Idag fikk jeg vite at pappa har kreft!

[Håper_på_en_til=)]

Det gjør så vondt! Jeg er så familiekjær, og pappa er bare 54 år! Det er alt for tidlig å miste ham...!

Tykktarmskreft, oppdaget tidlig, hadde legen sagt, så man må jo bare prøve å være optimistisk.

 

Fins det noen med erfaring der ute?

[mamma tiL 1stor+2små]

Det var trist å høre,men prøv å tenke postivt,selv om det ikke er lett. Kreftforskningen har gått fremover hele tiden og de klarer å få bukt med mange typer nå. Så lenge det også er oppdaget tidlig,så er jo sjangsene gode for at dette skal gå godt.

 

Ønsker deg og din famile masse lykke til.Hvis du har barnetroen i behold,kan det kankje hjelpe å folde hendene

[Smurfe-mamma]

Har jobbet på gastro-avd i to år,og har vært med på å følge mange med tykktarmskreft. her er prognosen som regel veldig god:) den lar seg veldig ofte kurere med en operasjon. tror dette går bra jeg!! men forstår deg veldig godt, møtt mange i den situasjon hvor de nærmeste blir syke!

tenk positivt og støtt faren din! han trenger dere nærmeste rundt seg nå i julen...

 

Masse lykke til!!

[Sigyn - 2barnsmor :)]

kjempetrist! husk å ikke miste håpet! de kan fikse mye i dag, og veldig mange blir friske.

 

[Veronica,Victor&Adelina<3]

Så utrolig trist.

Vet ikke hva jeg kan si som kan hjelpe deg til å føle deg bedre....

 

Vil gi deg og familen din en god klem i det minste.

[Elskeråværemamma]

Huff - det er en forferdelig beskjed å få!! Har selv ikke erfaring med tykktarmskreft, men hvis de har oppdaget det tidlig skulle alt tilsi at det går bra!! Har selv foreldre som BEGGE er operert for kreft i løpet dette siste året, og det var fryktelig å få denne beskjeden!! Ble helt knust begge gangene, men det ser ut til at det går veldig veldig fint med begge!! Mor fikk nyrekreft og blr operert i jula i fjor (kjiip jul), og pappa ble operert for føflekk-kreft for et par måneder siden ( en føflekk som hele familen hadde sett var svart og stygg i et par år minst, men pappa vegret seg sånn for å gå til legen.... Uff, da var vi også utrolig redde)...

Begge har vært på kontroller i ettertid, og alt ser bra ut!! Og det kommer det til å gjøre med faren din også!! Vær sikker på det!! At det er oppdaget tidlig er jo kjempebra, og de er sååå utrolig flinke til å fjerne det som trengs!! Masse lykke til!!! Og tenk positivt!!

[hege31 desember baby.har født.]

hei. huff så trist. jeg vet hvordan du har det. min mamma fikk samme beskjeden i juni i år. de tror det er tynntarmskreft. men det ble oppdaget litt sent. hun har gått gjennom en cellegiftkur, men den hjalp ingen ting. går nå gjennom cellegiftkur nr 2. hun og pappa er på radiumhospitalet nå. skal ta nye prøver.

jeg har tatt dette veldig tungt. og har vært mye trist gjennom graviditeten. den største julegaven jeg kunne fått i år, er beskjed om at denne cellegiften har hjulpet.

hun kan ikke opereres hvis ikke cellegiften har virket. hun er mye dårlig og har mye vondt i magen. hjelper nesten ikke med smertestillende engang. får så vondt av henne. hun er en så pen dame, er bare 62 år, og fortjener å leve i mange år til.

jeg godtar ikke å miste henne. men man må holde motet oppe og være posetiv.selv om det kan være vanskelig. du må ha lykke til med din pappa. håper han blir frisk. dette er en grusom sykdom.

 

[Håper_på_en_til=)]

tusen takk for så fine tilbakemeldinger!

 

Jeg har grått hele dagen, og gråter enda mer når jeg leser di fine ordene, men det er bare så godt å fortelle det til noen! Har bare så lyst at noen skal låve meg at alt blir å gå bra!

 

Har heldigvis en utrolig støttende samboer!

 

Pappa skal ivertfall få oppleve å bli bestefar=)

 

[Gjest]

Huff...så utrolig trist!! Jeg kan fortelle deg at min pappa hadde tykktarmskreft da han var 47.. Kreften ble oppdaget såpass tidlig at det holdt med en operasjon, men det var likevel utrolig skremmende, og absolutt en påkjenning for hele familien. Han gikk til kontroller i mange år, men kreften kom ikke tilbake, og etter et par år ble han "friskmeldt". Det var en god dag =)

Nå er pappa 60, og har fått kreft igjen...denne gangen i prostata, med spredning til lymfene. Føles urettferdig, og meningsløst - men sånn er nå en gang livet. Denne gangen vil han ikke bli frisk igjen, så vi setter pris på hver dag, uke og måned vi får sammen..

Hvis du vil, må du bare sende meg en privat melding - jeg vet godt hvilken vond situasjon du er i nå...

 

[*Kristin25Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒskrållan*]

Dette var trist å høre... jeg fikk vite i dag at mammaen min har kreft, bryst kreft.. hun er bare 42...

[Supermamm]

Uff, det er en tøff beskjed å få! Vil bare sende deg en klem jeg!

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Noen typer kreft kan en leve med i flere år med behandling, cellgift og stråling.

Men kreft er jo skummelt uansett, mistet en tante til brystkreft og har en kjær onkel som har diverse kreft typer nå- blandt annet tykktarm.

 

Han har ikke behandling lenger- og vil nok ikke leve mer enn noen uker, kansje ut året. Det er veldig trist uansett alder og hvem det er.

 

Føler med deg og vet hvordan det er

 

 

[Kahbean]

Jeg vet hvordan du har det. Min familie er veldig nære. Mine foreldre har altids vært mine beste venner og støttet meg i gjennom alt. I fjor så fant ut pappa at han hadde kreft (også 54) og det var ganske seriøst. Det var for ille og spredt utover slik at de kunne ikke gjøre en operasjon. Han skulle ta strålebehandling ei god stund med håp at kreften ble mindre og etter hvert håp om operasjon i fremtiden. Det hørtes ikke så positivt ut.

 

Jeg skrek hver dag i en god stund. Pappa sa hele tiden at vi må være sterk og støtte hverandre fordi han skulle klare dette men trengte oss til å komme seg i gjennom det. Jeg slet forferdelig med å være positiv når de på sykehuset var så beskymret. Flere ganger kunne han ikke ta strålebehandlingen fordi han ikke hadde nok hvite blodceller så da ble vi jo bare mer redd... for uten strålebehandlig kunne kreften aldri bli mindre og da var det ikke noe håp for operasjon.

 

Vi ble flink med å nyte hver dag. Vi snakket masse og åpent om alt. Hadde han en tøff dag der han var syk eller sliten så spurte han om jeg kunne besøke han uansett med gutten min slik at de kunne i hvertfall lese bøker sammens. Hver gang når vi dro så minnet min pappa på at ser du hvor mye det hjelper med barn rundt seg. De smiler og flirer og er så positiv om livet. Sånn måtte vi være også fordi dette skulle han klar! Flere ganger så ble han med oss til bassenget slik at han kunne svømme med barnebarnet hans. Det var en genial idee fordi han kunne bare slappe av på en ende men fortsett storekose seg.

 

Etter fem mnd skulle pappa inn til sykehuset på en normal undersøkelse og kom hjem helt fortvilt. Mer enn halvparten av kreften hadde blitt fjernet pga strålebehandlinga så for en eller annen grunn så begynte det vist å skikkelig virke! Slik fortsettet de neste mnd. Kreften ble bare mindre og mindre på veldig kort tid. Legen kunne ikke tru det pga hvor ille det egentlig var. Han ble sendt til flere sykehus for å undersøke at det ikke var noe som de ikke hadde sett. Men nei, det var alt rett og slett en mirakel!!!

 

For å hoppe litt fremover, pappa ble kvitt så mye av kreften at de kunne til slutt gjør en operasjon for å fjerne det siste som var igjen. Han ble frisk og alle var helt i sjokk hvordan han klart det! Så det eneste vi tenker er at grunnen er at han klarte dette med slik suksess er fordi han var så sterk og positiv. Han var bestemt for at livet skulle han nyte men at han var ikke klar til å dra enda så dette skulle han klar. Han sier at alt var takk til oss men vi hadde ikke klart å være så sterk hvis det ikke var for han.

 

Så med det så må jeg si at jeg føler med deg og at det er ikke lett. Det er helt vanlig å vær lei seg men prøv så godt du kan å vise han hvor sterk dere er som en familie. Snakk om ting som han kan være positiv om... artige fortellinger som dere kan flire av, vitser, gode filmer, osv. Kos dere sammens og hold han positiv. Lykke til med alt til både deg og familien. Sender deg en stoooooor klem!

[Kahbean]

Oi det ble litt langt! Sorry! Ville bare dele min fortelling med deg slik at du forstår at du ikke må gi opp håp.

 

Og til deg over meg, miss fat eller hva du nå heter... jeg vet at du ikke mente noe ondt av det men det var litt vel trist et innlegg å skrive til noen som sitter hjemme å skrik, trur du ikke?! Men jeg forstår at du ville bare støtte henne.

 

Lykke til HI! Klem