Jordbæret <3 Skrevet 3. desember 2007 #1 Skrevet 3. desember 2007 Nå er jeg i villrede om hva jeg skal gjøre. Dette er min datters venninne og jeg har konfrontert henne og hun har innrømmet at hun kaster opp maten for å slanke seg. Hun sier at hun har drevet med dette i perioder over manger år, hun er i dag 17 år. Jeg snakket med henne om konsekvenser osv. men det er de så vel klar over i den alderen, det eneste som teller er å bli tynn. Jenta er ikke mager, men heller ikke direkte tykk. Hun ser i det hele tatt sunn og frisk ut. Jeg kjenner ikke jenta så veldig godt, men har godt inntrykk av henne og jeg synes hun er ei oppegående jente på alle områder (unntatt dette da). Jeg kjenner heller ikke foreldrene hennes. Jeg har snakket med min datter og hun mener at jeg ikke skal gjøre noe, enda i allefall. Så nå er jeg i villrede om hva jeg skal gjøre. Skal jeg kontakte foreldrene og risikere å få ei skyllebøtte for å blande meg? Jeg risikerer også at jenta slutter å stole på meg. Jeg føler et dobbelt ansvar fordi jeg er lærer ved den skolen hvor hun går og har et ansvar i så måte. Er det noen som har tanker rundt dette? Noen gode råd? Hvordan ville dere reagert om noen ringte dere og sa i fra at de hadde fersket barnet deres i å kaste opp maten?
MissUlv ~ ♥ 2 vakre barn ♥ ~ Skrevet 3. desember 2007 #2 Skrevet 3. desember 2007 har dere helsesøster på skolen?? I så fall kan du jo kanskje høre med henne hva hun syns..
mine små alver... Skrevet 3. desember 2007 #3 Skrevet 3. desember 2007 Hei. så lenge jenta er under 18 år ville jeg snakket med foreldrene hennes. Jeg ville satt stor pris på om noen sa ifra til meg hvis dette gjaldt min datter. Det er faktisk mange som dør av bulimi og andre spiseforstyrrelser og mange får ikke hjelp før det er for sent!!du får heller ta imot skyllebøtta,bedre det enn å være vitne til at en ung jente ødelegger livet sitt!! ønsker deg lykke til:)
Nickie_og_GuttaBoyZ Skrevet 3. desember 2007 #4 Skrevet 3. desember 2007 hvis det var min datter, ville jeg visst det.... ville tatt det opp med henne å fulgt godt med hver gang hun hadde spist.
Dægern døtte Skrevet 3. desember 2007 #5 Skrevet 3. desember 2007 Uff, ikke enkelt nei. Jeg kan dele min erfaring, har vært borti noe lignende fra når vi var ungdommer..... Hadde ei venninne som vi mistenkte hadde spiseforstyrrelser i 14-15 års alderen, hun både sluttet å spise og kastet opp etter måltid når hun måtte spise....ble fryktelig tynn, ribben som stakk ut og i det hele tatt... Tilslutt så vi ingen annen utvei enn å ta kontakt med foreldrene hennes, de hadde nok skjønt at det var noe, men at det var så alvorlig som vi fortalte de om var de ikke klar over. Resultatet var i hvertfall at foreldrene tok fatt i problemet sammen med denne aktuelle jenta og hun ble langsomt friskere. I dag 15 år etter har hun ingen spor etter spiseforstyrrelser. Det skal sies også at i etterkant har både hun og foreldrene kommet til oss å takket for at vi brydde oss såpass at vi sa i fra! Så moralen må bli; SI I FRA, det nytter.... Hadde det vært mitt barn hadde jeg vært glad hvis noen kom å fortalte meg om ting som angikk barnet mitt, uansett hva det skulle være.. Lykke til
sydilla Skrevet 3. desember 2007 #6 Skrevet 3. desember 2007 Dette kan du ikke som voksen tie stille om (er du lærer har du vel faktisk plikt til å ta det opp?) Jeg ville først snakket med henne og sagt at dette er så farlig å drive med at du ikke kan late som ingenting og så tilby henne a) å være med henne til helsesøster slik at hun kan få hjelp gi henne muligheten til å fortelle det til foreldrene selv først Hvis hun ikke går med på det, må du gjøre det klart for henne at du er nødt til å snakke med foreldrene hennes. Foreldre som ikke tar dette alvorlig vet virklig ikke hvor farlig det er! Jeg var selv en "oppegående" og skikkelig jente, det er gjerne vi som får denne typen diagnoser... Jeg skulle ønske noen voksne rundt meg hadde hatt vett til å si i fra til foreldrene mine om hav jeg drev med - for noen MÅ ha forstått det!
HjerteMom Skrevet 3. desember 2007 #7 Skrevet 3. desember 2007 Skjønnner at du er i et dilemma.. Men tenk deg at det var motsatt - at hennes mor så din datter gjøre noe slikt. Du ville satt pris på å få telefon i fra mammaen hennes, ikke sant? Jeg ville satt på meg skyggelapper og ringt foreldrene, uten tvil. Vær tydelig voksen, så kan datteren din være venninnen hennes. Dette kan jo i verste fall føre henne helt ut av kontroll. Og er hun allerede syk, vil hun jo uansett ikke innse at dette er farlig for henne. Lykke til. Gjør det du mener er riktig, og stå ved valget.
kua kalva,drektig igjen Skrevet 3. desember 2007 #8 Skrevet 3. desember 2007 jeg ferska min egen søster. å jeg sa ifra med en gang til mamma og pappa. vær så snill og si ifra til foreldrene,det er ett så stort problem, å det løser seg ikke selv,hun blir kansje sint nå,men etterhvert vill det gå over til takknemlighet,jeg mener det er din plikt å si ifra,problemet går ikke bort av seg selv:(
gladmage Skrevet 3. desember 2007 #9 Skrevet 3. desember 2007 Nå er jeg ingen ekspert på dette men synes et forslag over her om å ta en prat med jenta og si att enten forteller du det eller så gjør jeg det virket som en god ide. Da beholder hun litt av følelsen av att hun tross alt er med på avgjørelsen og opplever ikke att ting blir gjort bak ryggen hennes. Ikke din oppgave og finne ut hvor alvorlig dette er men som mamma så hadde jeg satt stor pris på om noen brydde seg nok til å prøve å hjelpe. Lykke til uansett hva du velger å gjøre, ingen enkel situasjon dette her.!
Vårunge08 Skrevet 3. desember 2007 #10 Skrevet 3. desember 2007 Jeg drev selv med denne 'hobbyen' da jeg var 16 år. Var glad i søtsaker, og mente at om jeg bare spydde opp etterpå, så kunne jeg kose meg med så mye søtsaker jeg ville. Følte at jeg hadde kontroll og at det ikke var en sykdom, da jeg 'beholdt' de sunne måltidene. Vanskelig periode av livet de der tenårene.. Ingen rundt meg visste noe. Gikk opp et lys for meg at jeg måtte slutte, da jeg spydde 3 ganger daglig og jeg ikke trengte å stikke fingrene i halsen lenger. Også det at en kunne få etseskader på tennene gjorde at jeg tok til fornuft. Vanskelig situasjon, husker det var veldig pinlig å drive med dette... Pga at grunnen var at jeg ikke klarte å holde meg unna søtsaker. Vet ikke om det vil bli bedre med å varsle foreldrene, men tror det er best å prøve likevel..
Gjest Skrevet 3. desember 2007 #11 Skrevet 3. desember 2007 Vårunge08, hvordan kunne du bli så bulimisk at du spydde daglig med vilje uten å stikke fingrene i halsen? Vanligvis når man vil spy når man er frisk, så må man stikke fingrene i halsen for å få det til. Hvordan kan bulimikere spy med vilje uten å stikke fingrene i halsen? Det må vel være at kroppen har blitt så vant til å kaste opp at man har begynt å kaste opp ofte spontant??
charlotteb_ Skrevet 3. desember 2007 #12 Skrevet 3. desember 2007 når du har spydd daglig over lengre tid er kroppen rett og slett så vanttil og spy opp igjen maten at det skjer på refleks, derfor er det veldig vanskelig og holde maten enten du vil eller ikke. du føler du både fysisk og pssykisk at maten MÅ opp..vet selv av egne erfaringer. syns du skal snakke med jenten og forklare hun at du gjør dette for og hjelpe henne og ikke for og "sladre". tror nok hun innerst inne øsnker at forledrene skal vite om det, er veldig slitsomt og holde dette skjult og tilslutt handler hele livet ditt om og spise og spy...
Gjest Skrevet 3. desember 2007 #13 Skrevet 3. desember 2007 Jeg ville pratet med jenta igjen og sagt at hvis hun vil ha støtte sammen med seg når hun skal fortelle det til foreldrene sine så vil du være der sammen med henne. Dette må tas tak i øyeblikkelig, men gjør det litt på hennes premisser. Spørr henne hvordan hun vil fortelle det...? Dette er en sykdom, som hun tror at hun har kontroll over. Hun trenger hjelp... Lykke til!!
nr3hososs-og kanskje en til... Skrevet 3. desember 2007 #14 Skrevet 3. desember 2007 jeg synes du skal si til denne jenta at du føler et så sterkt ansvar for å si fra til foreldrene hennes. Du kan gjerne gi henne mulighet til selv å fortelle, for så senere ta kontakt med foreldren. Det som er viktig å tenke på at at du senere skal kunne se denne jenta inn i øya om 5-10 år og si at du gjorde alt du kunne for at hun skulle få den hjelpen hun trenger/trengte. Det er viktig å ta slike ting alvor fra dag 1. Det er vanskeligere når kroppen er avmagret og tenner erodert bort. Det er noe å ta frem, at tenner blir ødelagt, og at det ikke er så lett å erstatte...men si fra til jenta først, slik at hun får sjansen selv å si fra, men gjør også klart ovenfor henne at du vil komme til å prate med foreldra hennes. Det kan jo hende dette involverer din datter og, selv om du ikke skulle tro det!
Jordbæret <3 Skrevet 8. desember 2007 Forfatter #15 Skrevet 8. desember 2007 Takker for mange svar og gode tanker rundt dette. Jeg har ikke gjort noe enda, annet enn at jeg har snakket med henne og sagt at jeg som voksen ikke kan vite sånt uten å gjøre noe med det. Hun sa da at hun ville at jeg skulle vente litt og la henne få en sjanse til å slutte med det. Hun er her mye og jeg prøver å følge meg henne når hun går på badet. Jeg kan ikke si at jeg tror hun har kastet opp mer. Hun er mye alene hjemme, stort sett hver helg, og da er hun hos oss. Og hun er mye her i ukedagene også. Hun spiser greit, men erstatter noen måltider med nutrilett. Jeg synes jo det også er dumt i hennes alder, men vil ikke mase for mye. Jeg har snakket med henne om hvordan hun kan gå ned i vekt på en fornuftig måte. Så får vi se hva som skjer. Jeg følger med henne, det samme gjør datteren min. Jeg kommer ikke til å tie om det dersom hun fortsetter å kaste opp.
Krøvvel Skrevet 8. desember 2007 #16 Skrevet 8. desember 2007 Jeg er selv lærer og vil bare si at ting du oppdager angående elever på fritiden, har du ikke "ansvar" for. Synes jeg da. Men som venninne av hennes foreldre synes jeg kanskje du skulle ta det opp.. Kan gå riktig galt, og hvis hun sier hun har gjort det over lang tid, så kommer det kanskje sannsynligvis til å fortsette. Tror ikke det handler bare om å være tynn, det også selvfølgelig, men om å greie å kontrollere noe. Kanskje du selv kan snakke med henne og si at du synes det er vanskelig. Du kan jo oppfordre henne til å fortelle det selv, og si at hvis ikke kommer du til å nevne det. Slik får hun det ikke midt i fleisen og føler seg sveket av deg den dagen foreldrene tar det opp.
Baby nr3 ombord Skrevet 8. desember 2007 #17 Skrevet 8. desember 2007 Hva om du tar det opp med helsesøster, så ber du henne igjen snakke med foreldrene. Da forblir du anonym og jenta får hjelp:)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå