Anonym bruker Skrevet 8. desember 2007 #1 Skrevet 8. desember 2007 Misforstå meg rett, for jeg er veldig glad i moren min og veldig glad for at hun bryr seg om oss osv. Men hun irriterer vettet av meg enkelte ganger! ALLTID når søsteren min skal komme på besøk, så sniker hun seg meg. Uten å si fra og uten å spørre om det passer. Så spør hun og maser så mye om alt mulig rart mellom himmel og jord, og tar opp samme tema hver gang hun er her. Hun var psykisk utslitt for noen år siden, og innlagt institusjon en kort periode pga det, og det kommer ALLTID opp når hun er her. Hun fatter ikke at jeg ikke synes det er morsomt å prate om denne perioden, det slet jo enormt mye på meg også når hun hadde det sånn (vi bodde hjemme enda da alle barna og opplevde det svært nært). Og en annen ting. Sønnen vår er hennes første barnebarn, og jeg skjønner jo godt at hu er stolt og alt det der, MEN, jeg blir så innmari lei av at hun hele tiden skal kline munnen sin i ansiktet hans, kommer helt oppi han når han får pupp, vil aldri la han ligge ifred når han skal sove, alltid skal hun dille og dalle med han! Uff jeg blir lei, har nettopp hatt henne her (på slep etter søsteren min selvfølgelig), og måtte bare få ut litt frustrasjon! Har så lyst til å si noe til henne, men vil ikke såre henne heller....
Gjest Skrevet 8. desember 2007 #2 Skrevet 8. desember 2007 Hva hadde du foretrukket da, om det var din datter det var snakk om, å få tilbakemelding eller ikke? Jeg velger i hvertfall å ta en prat med mamman min når hun innimellom er litt for mye, gjør man det på riktig måte trenger det ikke være sårende
Anonym bruker Skrevet 8. desember 2007 #3 Skrevet 8. desember 2007 Kan kjenne meg igjen på HI jeg, har en lignende mamma. Og da kan jeg tenke meg at mammaen til HI vil ta det ILLE opp hvis dette blir tatt opp med henne. Moren min er en super dame på de fleste områder, men det kan bli litt mye enkelte ganger. Hun liker å være i sentrum, og følger ofte sine behov fremfor andres - også når det gjelder sine to eneste barnebarn (mine). Hun spiser de gjerne opp, om de vil eller ei. Og kommer gjerne hit, og jeg vil eller ei. Poenget er at hennes behov betyr veldig mye. Når første kom var hun også veldig mye bestemor, og klinte på babyen, overvåket ammestundene i fugleperspektiv, og var veldig intens. Jeg sa ikke ifra fordi hun ikke er den type person du sier ifra til. Og når min søster kom på besøk, enten var hun er også, eller så ble hun nærmest fornærmet fordi hun burde være her. Og for å nevne det så er det nesten en kamp mellom min søster og min mor (hvertfall før med første), dvs hvem har vært sammen mest, hvem har feks fått flest smil, kommentarer, nusser. Og ikke minst hvem har fått med seg mest mulig av utviklingen på minst mulig tid. Når alle er sammen samtidig, ja da er det en "kamp" om hvem barna henvender seg mest til, hvem får mest kontakt, kos osv. Men alt dette bedret seg da nr to kom, for da har de en hver (selv om førstemann betyr mest ennå). Alt i ett har jeg på en måte gitt meg litt ut av det, og bare gleder meg over all den kjærlighet og oppmerksomhet barna mine får. Men ja, jeg har også vært frustrert og lei noen ganger, men det hadde vært værre hvis det hadde vært motsatt. Det er godt at de interesserer seg (med svigers er det nemlig motsatt, det er trist).
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå