Jeg HATER stebarna mine

[Anonym bruker]

og gruer meg til hver helg de skal være her. Er et helsikes liv og DEN dårlige stemninga med en gang de kommer inn døra i MITT hus!!de hater meg også, så ting hjelper jo selvfølgelig ikke på av det. Bare blitt verre og verre utover graviditeten min, håper det er hormoner som gjør dette så ille. Blitt skikkelig vanskelig å takle at han har de fra før, enda eg selv har unger fra før........

[*-*]

Hmmm, da virkelig ille. Beklager å si det, men det høres jo ut som om dere to ikke burde ha stiftet familie sammen. Hans barn er jo en del av din familie nå, så hvis du virkelig hater dem vil du jo ikke få noe hyggelig familieliv framover.

Får håpe dette er mye på grunn av hormoner og at du finner en måte å trives med stebarna dine etterhvert.

 

Mener ikke å høres belærende ut, men hvis du har den innstillingen du gir uttrykk for her så kan jo ikke det der gå bra...

Har dere tenkt på nyfamilie-kurs gjennom familievernkontoret eller folkehelsa feks?

[Anonym bruker]

Kanskje det er en grunn til at de ikke liker deg? siden du hater dem, og det merker barn veldig godt.. husk barna er uskyldig oppi dette her, og skulle nok ønske at heller far og mor var sammen ennå og ikke at du kom inn i bilde for å si det sånn.. får håpe det løser seg på den ene eller andre måten..

[Gjest]

For mange nyfamilier blir det skjærings mellom stemor og stebarn når fellesbarn melder sin ankomst. Jeg opplevde dette. Før fellesbarna kom var jeg og stebarna veldig knyttet til hverandre. Jeg regnet dem som mine og de regnet meg som et familiemedlem - ikke som mor men en likerverdig familiemedlem som far.

 

Jeg opplevde at stebarna trakk seg unna meg etter at vår første kom til verden. Jeg gjentok ved flere anledninger sammen med deres far at vi skulle fortsette å være familie og at jeg var like glad i dem selv om jeg var blitt mamma selv på ordentlig. Men jeg snakket for døve ører....de frøs meg ut og den dag i dag snakker de kun med sin far. At stebarn er uskyldige oppi situasjonen stemmer ikke alltid. Avhengig av alder så kan barn/ungdommer være ganske så utspekulerte.

 

Fellesbarn er et tegn på at de må dele far med flere og de er kanskje sjalu på sine småsøsken som får ha far rundt seg hele tiden - ikke vet jeg. Innimellom har jeg mistenkt dem for å ville være så jævlige mot meg over tid at jeg tilslutt ville flytte fra faren deres. Da ville jo fellesbarna dele deres sjebne. Jeg har forbannet meg på at den gleden skal de ikke få oppleve. Jeg er mer glad i mine barn og deres far enn som så at jeg lar stebarna få styre mitt følelsesliv.

 

HAT er et meget sterkt ord, men det viser iallefall at du fremdeles har noen følelser for dine stebarn HI. Jeg for min del er likegyldig - det er eneste måten jeg kan leve et relativt stabilt liv i mitt hjem. De er hans barn og vil ikke de være en del av min familie så kan ikke jeg tvinge dem.......

 

 

[Anonym bruker]

godt å se flere i samme båt!!!!!!!!

de er heldigvis skjelden her, den elste er her egentlig annenhver helg men minste har ikke vært her på snart ett år.

de blir ikke sett på som søsken av min mann og meg sine barn overhode...

jeg,min mann og våre 2 barn fuungere som en lykkelig familie,helt til de andre ungene dukker opp.

da forandrer alle seg!!

 

[Anonym bruker]

Ja,dette er nok familier som stebarna føler seg velkomne i!

Fy flate!Jeg blir helt vettskremt når jeg leser slike innlegg!Det er forståelig at stemoren som ble frosset ut av stebarna, føler hun ikke har noe forhold til barna.Men uansett MÅ det jo være en grunn til det.

Jeg sier ikke at stemoren har gjort noe galt, men det er jo alltids en grunn til at barn gjør det de gjør!

Men du anonym 14:40!Har du gått inn i deg selv og tenkt på HVEM som er voksen og burde oppføre seg deretter?

HVORFOR barna er utenfor familielykken?Og HVA DU kan gjøre for å gjøre de til en del av deres familie?

Eller synes du det er greit å ha det slik?At stebarna så klart og tydelig få oppleve at de ikke er en del av familien?

[Anonym bruker]

At voksne mennesker kan oppføre seg på denne måten. Blir skremt av det jeg leser. At du kan si at du hater barn er helt utrolig. Barn er noe av det mest uskyldige vi har her på jord. Du forstår vel at de har godt igjenom en sorg etter at deres mor of far gikk fra hverandre? Så finner pappa seg en ny kjæreste. Ikke lett for barn, de føler seg splittet. Så skal pappa ha et nytt barn. Det er du som er den voksene her og du skal gjøre hverdagen til barna trygge. Det gjør du ikke. Hvordan tror du de opplever dette her? Har du satt deg inn i dems situasjon? Hva har disse barna gjort mot deg? Hadde jeg vært kjæresten din hadde jeg reist i fra deg. Barna vil alltid gå foran uansett.Du burde kanskje gå til psykolog slik at du kunne få litt veiledning og hjelp. Fortjener barnet i magen at du hater de som skal bli søsken til barnet? Du har valgt en mann som har barn fra før og barna følger med på lasset. Har du tenkt at det at du hater de påvirker de enormt? Vil du at de skal huske deg som en ond og slem person når de blir eldre? Du er en del av livet deres nå og det er du som er voksen.

[Anonym bruker]

Hat er et sterkt ord. At voksne mennesker kan oppføre seg pådenne måten. Snakk om ålage traumer for barn.

[Gjest]

Du sier at at jeg ikke har gjort noe galt, men tvilen er der - for det MÅ jo være en grunn til at stebarna fryser meg ut. Dermed MÅ det være noe ved meg eller noe jeg har gjort eller?

 

Digresjon.... det MÅ jo være noe galt med den jenta i klassen som blir frosset ut av de andre jentene

 

Jeg var jo verdens beste reservemor for mine stebarn før. Ganske mange mennesker som ikke visste om vår familierelasjon trodde jeg var moren deres. Grunnen til at forholdet mellom meg og stebarna er dårlig skyldes en mor som taklet veldig dårlig at X-mannen stiftet familie og kom seg videre etter at hun forlot ham. Noen mennesker er skruppelløse i sin fremferd for å hevde seg og bruker mer enn gjerne sine barn i krigen mot X og hans nye kone.

 

Det jeg vil frem til med innleggene mine på dette forumet er at det er ikke alle stebarn som ønsker å være en del av "storfamilien" til far. Av en eller anne grunn er det MYE verre at far får ny familie enn at mor gjør det. Mange av oss stemødre som sliter har lagt sjela vår i å prøve å få familien til å fungere med stebarn, fellesbarn +++

 

Av og til får jeg følelsen av at den største feilen vi stemødre gjør er å få barn med en mann som har barn fra før. Vi forsøker så godt vi kan å holde familien samlet og inkludere stebarna, men så lenge stebarna vil ha far for seg selv er vi sjanseløse. Det er det som er det mest frustrerende å være stemor - man setter seg hele tiden bakserst i køen, og uansett hvor hardt man prøver så er det alltid noen som er misfornøyd!

 

Etter mange år i motbakke skjønner også de mest iherdige stemødre at andres barn aldri kan bli "våres". De har sin mor og far skilsmisse til tross. Stemødrene er gode å ha for å ha en far som har masse tid og penger som han kan bruke på særkullsbarna som det er veldig synd i. I tillegg kan de komme til et koselig hjem når de er hos far hvor alt er lagt til rette for dem.

 

Det ligger mye bortskjemthet i kjølvannet av en skilsmisse hvor både barn og foreldre tror at de kan ture frem som de vil og verden tilpasser seg - iallefall en stakkars stemor som frivillig har valgt dette selv!

[DolphinGirl]

Til anonyme som skrev at barn er uskyldige: SMÅ barn er uskyldige, det er jeg enig i, men når de når en viss alder, lærer de seg å manipulere og er overhodet ikke så uskyldig lenger. HI skrev ikke alderen på barna, og hvis de for eksempel er tenåringer, er de så langt fra uskyldige lenger. Er foreldrene, for eksempel biomoren også manipulerende, er det naturlig at dette blir overført til barna. Barn tar som kjent etter foreldrene sine. Jeg merker meget godt at min stesønn på 6 år har kommet ganske så langt i manipulering. Han manipulerer mannen min til å få det som han vil, og den oppførselen blir jeg kvalm av. Jeg hater han ikke, men jeg hater oppførselen og at foreldrene lar han holde på med det.

[*-*]

Det er veldig viktige ting du skriver om dette tigermamma, og det er mye av dette som er lite politisk korrekt å snakke om. Jeg er helt enig i at barn kan være sjofle og ondskapsfulle, det er ikke alltid vi voksne kan klare å gjøre noe med dette selv om vi er voksne. Foreldrene til barna er de som har mest innflytelse og må ta anvaret for å lære barna empati og å oppføre seg ordentlig overfor andre mennesker. Merkelig at ikke foreldre ser at kjærlighet avler kjærlighet, hvis de kan lære barna at det er ok å være glad i flere voksne så vil de jo få gladere barn.

 

Jeg vet ikke hva som ligger bak HI's innlegg, så jeg var kanskje litt krass lenger oppe i tråden. Men jeg syntes HI viste litt lite forståelse og empati også. Det kommer vel an på om hun faktisk har prøvd sånn som du eller om hun ikke har villet strekke seg noe særlig for å få ting til.

 

Jeg tror kanskje det kan stemme at barn syns det er vanskeligere når pappa får ny familie enn når mamma får det. Tidligere har jeg tenkt at det er mye fordi de bor lite hos pappa og føler at det er en knapphet på goder og dermed ser på alle nye i pappas liv som en trussel mot seg selv. Men dine stebarn bor jo like mye hos dere som hos mor og bodde faktisk mest hos dere tidligere. Det samme gjør stebarna mine, og vi har et veldig godt forhold i dag, sånn som du beskriver at dere hadde før. De ser ikke på meg som noen trussel lenger, men som en ressurs og et familiemedlem.

 

Jeg lurer på hvorfor dette ofte endrer seg når man får/venter barn, Jeg tror ikke alltid det er stebarna nødvendigvis, men moren deres som ikke alltid takler det at eksmannen og barna hennes har fått en ny familie som hun ikke er noen del av. Jeg tror menn/fedre er flinkere til å takle dette, de går videre med sine liv og har ikke så ofte en 'eierfølelse' overfor ekskona og eksfamilien. Det kan hende at mor bevisst eller ubevisst overfører sine følelser over på barna. Hun kan føle seg truet av den nye situasjonen og gi den følelsen videre til barna sine slik at de får et mer problematisk forhold til stemor. Ellers skjønner jeg ikke helt hva det skal være. For som du sier, jeg syns den situasjonen du beskriver oftere oppstår når far får nye barn og ikke mor.

[Anonym bruker]

Vi er jo alle selvstendige individer fra vi er helt små, med egen sjel og egen personlighet. Vi er jo alle litt arv og litt miljø, men vi er også noe mer, vi er oss selv, egne personer.

Så en sånn body for babyer med teksten halvparten mamma og halvparten pappa, jeg er HELT skjønn, eller noe i den duren. Jeg tror det kan være litt der som er kjærnen i dette med å komme overens med stebarna, de barna er ikke halvparten deg og halvparten faren og litt seg selv. De er litt seg selv, de er halvparten faren og halvparten et fremmed menneske, eller halvparten et menneske du ikke en gang liker. Og det var bare arven, så har du miljøpåvirkningen om mor har ungene mest, eller har størst innvirkning på dem, så kan det være mye mer enn halvparten mor i dem. Og så er de jo også en liten del seg selv. Men det kan drukne i alt det andre.

Det er også som det ble sagt her forskjell i alder på barn og i selvstendighet, i intelligens, det er ikke alle som er så uskyldige, eller det kan være unger som blir manipulerte til ikke å være helt snill grei, og god på bunnen. En utvikler seg jo. Og det er foreldrene som i hovedsak bestemmer hvordan barna skal utvikle seg som voksne, men ikke engang foreldrene kan betemme dette helt ut selv, en gir dem en base, men siden de er egne individer kan en ikke enerådig dressere dem som om de var en hund.

Det er ikke sånn at den dagen en fyller 18 år blir en plutselig et "dårlig" menneske, og før det var en et uskyldig barn, det er jo en prosess å utvikle seg, og det er ikke sånn at hvordan en oppfører og reagerer i en situasjon faktisk sier noe om hvordan en er som person.

[januarsurprise]

Seriøst?? Er det annenhver helg...? Hvor vanskelig kan det være? Dra på hotel når de er der da.. spa - hva som helst.. du valgte tross alt pappa´n deres MED barn - de valgte ikke deg. Er det bare DITT hus...?

[Anonym bruker]

Når jeg leser slike innlegg som HI sitt, så priser jeg meg lykkelig for at min eks har funnet den han har funnet....

For det er tydeligvis mange forskjellige stemødre der ute...

[Lassi83]

Jeg kan hate situasjonen innimellom, men aldri stebarna. Det er jo ikke de som er problemet, men hvordan jeg takler situasjonen. Det går på meg selv, og de har ikke bedt om å få meg i livet sitt. Jeg har derimot valgt dem med på kjøpet, da jeg visste at han hadde to barn når vi ble sammen. Det er ikke alltid like lett, og jeg kjenner meg igjen i veldig mange stemødre her, Til tider tenker jeg at jeg ikke orker mer, men følelsene for kjæresten min overgår fortsatt alt annet. Hvis det kommer til den dagen at de ikke gjør det, vet jeg at forholdet har mange odds mot seg. Men i mens tar jeg en og en dag om gangen.

 

-snart mamma:)