Lei meg...

[liljekonval]

Vi har to barn, et på litt over to år og det andre på 10 måneder. Mennen min har i tillegg et barn fra før, så i praksis har vi 3 barn, selv om barnet hans bare bor hos oss 40% av tiden. Vi har ingen besteforeldre eller søsken som kan hjelpe oss med barna. Foreldrene til min man bor ikke langt unna, men de er gamle og orker ikke å hjelpe oss noe særlig med barna, bortsett fra hun eldste, men definitiv ikke de to små. Mine foreldre bor i utlandet. De er mere enn unge og spreke nok til å hjelpe til/interessere seg for barnebarna, men gjør det ikke. Og jeg merker at jeg blir så ufattelig sliten, skuffet og lei meg over oppførselen deres. Spesielt moren min er helt ekstrem. På mange måter er hun det mest selvsentrerte menneske jeg noen sinne har møtt. Hun er en typisk karriærekvinne, hater kos og nærhet, har aldri orket barn. Hun har fortalt meg ved flere anledninger at den værste dagen i livet hennes var den dagen hun fikk vite at hun var gravid med meg. Hun gråt i mange timer og syntes det var helt forferdelig. Den dagen jeg fortalte henne at jeg var gravid med vår eldste så bre hun fly forbanna, svarte at hun ikke hadde blitt spurt om hun ville bli bestemor og slang på røret...

 

Teknisk sett var hun en grei mor. Dvs, hun passet på at jeg gikk til legen når jeg var syk, fikk mat når jeg var sulten, satt pent ved bordet, gikk på de riktige skolene, gjorde lekser, fikk vaksiner og gikk i rene klær. Vi hadde au pair (noe som jeg opplevde som fint, fir hun var veldig snill), og det var hun som hentet meg på skolen, ga meg mat, badet meg, fønet håret mitt, tok meg med i svømmehallen. Når foreldrene mine kom hjem fra jobb fikk jeg et kyss på kinnet og så gikk jeg å la meg. Aldri aldri aldri kan jeg huske at jeg satt på fanget til mamma, at hun leste for meg, at hun koste med meg.

 

Hun har alltid sagt at hun ikke ønsker barnebarn og at jeg ikke skal komme drassende med unger som hun skal passe. Så på en måte har jeg visst det hele tiden, at hun er som hun er. Så hvorfor blir jeg fortsatt skuffet, gang på gang? Hun er livredd for å fly, så her om dagen tok jeg begge barna og reiste ned til henne/dem. Innerst inne hadde jeg håpet at hun ville ta seg fri fra jobbben, kanskje en dag, og tilbringe tiden sammen med barnebarna. Jeg reiste tross alt ned dit fordi hun påstod at hun savnet dem sånn, men var "for redd" for å fly hjem hit for å besøke dem. Men nei, hun jobbet til 7-8 hver kveld og på lørdagen ( vi reiset hjem søndag) sov hun til 12. Jeg blir bare så sinnsykt lei meg...så skuffet.

 

Jeg har alltid hatt en drøm om en sammensveiset familie, med engasjerte besteforeldre. Vennene mine som har barn forteller om besteforeldre som omtrent krangler om å få passe/være sammen med barnebarna. Jeg blir så lei meg når jeg hører det...for sånn har vi aldri hatt det og det er bare en drøm som aldri vil bli til i denne familien.

 

Mine foreldre kommer hjem til jul og jeg gruer meg. Vi bor i familiehuset, men de har en separat leilighet i huset de bor i når de er hjemme. Man kunne vel tenke seg eller håpet at de ville tilbudt seg å passe barna en gang iblant slik at manne min og jeg fikk gjort noe sammen, gått en tur med dem, eller at vi gjorde noe sammen hele familien. Det har de aldri gjort og vil aldri gjøre. De har allerede lagt opp opplegg nesten hver dag og kveld så det blir ikke mye tid til familie og barnebarn.

 

Blir så lei meg...drømmer om snille, gode besteforeldre som vil være sammen med barnebarna sine. Sånne som baker og strikker og leser bøker forran peisen.

 

NÅR foreldrene mine faktisk er sammen med barna så er det greit nok og barna er glad i dem. De spiller veldig snille besteforedre, men de vil bare aldri ALDRI ha eller se ungene dersom det på noen måte ikke passer med de øvrige planene de har i sine hektiske liv. De er rett og slett ikke engasjerte på noen måte og det skuffer meg, gang på gang...

 

Anders som har det slik?

[liljekonval]

Oj sånn,...mente selfølgelig "ANDRE som har det slik..."

[Anonym bruker]

signerer desverre denne jeg også alltid hatt en drøm om å ha en sammensveiset stor familie men har nok ikke det...

[Anonym bruker]

Mine foreldre bor 100 mil unna oss og svigers ca. 1 time. Jeg har aldri forventet at noen andre skulle passet barna mine når det er jeg og mannen som har valgt å få dem.

Vi har spurt hans foreldre noen få ganger om de kan være barnevakt når vi har hatt noe viktig som foreldremøte el.lignende og det har de kanskje vært 4 ganger.

Nå som vi venter enda en unge kommer vi til å spørre venner om de kan stille som barnevakt under fødselen.

Har man ikke noen forventninger blir man ikke så veldig skuffet eller overasket.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Oppfordrer dere til å søke om reservebesteforeldre. Mangen godt voksne/gamle som ikke har barn/barnebarn og ønsker noen og gi litt kjærlighet til. Dere må selfølgelig skjekke vandelen og omdømt til disse godt, men mange har nok funnet supre besteforeldre på denne måten. Dette kan jo kanskje få foreldrene dine til å opne øynene også???