litt lei meg nå

[mamma`n til gullet]

før jeg fikk min lille sønn som nettopp har blitt to måneder,hadde jeg verdens beste forhold til mine svigerforeldre.Samboeren og jeg var ofte på besøk hos de og satt der gjerne mange kvelder og klunket rødvin og skravlet til langt på natt...og da vi fortalte at vi skulle ha barn,kunne ikke gleden ha vært større for noen av oss..det var deres første barnebarn og de gledet seg villt....og ikke minst jeg gledet meg også over at sønnen vår skulle få slike herlige besteforeldre bare 10 min unna oss.....SÅ...kom sønnen vår..(vakreste prinsen på jord)...Svigermor forandret seg totalt!...I begynnelsen stod hun over meg som en hauk når jeg ammet for å se om jeg gjorde det riktig...spurte om jeg merket at han sugde hele tiden og dyttet på han med en gang han tok en aldri så liten pustepause under ammingen. Hun var redd han ikke fikk nok mat! enda på kontroll hos helsesøster viste at han la på seg normalt...og hver gang vi kommer på esøk til svigers,får vi ikke engang kommet inn døra før svigermor TAR han ut av armene mine(uten å hilse på oss eller gi oss klem som hun pleide før) og går inn i stua med han og sitter og holder han der resten av kvelden og slipper ingen andre til...hvis han begynner å gråte er det selvfølgelig fordi han er sulten,har vondt i magen,er trøtt,vil ha kos/trøst osv...selv da prøver hun å holde han og trøste han på sin måte som til nå aldri har funket..da skylder hun på at det er magesmerter hver gang og ikke noe å gjøre med,som en unnskyldning for å holde han videre...jeg har som mor til mitt eget barn lært meg å høre hva slags gråt det er og vet som regel hva han vil...så da tar jeg han tilbake i mine armer og ammer/trøster eller hva det måtte være...og da må svigermor kommentere at han er BORTSKJEMT!!! hvordan kan et lite spedbarn bli bortskjemt som såvidt har fylt 2 mnd???? han har ikke vondt av å gråte litt er også noe hun må smette inn titt og ofte....uog uer så lei av alle kommentarer og nedlatende blikk fra min engang så kjære svigermor at det tærer veldig på meg...har mistet mye av gleden med å dra å besøke dem...og det er så trist...

[Anonym bruker]

Hei.

Skjønner deg såååå godt.

Jeg tror mange bestemødre har et behov for å vise at de kan være omsorgspersoner for lillegullet, og vil gjerne være "den som trøster". Men det er bare du som kan være mamman! Jeg har verdens beste svigermor, men jammen var det slitsomt i begynnelsen da lillegutt ble født.... Situasjoner som for eksempel at hun snapper ham ut av hendene mine når han gråter og er sulten (i mine øyne) og jeg skal til å brette ut puppen. "Jeg skal gå med ham, jeg", sier hun. Må nærmest tvinge henne til å gi ham tilbake! Eller når jeg prøver å skjerme ham litt fordi det har vært litt mye stimuli, og han gråter av stress. Jammen følger de (begge besteforeldrene) etter og går bak ryggen min og dikker og hoier og roper på gutten, og prøver å trøste og få øyekontakt! Pussig, hva? Eller for eksempel når han er trett, men jeg skulle så gjerne holde ham oppe til han får spist grøten (som jeg skynder meg å lage) sin og lagt seg for kvelden. Jammen ble han snappet fra meg da og, og svigermor bysset ham i søvn og så triumferende på meg, liksom "jeg klarte det, jeg!", da han sovnet i armene hennes. Så sto jeg der med grøtbollen da, litt betuttet... Han våknet selvfølgelig halv ni og var kjempesulten, og det ble et rabalder uten like (glad i rutiner gutten min). Ikke lett, men det blir bedre. Stå på ditt, det er helt nødvendig at du gjør det du synes er best for gutten.

Nei en to måneder gammel unge er ikke bortskjemt! Og nei, han har ikke godt av å ligge å skrike! Våre foreldre og besteforeldre vil gjerne gi oss råd, men kunnskapen deres er desverre utdatert på noen områder. Det var i gamle dager barn skulle ammes hver tredje time og bare ligge og skrike når de ikke passet inn i skjemaet.

Snart ser nok svigermor at du er en god mor, og gir deg den anerkjennelsen du fortjener. Prøv å være tolmodig, og husk at hun, som deg, bare vil det beste for gutten.

Lykke til

[Anonym bruker]

Samme anonyme som over.

Glemt å kommentere en ting. Det at hun er redd for at han ikke får nok mat, skriver seg nok nettop fra den tiden da barn skulle ammes etter skjema. Da var det mange som ikke klarte å oppregulere melkeproduksjonen til å passe barnets behov, man trodde da at man "mistet" melka, og mange gikk helt over til mme. Det er jo nettop derfor man nå gir råd om selvregulering, dvs at barnet får mat ved behov. Noen barn vil trenge å suge hver halvtime, andre hver tredje time, og økedøgnene kommer med kortere eller lengre mellomrom. Ingen barn er like. Prøv å forklare dette til svigermor, du, eller bedre, la henne lese informasjonen du får fra helsestasjonen.

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det. Jeg råder deg til å være bestemt ovenfor bestemor. Eks ta han ut av armene på henne når hun skriker og sier at nå trenger han mamma.

Jeg sa ved et tilfelle at ingen har godt av å skrike og det var på 70 tallet man latt babyen skrike. Jeg har vært veldig bestemt i mitt forhold til svigers og det har hjulpet meg veldig. Og de har også sett at dette er faktisk noe jeg kan og jeg vet hvordan jeg skal håndtere min baby. En kommentar nå fra svigermor var at åh du blir så gott stelt med av foreldrene dine.

Uansett vil jeg gi deg en stor klem og sier bare stå på ditt og ikke la dem ta over. Det blir bedre.

[julenissen]

Hei.

 

Følte det veldig som du gjorde da lillegutt her ble født. Hadde supert forhold til besteforeldrene før han ble føddt, men følte meg overkjørt og ble irritert på svigermor etter att lillegutt kom til hverden. Hvorfor i alle dager skulle hun stryke han på hode mens jeg ammet (feks)?

 

Det kom seg etter en stund da hormonene dabbet av, jeg ble også mer selvsikker i morsrollen og gav grei beskjed om saker og ting. "Nå spiser han og da skal han ha ro. Dere har god tid til å kose med han senere!" "Nei han har ikke mageknip nå, han er bare overtrøtt og trenger mammaen/pappaen sin og litt fred"

 

Vær bestemt, si hva du tenker føler på en ordentlig og rolig måte og ta tiden til hjelp, så kommer det seg nok.

[Anonym bruker]

Vær bestemt og rolig.

 

Si at besteforeldrene kan ha ham når han er fornøyd, mens det er foreldrenes oppgave å ordne opp når han gråter.

 

Hvis du får kommentarer på hvordan du behandler ham ("skjemmer han bort"), så si at dette fungerer for dere.