Uff, dette er så vanskelig :S

[Sara Rompompei]

Har forstått at mannen her i huset ikke helt har fått med seg hva jeg føler om dagen. Så i går tok jeg sats og fortalte at jeg ikke orker mer. Nå er vi kommet til veis ende, og jeg vil skilles

Jeg fortalte at jeg har bestilt time hos familiekontoret og at jeg gjerne vil han skal bli med.

Han reagerte som forventet.

Dette ville han slettes ikke være med på.

Ønsket jeg å gå, måtte jeg gjerne gjøre det. Men jeg kunne bare våge å ta ungene fra ham. De var det eneste lyspunktet han hadde her i livet.

Han har ingen andre enn oss, så jeg forstår frustrasjonen hans. Han har en gammel mor som krever sitt om dagen og 2 søsken som ikke stiller opp i det hele tatt. Ingen venner han kan lene seg på osv.

Men jeg orker ikke fortsette å leve slik vi gjør nå bare fordi han skal få være sammen med barna hver dag.

Jeg aner ikke hvordan vi skal løse dette. Det sa jeg også til ham i går. Og jeg håper vi får hjelp til å finne løsninger hos familiekontoret.

Det er så tungt å trist. Føler jeg har sviktet ham.

Jeg er heldig. Jeg har familie som bakker meg opp, venner som støtter meg. Men samtidig er det ganske så trist at de er helt samstemte på at han slettes ikke er noe å samle på. Synes det er så leit at de ikke har klart å "godkjenne" ham (finner ikke noe godt ord) jeg i sin tid valgte å dele livet med og få barn med. Har jeg kasta bort livet mitt på ham da?

Han er en super far som ønsker det beste for barna. En kjempegod kamerat som kjenner meg ut og inn og som forstår meg når jeg har det vanskelig. Men der stopper det opp. For han har absolutt sider som jeg nå ikke klarer å leve med lenger. Og det er vel disse sidene som omgivelsene rundt ser.

Men hva skal skje nå?

Han skal egentlig ha en eksamen på fredag som sikkert kommer til å gå i dass pga dette (min skyld)

Julefeiringa går nok rett i dass. Jeg skal legge sælen til for å prøve å skape julestemning for ungene. Men det blir vanskelig, for han kommer nok til å være ekstra sur.

Og hva med ungene? Orker ikke denne krangelen om fordeling. Han sa klart i fra at han aldri gir fra seg dem. Hva da?

Ikke vll han flytte, ikke skal han gi fra seg ungene. Det var jeg som ville dette, så da får jeg bare pakke sakene mine og stikke.

Jeg kan jo ikke gjøre det! Ungene betyr jo ALT.

Jeg vet (og han vet) at det er jeg som tar meg av alt det daglige med ungene. Jeg får dem opp og på skolen. Jeg skifter bleier, jeg legger, jeg passer på avtaler. Jeg drar på tilstelninger og møter. Han gjør det han blir bedt om, om han har anledning der og da. Han ser ikke når ting må gjøres. Når minsten må ha mat og når han må sove osv.

Jeg tør jo ikke bare overlate dette til ham. Ikke vil jeg det heller. Men samtidig er det jo ikke riktig at JEG skal stikke av med ungene heller. Og ting kan jo læres...

 

Uff, dette ble langt og slettes ingen hyggelig lesing.

Men det var samtidig godt å få skrevet ut litt.

Jeg er så redd for fremtiden. Det har jeg alltid vært. Kan gå over ild og vann for å få fortsette slik det alltid har vært. Men når jeg ser at livet ikke er godt for noen, Hverken barn eller voksne så MÅ noe gjøres.

 

Tror jeg kunne trenge noen gode ord på veien... For jeg skjønenr at den stien jeg har valgt å gå nå kommer til å være bratt og kronglete.

 

Han ligger fortsatt og sover og jeg kvier meg for å vekke ham. Han kommer nok til å være uttafor vil jeg tro.

 

Men men...

 

Takk for at du tok deg tid )

 

Klem fra

[mamma søker barn-har fått 2]

Er ikke delt ansvar noen løsning i det hele tatt????

Ellers har jeg ikke så mye greie på dette, men ettersom jeg har forstått har fedre fått flere rettigheter når det kommer til barna. Dvs at det er ikke gitt at mor skal ha de full tid. Og da er jeg ikke sikker på om dere kommer unna en rettsak om barna...

 

Men på en annen side er det jo ikke godt for barna å bo sammen med foreldre som ikke er glad i hverandre heller.

Men på familievernkontoret hjelper de dere vel å se tingene litt mer objektivt??? Som sagt er dette langt utenfor det jeg har greie på, men jeg ønsker deg lykke til og håper dere kommer til en løsning som er til beste for barna.. Du får bare skrive ut din frustrasjon her hos oss, så skal vi hjelpe eller trøste... Lykke til på veien.

[Attpåklatten :-)™]

Det er vondt når det blir sånn som du har det nå.... Alt ser håpløst ut og man føler seg som verdens verste......når mannen i tillegg setter seg på bakbeina så får det en til å revurdere alt sammen, for veien blir kronglete til alt er på plass og det kan ta tid.

Det viktigste oppi alt sammen er at du er trygg på din avgjørelse og har innstilling på at det skal bli en god ordning for alle parter. Om det betyr at du må flytte og at dere kanskje må finne en delt løsning når det gjelder barna, så må du være innstilt på det også. For pappan er like mye pappa som vi mammaer er mamma, noe vi jenter kanskje glemmer i en slik situasjon. Så får man finne løsninger etterhvert om ting ikke fungerer så optimalt som mulig er i en slik situasjon.

Er nok lurt for dere med noen timers samtale hos familievernkontoret. De skal være nøytrale og hjelpe dere begge til gode løsninger. Det er ikke alltid lett å være så nøytral selv i en slik situasjon.

 

Håper dere kan klare å oppføre dere bra mot hverandre i tiden som kommer og at barna får en fin jul, tross alt. Ikke lett, men det går om begge legger godviljen til.

 

Håper og ber om at dere finner løsninger til det beste for alle etterhvert og at du klarer å komme deg hel gjennom prosessen du har begynt på.

 

Sender deg varme klemmer og vit, du er ikke alene, vi er flere som har vært gjennom noe av det samme og det har endt godt:-) Veien er bare litt tung og krunglete en tid fremover....

 

 

[Plutseliten :)]

Dette er tøft og vondt.

Men du er absolutt ikke alene...vi er mange som har vært gjennom dette,og vet at i begynnelsen ser alt svart ut og alt virker håpløst og vanskelig.

Men jeg kan love deg at det vil gå seg til etterhvert....

Det viktigste er å ivareta barna på best mulig måte,og få hjelp av familievernkontoret til å få råd om det praktiske.

 

Ønsker deg masse lykke til,og sender deg en god klem

[Karomamma]

Huff da, så kjipt!!

 

Har dessverre (eller skal man si heldigvis) ingen råd å gi, men jeg vil gjerne sende deg en STOR KLEM!!

[Sara Rompompei]

Tusen takk for alle klemmer og gode ord.

 

Her har freden foreløbig senket seg igjen. Og det er deilig.

Jeg skal ikke mase for mye på ham før vi nærmer oss den 13. tror jeg.

Håper han forstår at det er viktig han blir med.

 

Men uansett synes jeg det er deilig å ha tatt en beslutning. Tror ungene merker det også.

Fikk høre på skolen at store-bror plutselig har blitt mye roligere på skolen. Og det var litt deilig å høre.

Kan hende det er fordi mora ikke lenger blir så lett sint og sur.

Kjenner at jeg selv har det mye bedre nå. Jeg ser lyset i enden av tunnellen og vet at ting ordner seg på ferden.

 

 

God fredagsklem til dere alle