeffer høyt til hverandre, noe vi aldri gjorde før. Dette tok jeg senest opp med han for par dager siden. For slikt gidder jeg ikke! Og det må gåan å være voksen og snakke normalt om ting uten at d skal bli en diskusjon. Og ikke minst, jeg tenker på snuppa, hva hun kan lære av det.

 

Om jeg er lykkelig.. Nei det er nok litt delt der ja. Men han betyr så mye for meg. Men det er nok kanskje ikke alt!

Jeg mener at når han har blitt familiefar så skal han ikke bare tenke på seg selv lengre. Om han er på tur med jobben i 3-4-5 dager, så kan han ringe hjem og bry seg. Men han kan fortsatt være borte i 5 dager uten å gi lyd fra seg. Men derimot kan han ta kontakt med andre venner her hjemme. Og når han kommer hjem så skjønner han ikke problemet. For 'han kommer da hjem igjen'. Men altså, må da gåan å være interessert i å høre hvordan det går med oss her hjemme..

 

Nei det er ikke enkelt. Jeg tenker på alt!! Tenker på økonomien, vil jeg klare det.. Hvis det evt. skal bli slutt ser jeg for meg at han går skikkelig til forsvar, og blir fullstendig uvenn med meg.. Nei dette er så vanskelig:(

 

Må bare føye til at jeg snakker endel med en gammel kjæreste.. Ikke tro at det er han som er grunnen til at jeg tenker slik da. Men det er når jeg snakker med han eller andre kompiser jeg virkelig tenker over forholdet vårt, for de bryr seg mer til tider enn hva han gjør. Blir så gla når de enten ringer eller skriver og spørr om hvordan jeg har det. Husker ikke sist sambo gjorde det. Før ga vi hverandre nuss hver morgen, som et tegn på at vi er glade i hverandre. Men nå er det sjelden jeg får den nussen. Får til svar 'kommer da hjem senere idag'. Denne ene nussen var liksom så koselig, og et tegn på at vi bryr oss.

Ser at jeg for tiden sammenligner han med andre..

Men blir så misunnelige på vennefamilier som drar ut på tur søndager, eller der mannen drar på butikken og handler. Her må jeg gjøre ting alene med snuppa, og alt annet må jeg også gjøre selv. For han jobber!!

 

Har tatt det opp med han hvordan vi har det nå, hvorfor vi krangler slik osv.. men da blir han bare avvisende, og skjønner ikke hva jeg mener. Er null interessert i å snakke om det. Men slik har han alltid vært. Det har alltid vært den store fortvilelsen, at det aldri går an å snakke sammen. Aldri!!

 

Vil ha en kjæreste jeg!

Nå sitter vi stort sett i hver vår sofa, og han sover stort sett hver kveld.

 

Nei dette ble ikke direkte positivt..

 

 

[veldigspent:)]

familievernskontoret har gratis rådveiledning for småbarnsfamilier... hva med å prøve det????

Er kanskje verdt ett forsøk å prøve der? få snakket ut om problemer??? få veiledning av en objektiv person... lettere for dere begge to å høre om hva dere mener er hovedproblemet i forholdet....

Gi det ett forsøk:):) Lykke til:)

[Anonym bruker]

Må bare føye til at i januar så skal han på tur via jobben, og da tenker jeg at jeg lar mora mi passe snuppa så reiser jeg bort noen dager selv. Somregel så sitter jo jeg hjemme når han er ute og reiser. Så jeg tror jeg kan ha godt av å bort en tur selv, så får jeg kjenne på diverse.

 

Og ja, kommunikasjon.. "Hva er det?"- kan jeg nesten si.. Det har alltid vært et problem! Men når jeg aldri når gjennom, og når han aldri skal snakke, kommer jeg ingen vei:(

[FrøkenKnallkul]

Høres ut som om du har det slik som jeg hadde det i mitt forrige forhold. Vi var sammen i 6 år, hadde planer om hus og barn osv, skulle bare gjøre oss ferdige med utdannelsene våre først.

 

Men så kom jeg til et punkt hvor jeg begynte å tenke på om jeg virkelig var lykkelig. Ble usikker på forholdet, fikk trang til å være mye alene, begynte å se på andre menn osv. Jeg var rett og slett ikke lykkelig! Selv om han var snill og hjelpsom, elsket meg veldig høyt.

 

Så midt oppi denne tankeprosessen dukket min nåværende samboer opp og jeg ble så forelsket som jeg aldri før har vært! Det endte med at jeg i hui og hast gjorde det slutt med kjæresten gjennom mange år og satset alt på samboeren min. Mitt smarteste valg noensinne! Selv om jeg der og da følte meg som den verste heksa ever... Ikke gøy å såre noen man har delt så mye med.

 

Hadde det ikke vært for at jeg møtte sambo og ble så forelsket hadde nok forholdet fortsatt av gammel vane, men jeg hadde aldri blitt lykkelig. Heldigvis (får jeg si i dag) fikk vi aldri noen barn sammen, selv om vi prøvde på det rett før bruddet.

 

Siden dere to har et barn sammen vil jeg råde deg til å forsøke familierådgivning før du evt. bryter ut av forholdet. Gi forholdet en ny sjanse, men ikke for enhver pris. Du har krav på å være lykkelig!

 

 

[Anonym bruker]

Ja det er akkurat det. Det er nå jeg tenker tilbake på tiden før barn og hus da jeg lurte på om jeg skulle gå min egen vei.. Men midt oppi alt det der ble jeg gravid men hadde en spontanabort. Til og med etter jeg mista så tenkte jeg tanken på å gå min egen vei, men samtidlig var jeg så bestemt på å bli gravid at jeg liksom droppa de tankene. Er så rart å tenke på nå! Har ikke angra et sekund på at jeg fikk jenta mi, hun gjør dagen topp!! Og angrer heller ikke på at jeg fikk henne med sambo. Men selvfølgelig, skulle vært mer sikker da jeg tok det valget.

 

Leter etter positive og negative sider.. Men positive er det få av. Og det er da jeg lurer på om det er verdt å satse videre.

For all del, han er snill. Men skal vi ikke være 2 i et forhold? Tror jeg har nevnt det meste for han med tanke på hva vi kan gjøre for å få det bedre.. men møter bare veggen.

 

Slitsomt!