Hvordan påvirkes 2 åringer av flytting? litt bekymra..

[detgårihundre]

Vi skal flytte i januar, OG i februar.. Får nemlig ikke flyttet inn i vårt nye hus før 1 mnd etter vi må ut av den leiligheten vi har solgt. Hadde håpet på å bo hos en av foreldrene våre, men det gikk ikke. Tenkte at det hadde vært best med tanke på minst mulig omveltninger for 2 åringen.. Men nå ser det altså ut som vi må leie et sted for en mnd. Har heldigvis en bekjent vi kan leie kjellerleiligheten av. Men er så bekymra for reaksjonen hos 2 åringen. Han er jo vant til at dette er hjemmet vårt og aner jo ikke noe om at man kan flytte. Redd han blir redd pga de store forandringene..også skal vi flytte en gang til etter 4 uker liksom..huff..

 

Bekymrer jeg meg unødvendig eller? Noen med erfaringer?

Han trenger alltid litt tid på seg til å bli trygg hos folk vi er på besøk hos og sånn..

[Inga Bling]

Da må dere sørge for så trygge rammer som mulig. Og han bør alltid ha senga si, og en del av tingene sine omkring seg sånn at han kjenner igjen noe. Og dere bør være til stede for han så mye som mulig.

[trillemamma]

Så sant han er med familien sin, folk han kjenner og føler seg trygg på, vil jeg tro det går fint.

 

I sommer var vi i syden. Først en lang flytur, lang biltur, en natt på hotell, 4 timer med buss, en natt i en leilighet også resten av ferien i en annen leilighet. (sagt i riktig rekkefølge)

Yngste barnet var 3 år gammelt og det gikk veldig bra.

 

Når vi skulle hjem igjen skulle vi sove i campinghytte i Oslo, før vi reiste videre. Vi endte opp på en sofa på Gardermoen. Ungene taklet det også fint.

 

Min erfaring er at unger takler mye frem og tilbake, men stabile og trygge omsorgspersoner er viktig.

[Evisia]

Hei.

Vi har akkurat opplevd litt av det dere skal. Vi flyttet ut av vår leilighet-det eneste hjemmet snuppa(2 år om ei uke) har kjent. Jeg opplevde det som sårt og pakke ned tingene våre; den dagen jeg begynte og ta ned bokstavene på døren hennes, begynte hun å gråte faktisk. Så jeg stoppet der og da, og tok det når hun sov.

 

Vi skulle flytte inn i helt ny bygg, så vi tok oss ofte turer dit for å gjøre snuppa kjent og forhåpentligvis litt tryggere på området. Men selvfølgelig ble hele greia forsinket, så vi også ble "husløse" i 14 dager. Den perioden bodde vi hos mine foreldre. Overgangen dit gikk utrolig flott;sikkert mye fordi hun kjenner spesielt mormor veldig godt.

 

Snuppa vår har forresten en pus, som hun er veldig klar over er hennes. I hele prosessen var også katten veldig viktig; hun ville være den den var:) Så katten bodde også hos mormor.

 

Litt tøffere ble overgangen fra mormor til det nye huset. Vi merket at hun var veldig utrygg. Den nye boligen var en del større enn vi var vandt til, og alt var helt greit-så lenge hun kunne se oss. Gikk vi ut av syne, ble hun veldig lei seg og engstelig. Vi opplevde også når vi skulle dit at det var greit, men når vi var ferdig der, så skulle vi tilbake til mormor...(?)..stakkars lita..

 

Når vi flyttet inn, ble det jo veldig mye rot, og vi hadde jo veeeldig mye å gjøre. Men likevel prøvde vi å prioritere rommet til snuppa slik at hun skulle få se igjen alle lekene sine, og i tillegg tok jeg hun med ut på "handletur" for å kjøpe noe nytt som hun ville ha til rommet sitt. Det ble en prinsesse himmel,stor seng(i tillegg til grindsenga:) og et mini juletre på rommet:)

Alt i alt-det går seg til-men man bør ta litt ekstra hensyn til de små i hele prossessen.Lykke til med stresset!

[Bella Swan]

Opplevde akkurat det samme som dere for noen mnd siden. Da var minste mann 2 1/2år. Han syntes det var litt vanskelig i begynnelsen, men alt i alt gikk det over alt forventning. Forklarte barna alt som skulle skje på forhand og etter hvert som det skjedde. Barna glemmer fort og nå snakker han ikke om der vi bodde før lenger, nå er dette hjemme hans.

 

Lykke til med flytting!! Det går så fint så, selv om det er stress akkurat når det står på.

[It's all about me]

Har akkurat flyttet med lillegutt som da var 18 mnd.

Det gikk helt fint helt til sakene hans ble pakket ned. Da ble han helt ute av seg, fikk vanskelig for å sovne og voknet mange ganger i løpet av natten. Inne i det nye huset prioriterte jeg rommet hans framfor alt, og da ble han samme gamle igjen.

 

Ble litt sjokkert over dette siden vi har reist mye, sovet mye borte og det har aldri vært noe problem.

 

Så min erfaring er at barn tilpasser seg lett, men synes det er vanskelig å se det de er mest glad i "bli borte". Så har dere det i bakhodet, tar transporten av hans leker og møbler raskest mulig så går det nok bra )

De takler ofte ting bedre enn vi tror.