Denne siden har jeg ikke sett før...

[Anonym bruker]

Første gang jeg er inne på denne siden...

Har vært så heldig at jeg har fått 3 barn på 3år og 3mnd.. Men i mellom nr 1 og nr2 mistet jeg lille jenta mi i uke 23.. Merker at jeg sliter enda... I perioder mye og i perioder lite... Fikk beskjed på lillejulaften at ho aldri skulle få leve og 29 des 04 fødte jeg lille Matilde... Har liksom ingen å prate med, da mann min etter 6uker etter fødselen sa at han var ferdig med dette og at det var et avslutta kapittel for han... Ble så skuffa, kan ikke beskrive den følelsen jeg satt igjen med... Kjenner jeg får klomp i magen bare jeg tenker på det... Men samtidig føler jeg at jeg ikkje har "lov" å sørge lenger da vi har 3 friske unger... Andre som har det slik? Vært fint å kunne prata m noen som vet hvordan det er å miste et barn... Kjenner ingen som har mista så sent i svangerskapet...

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Det er en tung ting å miste ett barn. Og alle har rett til å sørge - på sin måte. Selvfølgelig må du få lov til å sørge selv om du har tre fine barn! Du har jo uansett ett for lite! Det er synd for deg at mannen din stengte så av.. men du må huske at han hadde kanskje ikke fått så nært forhold til barnet som du hadde - du hadde jo kjent det i magen!

 

Jeg var gravid med tvilling-gutter. De ble tatt med ks i uke 27+3 pga morkakesvikt hos den ene - han hadde ikke fått næring på tre uker da, og veide 484 gram. Han levde akkurat en måned. Så sånn sett mista jeg sent i svangerskapet, men samtidig etter at de ble født. Og jeg må si at jeg driver med min sorgprosess enda, selv om jeg gleder meg over at Iver klarer seg så bra nå etter den tøffe starten. Han er nå 18 måneder etter fødselsdato - og 15 måneder etter termindato. Sorgen blekner etterhvert, og nå tenker jeg ikke på det hver dag lengre. Men når det er merkedager som f.eks da vi kom hjem fra sykehuset, og da Iver hadde navnefesten sin, og når han begynte i bhg og når han ble ett år - da kommer tankene og tårene.

 

Jeg tror det er viktig å la seg selv sørge. Men man trenger ikke alltid å sørge sammen med noen. Det å gråte en skvett alene kan være like godt som å gråte med noen. Jeg syns jeg fikk bearbeidet mye ved å skrive dagbok - og mange av sidene der er bulkete av tårer - og når jeg ser det nå, så gråter jeg en skvett til. Faktisk det å svare på sånne innlegg er også en del av prosessen, selv om jeg vanligvis ikke oppsøker sånne sider, eller gjør alt jeg kan for å holde minnet om Emil levende. Jeg orker ikke gjøre det, jeg vil også ha overskudd til å glede meg over Iver.

 

La deg selv sørge, men ikke la sorgen ta overhånd! Minnene er der allikevel!

 

Klem til deg