Hjelp! Jeg er en hysterisk mor...

[Anonym bruker]

Jeg er visstnok overbeskyttende, og livredd for å gjøre noe feil med babyen min. Har dermed fratatt min kjære samboer alt ansvar. Han føler seg totalt overkjørt. Men jeg tør ikke la ham slippe til selv om jeg vil. (jeg er nok litt for opptatt av at alt skal gjøres etter "boken" noe han ikke er like opptatt av)

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Noen i samme situasjon? Eller noen med gode råd?

[Gjest]

Ja; forlat huset. Gå å kjøp deg nye klær, på kafe med venninde, på bestemorbesøk eller hva som helst uten babyen. Han må få lov til å styre selv og du vet det..Desverre.. Kjemp ned hønemorgenet. Når han har vært alene med barnet noen ganger og du ser at begge overlever KAN det hende følelsen gir seg LITT:) Lykke til

[Gjest]

Du må bare bite tennene sammen.

Gå deg en tur når det er tid for kveldsstellet og la deg selv overraske over at huset står og begge er i live når du kommer tilbake!

Tenk også på hvordan det var om det var motsatt ... at din kjære ikke hadde hatt troen på deg. Det må oppfattes veldig sårende for han!

Alt trenger ikke gå etter boken (dessuten sier bøkene så forskjellig...), de aller fleste foreldre er heldigvis utstyrt med sunn fornuft og det er den man bør høre på.

 

Du må bare tvinge deg selv til å la mannen din slippe til. Gå ut av rommet/huset/hva som enn må til, og la ham bevise at han får det til!

Jeg var "heldigvis" så dårlig etter fødselen at jeg var ikke i stand til å stelle på ei drøy uke ... så da ble min kjære kastet ut i det. Jeg måtte lære alt fra ham, og sannelig gjorde/gjør han ikke en god jobb også! Jeg trodde jeg kom til å bli hønemor, men her ble han eksperten først ... så da var det fint lite jeg kunne si!

 

Hva er det verste som kan skje da? At bleia havner bak frem ... at ungen sovner senere enn vanlig en kveld og at det blir en våkenatt ... det er jo egentlig fint lite som kan gå alvorlig galt, med mindre mannen din er stokk dum og ikke tilregnelig. Det skal egentlig godt gjøres å gjøre noe "feil"!

 

Dere klarer det nok helt fint begge to, med den fornuften dere har. Ikke bry dere så mye med hva andre mener er riktig ... gjør det som er rett for dere!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

du er bare nødt til å skjerpe deg..kort og godt..

[Anonym bruker]

Jo mer ansvar guttene får, jo flinkere blir de, og jo mer opptatt blir de også av å gjøre det "riktig". Det er i alle fall min erfaring Men jeg forstår at det kan være vanskelig å bare plutselig overlate alt til han når man ikke er vant til det... Hva med å begynne i det små? F.eks la han gi mat, skifte bleie el.l mens du "tilfeldigvis" er i nærheten, og så konsentrere deg om å overse de små "feilene", slik at du kan spare kritikken/de gode rådene til de større feilene han gjør?

 

Guttene lever dessuten ikke i denne "perfekt mamma" tilværelsen som vi omgir oss med. I alle fall sitter ikke min sambo og surfer på DIB, leser alle artikler om barn han kommer over, eller diskuterer i det vide og brede med kompisene om det er rett el galt å sette babyen før han kan sitte selv osv. Derfor kan det jo være et knep å tilfeldigvis lese litt høyt fra spedbarnsboken el.l, slå opp hvis han lurer på noe, la han ta del i det (be han slå opp), dra han med på en diskusjon osv. På den måten får han kanskje opp øynene for at det er enkelte metoder som er bedre enn andre...

[Anonym bruker]

litt hysterisk kanskje, men hvis du er førstegangsmor så syns jeg at du er litt unnskyldt fordet:) Jeg var nok litt sånn som deg i begynnelsen, blir lett litt sånn når far er mye ute og jobber og din jobb plutselig er å ta vare på det aller nydligste dere har:)

Men ulempene med å ikke inkl. far er at han kanskje bare trekker seg helt tilbake og lar deg gjøre alt. det innebærer at du nesten aldri får slappe helt av uten å tenke babybabybabybabyosv.., du vil ikke komme deg no særlig ut aleine for barnet blir så knyttet til bare deg. Det blir fryktelig slitsomt i lengden. pluss at du tar fra far så mye spesiell tid med barnet. Han går jo glipp av så mye fra før av som du får med deg, når han er på jobb. så det er litt viktig at han får litt kvalitets tid med vidunderet ( her regnes kvalitetstid som i å skifte bleier, mate, bade og leike med vesla)

 

Så jeg måtte ta meg selv i nakken, sette far i gang uansett om han har lyst eller ikke. (han var litt vrang i begynnelsen, men kanskje ikke så rart siden jeg tokk jo fra han ansvaret fra begynnelsen). Forklarte han alt hva han skulle gjøre i korte trekk, ikke vits med for mye forklaring da blir det bare surr for ham. Si bare det viktigste, resten lærer han selv underveis akkurat som vi mødre måtte. Det er nemlig veldig lite som kan gå galt hvis du bare legger det litte granne til rette for ham. Så begynner du med å ta deg en tur ut med ei venninne eller no. Mobil har du jo med, så skulle det være noe så kan jo bare far ringe.

Gjør du dette kanskje en eller to ganger i uka, vil du lære deg å slappe mere av etterhvert.

[m@mm@3]

Ungene trenger pappatid og mammatid - det skal være forskjell på når man er sammen med dem og det vil det alltid være uansett.

Men prat sammen på forhånd og avklar en del ting som legging o.l hvis du har behov for det - men la han gjøre det på sin måte.

Pappa må få slippe til han og, ting læres og hvis man vil at pappa skal bidra må vi mammaèr slippe de til:)

 

Lykke til:)