usikker?

[Lotta med novembergutt]

Flere enn meg som synes dette meg å ta steget til å bli en prøver egentlig er dritskummelt??

 

 

Jeg vet jo at jeg er klar, og har utrolig lyst på barn, men føler på en måte at forholdene ikke ligger helt til rette for babylaging enda. Men trenger alt å være perfekt?

 

I min fantasi har jeg nemlig sett for meg utdannelse, hus, fast jobb, giftemål?, stabil økonomi, osv FØR babylaging. Jeg er ikke der enda ...

 

Sambo er ferdig med sin utdannelse over nyttår, og selv har jeg hvertfall ett år igjen. I tillegg skulle jeg gjerne gått ned noen kilo, da jeg har en bmi over 27, og derfor må ta glukosebelastningstest osv - ser for meg et litt slitsomt(?) svangerskap pga dette?

 

Men på den annen side: Jeg og sambo har det veldig veldig fint sammen, han har en god utdannelse og kommer til å få en godt betalt jobb. Det samme gjør jeg når den tid kommer... Vi har begge et godt forhold til foreldrene våre, som vi vet vil stille opp 110% om det oppstår problemer av noe slag...

 

Hvorfor vente til alt er perfekt?

 

Men likevel klarer jeg ikke å slappe av med tanken på å bli en prøver .. Det er jo rett og slett dritskummelt!

 

Noen som vil gi meg et spark bak? Tror ikke det skal så mye til

 

Eller bør jeg vente til alt er optimalt for å ta i mot en ny verdensborger?

[Mor til engelen Lucas *4pp*]

Om dere ønsker barn sammen, da ser jeg ikke at dette er noe problem. Det er sant det er skummelt, men det vil du ikke syns når du er 4-5 mnd på vei. Da er babyen det eneste du ønsker deg. Der kan jo også komme problemer med babylagingen under veis. Man ser jo at der er masse folk herinne som har prøvd lenge, og mange som opplever sa/ma. Jeg selv har opplevd en dødfødsel, og nå det skjete, så er jeg glad for det skjete når jeg var 22 i stedet for 40 fx. Jeg stemmer helt klart for, dere blir kun glade for det. Ønsker dere lykke til!

[Hedda+en til...i sept 08]

Hvis dere ønsker dere barn nå, og er mentalt klare for det, kommer dere bare til å angre hvis dere venter med å få barn til alt er "perfekt". Tro meg, jeg har erfart! Jeg fikk mitt første barn da jeg var 20 år. Det gikk veldig fint, men vi bestemte oss for å vente med nestemann til ting var litt mer stabilt (utdannelse, fast jobb, hus, bil, etc.) Har oppnådd noe av dette nå, men det har alltid kommet nye ting som har gjort at vi har utsatt. Nå er det gått seks år siden jenta vår kom og jeg angrer utrolig på at vi hele tiden har utsatt det å få en til. Vet at jeg fint hadde taklet å være tobarnsmor i den tiden som har vært. Så nå har vi bestemt oss for å prøve, selv om ting fortsatt ikke er helt optimalt. Men når vil egentlig ting være optimalt, kommer den tiden noen gang til å komme? Så hvorfor vente når man vet at man er klar for å bli mor, eller tobarnsmor i mitt tilfelle? Så "go for it" er mitt råd!! Og lykke til