hva tenker dere om døden?

[Gjest]

Vi mennesker ser ofte døden som den verste utvei. Vi gjør alt for å unngå den - gjenoppliver, vaksinerer, medisinerer. Vi frykter døden større enn noe annet, og har store vanskeligheter med å innfinne oss med at det er en del av livets gang.

 

Men hvorfor frykter vi døden? Instinktivt er det logikk - vi er skapt for å overleve, ihvertfall de unge av oss. Men instinktivt sett er det ikke noe grunn til at vi skal frykte at andre enn våre barn skal omkomme. eldre individer av stammen har ikke noe biologisk grunn til å skulle overleve, siden de ikke lenger formerer seg og sikrer artens overlevelse. frykt for andres død handler om følelser. det baserer seg på bånd vi har knyttet, og nekter å gi slipp på. Det handler om følelsesmessig avhengighet av et annet menneske. Når vi kjemper for våre kjæres overlevelse gjøres det i mange (les mange, ikke alle) tilfeller utifra vårt eget ego. Vi kjemper ofte fordi vi selv er avhengig av den døende personen, og ikke fordi den døende hadde hatt best av å overleve.

 

det er et faktum at mange svært syke ikke selv ønsker å leve videre i den fysiske verden. Lange perioder med smerter, tvil, frykt og slit har satt sine spor, personen har innsett at medisinering og gjenoppliving bare er en utsettelse av det som må komme - døden. Etterhvert vil man vanligvis innfinne seg med dette, og komme til den konklusjonen at døden er den beste og eneste utvei.

 

Her oppstår det ofte konflikter. Den syke ønsker å dø, de pårørende ønsker ikke å gi slipp på den personen de er så glad i. Og det er det ikke noe galt i. Men av og til må vi respektere den sykes ønske. Vi må sette vårt ego til side, og respektere det at den syke ikke lenger ønsker å leve i smerte,frykt og uvisshet. Noen ganger må vi la personen dø.

 

Men hva når legene ikke er enige? Når den syke har så mye smerter og prognosene er så dårlige at personen ikke lenger ønsker å leve, mens legene fremdeles vil gi det en sjanse? Skal vitenskap og lover overgå pasientens eget ønske? Skal ikke mennesker selv være herre over sitt liv? Skal vi fortsette å gjenopplive en person som ikke selv ønsker å kjempe videre?

 

Og hvorfor er vi mennesker så redde for døden? Fysisk sett er vel ikke døden en så forferdelig opplevelse. Hjernen utløser det som er av dopamin, serotonin og andre smertestillende og gledesfremkallende hormoner. Det er derfor lite sansynlig at det å dø er en spesielt traumatisk opplevelse. Den største grunnen er nok frykten for det fremmede. Vi vet ikke hva som skal skje. For dette vil jeg si det er fire alternativer: ingenting, kjærlighet, frykt eller nøytralitet. Vi kan altså enten slutte å eksistere og derfor ikke engang forstå at man er død, eller man kan komme til et sted hvor man opplever kjærlighet. Man kan komme til et sted hvor man opplever frykt, eller man kan komme til et sted hvor man oppfatter, men lever i en tilværelse av nøytralitet. Et femte alternativ kan være at man opplever en blanding av de tre siste, altså en tilværelse som tilsvarer den tilværelsen man har i den fysiske verden.

 

Hva som er svaret vet jeg ikke, og jeg kommer ikke til å få vite det før den dagen jeg selv dør. Men min frykt for døden har jeg, etter mye filosofering rundt emnet, gitt slipp på.

 

[Gjest]

Her skriver jeg laaangt innlegg og så er det ingen som eniger eller ueniger engang? huffameg!=)

[*2 LyKkEtRoLL*]

Kjenner jeg får en kvelningsfornemmelse når jeg tenker at EN dag skal jeg dø... Er ikke klar for det på mange, mange år ennå. Vil oppleve at barna mine blir voksne, få barnebarn og oldebarn. Dette er vel tanker de fleste går rundt med.

 

Èn ting har jeg store problemer med å forstå og det er at for dyrene våre ønsker vi det beste. Gir dem sprøyter for at dem skal slippe å lide... Men vi er faktisk så egoistiske at det ikke er lov for oss mennesker, en dødssyk person skal pines til det aller, aller siste.

Syns det er en veldig bakvendt praksis.

La de som ligger på dødsleiet slippe å lide, uansett om det er mennesker eller dyr. Jeg er FOR aktiv dødshjelp, selvfølgelig under skjerpede omstendigheter da...

 

Forresten ett veldig fint innlegg:-) Bra skrevet..

[Gjest]

Bra det er flere av oss politisk ukorrekte!

[snartmammapåny]

Gadd desverre ikke å lese alt, men har stor respekt for døden. Ønsker ikke at noen skal dø før de selv føler at tiden er inne.

 

Er livredd for selv å dø fra sambo og babyen min. Ikke få se småen vokse opp eller kunne være der å dele gleder og sorger med min elskede gir meg tårer i øynene.

 

Har ikke noe mot at gamle mennesker som føler de er ferdige med livet dør. Men de som dør så altfor tidlig, ja det synst jeg er trist. uansett om jeg kjenner de eller ikke.

 

 

Vet igrunnen ikke om det var det inlegget ditt handlet om engang...men dette var iallefall mine tanker om døden.

[Tøysetipp]

Det var et langt innlegg.. dèt..

Leste deler av det..

 

Det er jo selvsagt av egoistiske grunner at man savner den man har mistet. Likevel tenker jeg mest på hvordan det var for moren min, da hun fikk vite at hun kom til å dø..

 

Det tyngste er at hun spurte om hun fikk lov til å avslutte sitt eget liv, for at livet ble for vondt for henne å leve..Hun holdt ikke ut tanken på å forlate oss. Og jeg stod ovenfor mitt livs største dilemma. Likevel ga jeg ikke mitt samtykke. Jeg ville ha henne så lenge som mulig. Så fremt at jeg skulle være der for henne.. Og det var jeg. Til siste slutt.

 

Og hun var også takknmelig for den siste tiden.. sa hun..

[Linda-Kristin=)]

jeg blir helt satt ut i flere dager hvis jeg tenker på at jeg skal dø en dag... så tenker så lite jeg bare må på det... men fint og langt skrevet;)

[Linda-Kristin=)]

har du blogg på vg, sauen? mente jeg leste noe lignende for et par dager siden, kanskje det var din blogg?

[Gjest]

Jepp min blogg, men kan ikke ha vært noen dager siden, la det ut der samtidig som jeg la ut her=) men har skrevet om andre lignende ting der inne da (er jeg ganske sikker på)

 

[Linda-Kristin=)]

hmm, da har jeg kanskje tatt feil... hva heter du der da?

[NoDoubt]

Fint innlegg:-)

 

Selv får jeg helt kula av tanken på at jeg skal dø. Det er nok som du skriver: Frykten!!! Aner ikke hva som skjer.... Ellers er jeg mye reddere for å dø nå som jeg har barn. Vil ikke at de skal vokse opp uten mor. Vil se hva det blir av dem og følge dem gjennom livet. Men jeg er reddere for at barna skal dø fra meg!

 

Ellers er jeg for aktiv døds-hjelp til en viss grad. Er nok redd at mange ville hatt det bare for å sluppet unna selv om det var håp! Jeg hadde ikke likt at en person som var nær meg fikk aktiv dødshjelp viss det fortsatt var et bitte lite håp! Men å stoppe behandling er en helt annen ting... Da er det opp til kroppen og mennesket selv å kjempe eller ikke kjempe.

 

Aktiv dødshjelp o.l burde isåfall blitt diskutert i hvert hjem når folk er friske.

 

Selv om jeg er aldri så redd for å dø selv så må jeg innrømme at jeg tenker mange ganger på hva det er mormora mi på 91 1/2 år klamrer seg fast til. Hun sitter eller ligger i stolen og senga på rommet sitt på sykehjemmet hele tiden. Hun har ikke vært utav rommet på 1 1/2 år. Hun har vært svært nær døden flere ganger men så plutselig satt seg opp og spørt etter frokost. Hun er og veldig glemsken og går mot å bli dement. Mannen hennes døde for 30 år siden, jeg lurer på om hun ikke savner han og ønsker å møte han igjen. Barna hennes klarer seg bra, det gjør barnebarna og oldebarna og. Hadde det vært problem så hadde ikke hun vært i stand til å hjelpe uansett. Så som sagt så lurer jeg ofte på hvorfor hun klamrer seg til livet. Hun har vært sånn i over 2 år nå. Jeg håper innderlig at viss jeg får leve et så flott liv som henne at jeg da er klar for å dø om jeg blir så gammel og dårlig!

[Gjest]

Bloggen min heter fantomsmerter.

Her er linken=)

http://www.vgb.no/28753

[Pixie Power]

Jeg er mer redd for at andre skal dø fra meg, men det handler jo egentlig om egoisme, fordi jeg synes det fysiske savnet er fryktelig for den som sitter igjen.

Men jeg mener at døden ikke er endelig, og at man bare går over i en annen form, altså blir man bare borte rent fysisk.

[Lavendel*06*10*]

Når jeg tenker på døden begynner jeg å skjelve..Så begynner jeg å gråte.. Så griner jeg mens jeg rister meg sliten.. Så sovner jeg..

[Attpåklatten :-)™]

Flott innlegg:-)

 

Kjenner at jeg kunne sagt mye om dette, men du har sagt mesteparten av det jeg tenker:-)

[Frk. Vable]

Hva som skjer etter man dør blir jo spennende å se...

Jeg er blitt veldig redd for døden etter jeg fikk barn (var ikke noe fan av døden før heller, men....).

Har nesten sluttet å fly fordi jeg er redd flyet skal styrte og at barna mine blir uten mamma... Hvordan skal de klare seg da?? Og tenk så lei seg datteren min hadde blitt, nei, grøss, vil ikke tenke på det engang...

Og hvordan skal samboeren min holde styr på to barn, klesvask, oppdragelse og holde et rent og ryddig hjem helt alene??? Nei, håper jeg får et langt og lykkelig liv!

[TurangaLeela]

Mine tanker om døden er flere, jeg har frykt for å dø og at mine nærmeste skal dø. Jeg mistet bestefaren min for noen mnd siden og har aldri vært så lei meg og nedfor som da, jeg gråt og gråt.

 

Jeg tror på at vi har en gud, at engler og hjelpere, og selvfølgelig avdøde kjenninger er med oss. Jeg vet vi ikke "bare forsvinner" når vi dør. Jeg ser selv ting og har mine bevis på det. Jeg tror vi ser et lys når vi dør og der er det herlig å være. Men det er noen som ikke vil gi slipp på der vi er nå, og ikke går inn i lyset og blir det vi kaller spøkelser.

 

I denne travle hverdagen vi står fast i og lever så har vi ikke tid til å meditere og utvikle oss åndelig, jeg strever selv med å finne ro og leve i nuet.

[Gjest]

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, og ergo er dette alt. Dermed ønsker jeg å leve så lenge som mulig.

[Leona*]

Hei! Veldig interessant det du skriver om! Er ganske enig i det you~got~m@il skrev.

Har tenkt ganske mye på døden i mange år. Først var jeg fasinert på en måte. Interessant å tenke på hva som skjer etterpå, og om det i hele tatt er noe mer. Så ble det litt ekkelt for meg å tenke på. Ble veldig redd da det virkelig gikk opp for meg at jeg skal dø en gang. Redd for å gå inn i noe ukjent helt alene. Skulle ønske jeg kunne holdt en kjent i hånda, og gått sammen mot lyset (eller hva det nå enn er som skjer).

Prøver å ikke tenke for mye på det lenger nå. For det er ikke bra for meg... Kommer jo ikke fram til noen ting. Dukker bare opp masse nye spørsmål som det er helt umulig å få svar på.... Nå om dagen synes jeg selve livet er mest slitsomt å tenke på. Noen ganger virker alt så meningsløst og slitsomt når jeg ser framover. Slitsomt å forholde seg til ting og penger, og streve etter å få til så mye i livet. Det ender jo med død og fordervelse alt sammen... Vi kan bli gamle, syke, lide en smertefull død... Og vi skal oppleve å miste dem vi er glad i.

Er depremert for tida, så det blir vel ikke så veldig positivt det jeg skriver her...: ) Redd for at livet aldri vil bli bedre. At jeg bare skal streve uten mening. Redd for å bare bli sittende å tenke på hvordan jeg vil leve livet mitt, mens det bare sklir vekk fra meg. Redd for ikke å klare å glede meg over det som tross alt er veldig fint i livet mitt : ) Redd for å ødelegge livet til de rundt meg.... Redd for alt.... Og noen ganger når jeg blir veldig frustrert, så er det alikevel godt å tenke på at det vil ta slutt en gang. Evt noe nytt begynner...

[Gjest]

her var mange fine svar=)

[Gjest]

Tja.. døden er jo utrolig skremmende.. iallfall når man ikke er "klar" for den.. men mange eldre mennesker frykter ikke døden...

Og det er pasienten selv forresten som velger om han/hun vil gjennopplives eller ikke.. dette dokumenteres i papirene på sykehuset... de bestemmer ofte også behandligen..

 

jeg håper iallefall jeg ikke kommer til en sånn verden som meredith i greys var i i går. Det virka utrolig stressende..

 

 

[LizzyG]

Jeg er veldig nysgjerrig på hva som skjer når man dør, og gruer meg ikke til den dagen kommer. Men jeg vil selvfølgelig ikke dø nå. Tror jeg har et meget avslappet forhold til døden gitt.