Her kan jeg være anonym--ang depresjon!

[Anonym bruker]

Hvor skal man henvende seg?

For å få noen å snakke med?

[Anonym bruker]

Legen din, så kan hun/han sende deg videre til psykiatrisk sykepleier i kommunen. Er som en psykolog, kjempe god hjelp i de og helt gratis!

[Anonym bruker]

Lurer på det samme selv, sliter så med depresjon om dagen føler meg så sårbar og utrolig redd for den lille i magen, jeg vil bare bli ferdig nå

 

[Anonym bruker]

Tar det lang tid før man får hjelp da?

Off jeg føler at jeg bare har lyst å gi faen i alt og alle for tiden!!

Tenker på å flytte vekk!Slå av tlf osv osv:=(

 

Har hatt det sånn lenge men det blir liksom ikke bedre!

Skriker innvendig!

 

Jeg har heldigvis ei god vennine men vil ikke bruke henne opp heller:=)

 

Tenker alltid:neste gang jeg snakker med henne skal jeg prøve å legge skjul på følelsene mine og heller være optimistisk og positiv men jeje...

 

HI

[Anonym bruker]

Ta kontakt med legen i mårra, si at det haster at du er super sliten. Må nødt å gå gjennom legen. Så kan han ordne time med psykatrisk sykepleier, så fort som de har ledig. Er det hast, så rykker du frem i køen skulle man tro.

[Anonym bruker]

Ok takk for svar.Setter veldig pris på det!

[Anonym bruker]

Heia:=) off det er ikke lett!Håpet på et godt og koselig svangerskap.

Kansje du kunne fått henvisning av legen til ul?Hvis det hadde hjulpet deg?Er ikke godt å gå å være redd for babyen i magen!!!

 

Lykke til

 

hi

[Anonym bruker]

You are very welcome:)

 

Lykke til iallefall!!

[Anonym bruker]

Jo takk:=)

[Anonym bruker]

jeg snakket med jordmor om dette.. p¨helsestasjonen jeg går på er det en psykolog som eg kunne få snakke med... hjalp veldig å snakke med jordmor om det og....

 

jeg hadde dager der eg bare gråt... gråt til det liksom var tomt... skriver hadde fordi det er en stund siden jeg hadde det sånn, men både jeg og jordmor vet at det kan komme tilbake... får veldig tett oppfølging for at det ikke skal få utvikle seg til fødselsdepresjon...

 

har lært at det er veldig viktig å være ærlig med seg selv ang tankene man sitter med... "første steget er å innrømme det"....

 

jeg følte at det hjalp å snakke med noen som ikke er i livet mitt hvisdu skjønner hva jeg mener...?

 

hvis du vil ha en å prate med er jeg her...

[Anonym bruker]

hei anonym 22:06 her

 

jeg har ikke vært på kontroll siden uke 29, skulle vært hos legen i midten av nov, men pga bekkenløsning kom jeg meg ikke ut av senga.

skal til kontroll hos jordmor imorgen finaly, vil liksom vite at alt er iorden.

var hos legevakta sist lørdag fikk høre hjertelyden og alt var normalt sa legen, men jeg er altfor mye unyttig urolig og tårene er ikke lette å håndtere .

 

[Gjest]

jeg kjenner meg så veldig igjen... mannen min måtte komme hjem fra jobb en dag fordi jeg var helt fra meg... bare gråt og gråt... hvor langt har du kommet i graviditeten?

 

blir forvirrende med alle anonyme, så eg dropper det.. var jeg som skrev det ang jordmor og psykolog på helsestasjonen.

[Anonym bruker]

hei anonym 22:06 her

 

jeg er 35+5 nå

 

ja jeg har bare latt tårene renne idag, er ikke så lett når man ikke har en samboer å støtte seg til heller

 

[Gjest]

nei det skjønner jeg godt! er ikke lett når man må klare seg alene...

 

men det er veldig viktig at du er ærlig om tankene dine... ikke fortreng noe liksom... når tårene kommer må du bare la dem renne... har du ingen å støtte deg til?

 

jeg vet veldig godt den følelsen om å være så redd for den lille... jeg har vært så bekymret til tider at det har vært helt j..... og uansett hvem man da har snakket med har jeg bare fått beskjed om at "du må ikke tenke sånn".... ikke fortell meg hva jeg skal tenke og føle tenker jeg da... det er jo derfor man gjerne havner i en depresjon, fordi man ikke tørr å være ærlig om hva men tenker..

 

for meg hjalp det å tenke at nå har jeg kommet så langt i graviditeten at sjansen for at noe skal gå galt nå, er så liten...... jeg prøver å fokusere på det hver eneste dag... gleder meg til å få babyen ut nå... har vært mye tøffere psykisk enn jeg trodde dette her...

 

nå er det jo heldigvis ikke så lenge igjen for noen av oss,så vi må jo bare håpe at det blir lettere når babyen har kommet ut...? tror du ikke det blir det for deg og?

 

[Anonym bruker]

anonym 22:06 her

 

Ja jeg er ikke så flink til å snakke om følelsene mine, men det å hjelpe andre er jeg veldig dyktig til..

 

Joda snakker med min mor, men hun bor ikke nær meg så blir bare over telefon, hun sa jeg bare måtte gråte ting ut og slutte å tenke så negativt og slutte å være så urolig for alt vil gå bra sa hun.

 

Jeg er kjempe glad for at jeg snart er ferdig med graviditeten for det er tøft både psykisk og fysisk nå.

Jo jeg tror det blir lettere etter at jeg har fått ungen min, gleder meg til å ha nurket i armene og gi barnet masse kjærlighet og omsorg

 

[Gjest]

ja er det ikke litt rart det der... at man er så flink å være der for andre men ikke for seg selv? alle andre kommer liksom først... merkelige greier...

 

jeg har heller ikke vært så flink å snakke om følelsene mine, jeg gikk med disse tankene i mange måneder før det til slutt rant over hvis du skjønner....

 

du bør jo som din mor sier slutte å tenke negativt, men jeg vet at det er ikke lett når det står på...

 

jeg håper det er mest hormonene mine som gjør at jeg er så tung til sinns, og at det kommer til å gi seg når babyen har kommet...

 

har blitt forklart at det kommer til å være noen dager etter fødselen som er sånne "gråte dager"... spesielt dag3 og 5 etter fødselen... er pga hormonene som skal stabiliseres...

 

er godt å høre at du gleder deg til babyen kommer, det viser jo at du fremdeles har styrke i kroppen til å se fremover...;o)

 

kan jeg spørre hvor i landet du befinner deg?

[Anonym bruker]

Jeg sliter med litt andre ting,er ikke overnervøs i forhold til at babyen ikke har det bra.

Jeg er på god vei til å bli alenemor til 2 barn med 2 forskjellige fedre!

Jeg har på en måte valgt det selv og sliter med dårlig selvbilde pga det+mange andre feil valg jeg har tatt allerede i livet.

 

Jeg føler meg så alene og er så redd for at barna mine ikke skal ha det best mulig,selv om jeg vet jeg gjør hva jeg kan så skulle jeg over alt ønske at barna mine hadde 2 foreldre som elsker dem over alt--!

 

Av og til får jeg en følelse som jeg alltid har hatt men mindre etter jeg fikk barn.Føler at jeg ikke hører til her.Jeg tenker ikke på selvmord men det er noe jeg trenger.Savner!Som jeg ikke vet

 

Lurer på hvorfor jeg til tross av at jeg er oppegående--normalt fornuftig menniske tar så feil besluttninger og valg i livet??????!!!

 

Føler at jeg ikke kan snakke så mye om følelsene mine til noen pga jeg selv har tatt feil valg!

 

Gruer meg til og med å ta det opp med legen og psykriater.

 

Føler meg low:=(

 

Lurer også på hvordan jeg skal klare en baby i tilegg.Har så mye fra før

HI

[Gjest]

vi tar alle dumme og feile valg i livet...! og uansett om "du har valgt det selv" som du sier, så har du rett til å være lei deg over at ting er som de er....! den eneste du må ærlog overfor er deg selv.. og du MÅ gi deg selv lov til å ha det vondt!!!! jeg har sterk tro på at alt som skjer skjer for en grunn, og at selv om alt virker veldig mørkt nå, så er det lys i enden av denne tunnellen... jeg lover deg det!!!

 

jeg er sikker på at barna dine har det veldig bra med deg som mamma... er naturlig å "føle på" de tnår men er alene mamma, men det viktigste du kan gjøre er å elske barna dine.. hva pappaen deres gjør eller ikke gjør kan ikke du stå til ansvar for eller ha dårlig samvittighet for...

 

det høres ut for meg som om du savner å være glad i deg selv rett og slett.... det er ikke den letteste oppgaven i verden....

 

skjønner at du gruer deg til å ta det opp med legen din, men jeg tror du vil føle deg mye lettere når du har gjort det... jeg følte ihvertfall meg mange kilo lettere når jeg snakket med jordmor om det jeg tenkte på... de er jo fagfolk...de vet hva som trengs...

 

jeg håper du vil føle at det hjelper deg også...

[Anonym bruker]

utrolig hvor mye glede forandringer kan gi. jeg var svært depressiv selv før(får det tilbake nå og da men går som regel fort over,heldigvis) jeg torde ikke snakke med noen om det, men de fant det ut til slutt, selvskading er vanskelig å skjule over lengre tid.jeg klarte å skjule det i 7 år, før det ble oppdaget. fikk da psykolog,noe jeg ikke syntes hjalp veldig mye, men det kommer jo an på hvem man får. men jeg fikk også en valp, som gjorde underverker. det er noen som alltid er der, er trofast, og ikke stiller spørsmål om hva og hvorfor. den bare er der og setter pris på degdet jeg vil fram til er at ting ordner seg bestandig til slutt. og en forelder kan være like bra som to. har selv vokst opp uten en far, og er kjempefornøyd. har en mor som stiller opp uansett hva som skjer. jeg er heldig. det kommer til å gå bra:) ikke bekymre deg for at barnet ikke har to foreldre. det viktigste er at du stiller opp for barnet ditt:) lykke til:) og husk at alt blir bra etterhvert:)

[Anonym bruker]

Hei! Snakk med lege eller jordmor så kan de formidle deg videre til en med kunnskaper på området.

 

Og så et lite råd fra en som har slitt mye med depresjoner selv. Riktignok ikke i svangerskapet, men kan vel si noe generelt om depresjon ut ifra mine egne erfaringer.

 

Med meg begynner depresjonen ofte med en følelse, det vil si at jeg kjenner at jeg er nedfor og begynner å prøve å finne ut hva som er galt. Og i jakten på det som har fremkalt denne følelsen dukker det som oftest opp mange tanker og bekymringer som forsterker følelsen av nedstemthet, til jeg til slutt ikke orker annet enn å gråte og sove. Jeg måtte ha noen timer hos psykolog før jeg forstod at det jeg slet med var depresjon og tvangstanker.

 

Det er noen år siden jeg fikk hjelp nå, men har etter dette klart å unngå alle tilbakefall. Grunnen er at jeg kjenner igjen følelsen (litt vagt å beskrive det som en følelse, men det er rett og slett det det er. Det kommer ofte ikke av ytre omstendigheter, den bare dukker opp) og kan fortelle meg selv at "dette er ikke slik jeg egentlig har det".

 

Rekner med at det for noen kan høres vagt ut, men for meg har det hjulpet. Prøv å skyv fra dere bekymringene (lettere sagt enn gjort!) og tenk positivt. Det kan ta litt tid før det hjelper, men med en gang man lærer seg å styre tankene sine går det faktisk ganske bra.

 

Husk å snakk med noen dere stoler på, slapp av, og tenk positivt! Lykke til!