dette å være førstegangsmamma..

[mamma til s@lma]

Ble inspirert av innlegget om dette hvordan konkurransepreget er å ha baby.. begynte å tenke litt jeg. Finner meg selvfølgelig igjen i det som ble skrevet ( altså laaangt fra perfekt mamma med perkekt baby ), men tenkte litt på det hun skrev om førstegangsmødre.. at det er mest de som skryter av hvor flinke de er i alt.

Jeg må innrømme at dette å få en baby er blitt ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Leste en del diverse steder, også her på DIB og ble bare mer og mer skuffet over meg selv. Jeg som skulle være så godt organisert, som skulle ha godt planlagt dagen , ja, det ble laangt i fra det jeg forventet. En del ting kan jeg selv forandre allerede nå , der er det "bare " å endre gamle vaner som jeg har hatt i hele livet, til andre ting er det øvelse og litt erfaring som skal til.

Men jeg føler at jeg er langt i fra det som jeg har trodd jeg skulle bli som mamma. Både når det gjelder å ha ansvar for barnet, leke med det og passe på utvikling, stelle huset , være sosial aktiv osv.. Ble rett og slett ganske skuffet, og selv om det meste blir bedre , så er det fortsatt mye å lære her.

Lurer på hvordan dere opplever barseltiden, andre førstegangsmødre ? Er dere tilfreds med dere, er ting som dere trodde eller hvert fall i nærheten av det, eller opplever dere det mer som jeg ?

[Love my kidz]

Jeg er en førstegangsmamma som er totalt oppslukt i barnet mitt. Jeg steller og duller og er stolt hver gang han gjør noe nytt. Jeg forteller ham hele tiden hvor søt han er og hvor glad jeg er i ham. Jeg liker ikke å la pappan legge ham for da er jeg redd han savner meg osv. hehe. Forteller dette for å vise hvor fanatisk jeg er..

 

Jeg hadde mange forventninger før han ble født. Så for meg at det skulle bli hektisk, men ikke såå hektisk. Jeg trodde bl.a at babyer sov mer enn det min gjorde i starten. Noen gjør det jo, og min sov rimelig godt på natta heldigvis. Jeg opplevde kolikktid, det var den største aha-opplevelsen for det hadde jeg ikke hørt om før. Visste ikke at nesten alle har skriketørner før de er tre måneder. Man lærer ja..

 

Nå er gutten min 4,5 måneder og vi storkoser oss. Han sover mye om dagen og er veldig leken og blid. Jeg er såååå stolt av ham og må innrømme at jeg snakker bare om han til alle - for jeg er førstegangs =)

[Tinden ruger på nytt gull]

Det var jeg som var HI i konkurranseinlegget. Må føst bare si at det ikke var jeg som mente at førstegnagsmødre skryter mest. Jeg synes tvert om at det er andregangsmødrene. I alle fall i de konkrete tilfellene jeg tenkte på.

 

Når det gjleder forventninger, så husker jeg at i starten var jeg helt satt ut over at jeg ikke rakk noe av det det hadde tenkt. Følte at jeg ikke gjorde annet enn å amme og bysse, og så litt mørkt på fremtiden. Etter hvert som ukene gikk jenket jeg på kravene mine, og da gikk det bedre. Er nå inneforstått med at alt jeg rekker utover å ta meg av han, spise og sove er bonus. Og i det jeg klarte å la være å planlegge noe, har jeg gradivs funnet tid til småtteri som jeg opprinnelig hadde lyst til å gjøre. Nå er gutten min 4,5 mnd og det ser også ut som vi endelig har fått styr på sovingen på dagtid. Fram til for to uker siden var det den kamp for å få han til å sove, og det gjorde at jeg ble sliten og han var trøtt og sur store deler av tiden. De siste to ukene har vært fantastiske, og jeg gleder meg masse til morgendagen nå, mens jeg til tider har gruet meg før, fordi jeg har visst at det kom til å bli mye gråting, lite søvn (for oss begge).

 

Så selv om ting er annerledes enn hva jeg hadde trodd, så ble alt mye bedre da jeg sluttet å legge planer. Men jeg føler som deg HI at det er vanskelig, og det har vært en del nederlag på veien. OG jeg antar at det er flere i vente, selv om ting går bedre nå.

 

Neste gang skal jeg ikke ha en eneste plan for permisjonstiden, tenker jeg. Lurer på om det er nøkkelen til andregangsmødres suksess på bollebakingsfronten?