Jeg gråter så tårene renner......

[Anonym bruker]

endelig har jeg bestemt meg for å gå fra barnefaren:(

Vi kan sympleheten ikke leve sammen, han har sagt mye forferdelig om meg idag. vi krangler konstant, ungene er leie av å høre at vi spiser hverandre. Jeg gikk idag men han kom etter meg med bilen sin og ungene ombord, det var forferdelig. De grein og ropte mamma=( Han bruker dem mot meg, men han har ingen respekt for meg, han slåss med meg konstant og kaller meg stygge ting til tider.

Nå er det nok! Jeg orker ikke mer, jeg har bestemt meg å gå. Han sa til meg at jeg aldri kommer til få barna, men jeg skal sloss for dem.

De er mamma barn og søker trøst hos meg hele tiden, men jeg overlever ikke dette forholdet lenger. Jeg er nervøs og redd for mine barns veigne, men jeg må være sterk og gå!

Jeg går, jeg går,det er over med dette forholde etter 10 år:(((((

Gud så vondt det gjør å mislykkes slik, et barn til på vei og nybygget hus, at det der betyr ingenting for meg lenger, jeg er instilt på å ta meg av den nye babyen som alene mor! Takk for oppmerksomheten!

[Anonym bruker]

Ønsker deg ALT godt... hvis du har bestemt deg så vær sterk og vit at alt ordner seg. Selvsagt er det tøft.. Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

utruli sterkt gjort, beundringsverdig!!

du har gjort et godt valg, og helt utrulig domt at barnefaren bruker barna mot deg på den måten. bare det viser at barna burde være hos deg.

det er nok godt for både deg og barna, på sikt dette.

masse lykke til! sender deg mange trøsteklemmer.

alt ordner seg for sniller piker.

bare tillatt deg å være deprimert nå, det er jo trist det som har skjedd. Så bygger du deg opp gradvis igjen.

[Anonym bruker]

Lykke lykke til. Dette klarer du selv om det blir tøft.

[Anonym bruker]

For meg høres dette ut som om det går veldig ut over barna.Og det er uholdbart!!!!!!!!!!!!!!!! Så hvis det som skal til, så for guds skyld gå i fra han. Det viktigste er at uskyldige barn blir spart i sånne situasjoner!

[Anonym bruker]

Tusentakk for de gode ordene dere sender til meg! Jeg er akuratt nå både forvirret og som sagt redd, redd for barna, forvirret om jeg tar riktig besutning. Jeg har i det siste året vært her pga barna, men så ble jeg gravid og ting ble da ikke enklere. Jeg er snill, omsorgsfull og veldig sårbar, mens han er en som er tøff i skjeften og slåss for alt. Engang jeg spurte ham hvordan det var å være der under sist fødsel; svarte han at han var kald og kontrollert jeg ble faktisk såret. Han trengte ikke føle samme smerter som meg men han kunne i det minste være lit omsorgsfull, og utrykke noe annet enn å være kald og kontrollert.

Nei denne mannen og meg passer ikke sammen, jeg vil gå videre med livet mitt, skaffe meg jobb, venner og mest av alt få orden på tid sammen med ungene! Huset selges, gjeld betales, jeg skiller meg og livet vil begynne på nytt for meg, og i dette sekundet, føler jeg meg bedre faktisk:)

Tusen takk jenter og lykke til med fødsel;)

 

 

[Gjest]

you go girl!!! du er sterk og modig. masse lykke til!!!! du fortjener bedre.

[Rosa-07 Blå-11]

Du er tøff!!!

Jeg er stolt av deg!! Barna får det mye bedre med deg som alenemor, og du vil få det bedre du og!!

Stå på og ikke gi deg, du og barna fortjener bedre en som så!!

klem

 

[Anonym bruker]

Ble litt trist på dine vegne, det er en veldig tøff og modig avgjørelse! Min pappa var heller ingen helgen, men mamma holdt ut med ham helt til jeg var fem år. I ettertid har hun fortalt at hun fortsatte i forholdet for min skyld, men at hun angrer på at hun ikke gikk tidligere. Og tross alt så blir også barna påvirket av kranglingen! Selv om jeg tok bruddet tungt så må jeg si at jeg er glad for at mamma gikk til det skritt å flytte ut. Jeg er glad i min pappa, men forstår at min barndom ville vært veldig annerledes, og antageligvis ikke like lykkelig, om jeg hadde vokst opp sammen med han. Du skal også vite at noen av de fineste minnene jeg har fra min barndom er fra den tiden mamma og jeg bodde alene. Økonomisk var det nok vanskelig for mamma, men så mye tid vi fikk sammen! Når det gjelder foreldreretten så skal det veldig mye til for at pappa får barna så det er nok mest en trussel fra hans side.

 

Og så helt på slutten en liten advarsel: Ikke gå i den fellen som så veldig mange andre skilte foreldre gjør, nemlig å dra barna inn i krangelen ved å prøve å sette dem opp mot den andre forelderen, baksnakke den andre parten osv. Det går til syvende og sist kun ut over barna. Til tross for at mine foreldre hadde et hardt brudd, og om ikke annet så hadde ihvertfall mamma god nok grunn til å slenge dritt (bl.a så flyttet en annen dame inn dagen etter at vi flyttet ut) så har foreldrene mine alltid klart å holde meg utenfor, og faktisk aldri kranglet etter bruddet. Det er jeg takknemlig for.

 

Dette ble vel mest om meg, hvilket ikke var meningen, ønsket vel egentlig bare å gi noen erfaringer fra en som har opplevd dette som barn. Ønsker deg all lykke til i fremtiden. Håper du har familie eller gode venner som kan hjelpe deg gjennom den vanskelige tiden!

[Anonym bruker]

Det er du selv som har ansvar for din egen lykke. Er du ikke lykkelig i forholdet ditt må du gjøre noen grep!

Barna har det bra når mor har det bra.

Alt ordner seg. Hus jobb og alt sånt faller på plass.

Stå på!!!!!!!

 

Jeg vet hva jeg snakker om! Har nemlig vært i dine sko.

Så utrolig glad for at jeg ikke brukte opp livet mitt, men kom meg vidrere.

Det er nå du lever, så lev godt!!!

[Anonym bruker]

Dette kommer til å gå helt fint. Du og barna dine kommer til å klare dere kjempefint. Når du er ute av forholdet vil du oppdage hvor sterk du er, og hvor mye du kan utrette uten ham. Du vil oppleve at du er deg selv igjen. Det andre ofte ikke forstår, er hvor sterke egentlig kvinner som lever i dårlige forhold er. Det kreves utrolig mye styrke å holde fasaden utad, ikke ha noen man kan betro seg til og prøve og håpe at partneren skal forandre seg. Nå kan du bruke tid på deg selv og barna dine, og utrette det du vil ha ut av livet.

Prøv å holde barna utenfor, du kommer ikke til å miste dem, for du er faktisk moren.

Jeg ønsker deg masse lykke til!!!!!!!!!

[mamman t o.a]

synes du er modig,og at du sjør det rette for deg og dine barn...

forhåpentligvis vil han skjønne det etter hvert han også..

Ønsker deg alt godt..

 

*er inne og sniker,og hører egentlig til på 1.trimester*

[Anonym bruker]

Husk på at du er superhormonell nå og antagelig (som meg) på tuppa for alt. Dessuten har det vel ikke vært noen dans på roser å bygge hus med 2 barn og en i magen heller....Ikke gjør noe du angrer på?

Søk hjelp??? For barnas skyld? Prøv familierådgivning og prøv å finne fram til det dere hadde sammen før... Jeg sitter her med tårer i øynene.Vet jo ikke noe om HVOR forferdelig du har det, men håper dere klarer å fine sammen igjen hvis det kan gå. (Han må selvfølgelig skjerpe seg!!! Ta hensyn til deg nå...) Det er utrolig tøft å være alenemamma, det unner jeg ingen. Og grusomt for barna når foreldrene går fra hverandre (selv om det jo går seg til såklart)

Jeg er er ikke "hyper-kristen antiskilsmisse-fanatist" bare en som håper at ting kan ordne seg for dere igjen....